Elaine N. Aron

Særligsensitive barn

Originalens tittel The Highly Sensitive ChildOversatt av Benedicta Windt-Val

© Opprinnelig utgave Three Rivers Press, et imprint i Crown Publishing Group,en avdeling i Random House, New York

www.crownpublishing.com© 2002 Elaine N. Aron

Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2014

ISBN 978-82-02-43718-31. utgave, 1. opplag 2014

Omslagsdesign: Bente C. BerganForsidefoto: Shutterstock

Forfatterfoto: Stephanie Mohan, Fairfax CA, USASats: Type-it AS, Trondheim

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014Satt i 10,2/13 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Utensærskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og

tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennomavtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning,og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til alle sensitive barn,og til dem som oppdrar dem slik at de vokser opp

og føler seg trygge i en vanskelig verden

Forfatterens takk

Denne boken foreligger takket være –

de velvillige foreldrene, lærerne og barna som lot meg intervjue dem,eller som svarte på spørreskjemaene mine, og som ga meg så mangeerkjennelser som jeg aldri ville ha kommet frem til selv.

Min effektive redaktør, Ann Campbell, og min kjære agent, BetsyAmster.

Temperamentsveileder Jan Kristal, venn og konsulent.Og som alltid min mann Art, som er så glad og munter, så beskyt-

tende og så tålmodig overfor sin sensitive familie, og min sønn, somhar lært meg mye av det jeg har gitt videre i denne boken.

Innhold

Forord 11Innledning 25Er ditt barn høysensitivt? Spørreskjema for foreldre 30

Del I – Et overblikk over det høysensitive barnet 31

Kapittel 1Sensitivitet 33En bedre forståelse av «sjenerte» og «overspente» barn

Kapittel 2Fest sikkerhetsbeltene 68Utfordringene ved å oppdra et eksepsjonelt barn

Kapittel 3Når du som forelder ikke er høysensitiv 96Hell i uhell

Kapittel 4Når både du og barnet ditt er høysensitive 118Og hva med temperamentet i resten av familien?

Kapittel 5Fire nøkler til å oppdra et lykkelig høysensitivt barn 141Selvaktelse, mindre påføring av skam, innsiktsfull disiplin ogkunnskap om hvordan man snakker om sensitivitet

Del II – Fra spedbarnsstadiet til ung voksen 179

Kapittel 6En god start er gull verdt 181Om å berolige og komme på bølgelengde med høysensitive spedbarn

Kapittel 7Småbarn og barnehagebarn hjemme 205Tilpasning til forandringer og håndtering av overstimulering

Kapittel 8Småbarn og barnehagebarn ute i verden 232Slik hjelper du ditt høysensitive barn til å mestre nye situasjoner

Kapittel 9Høysensitive barneskolebarn hjemme 254Problemløsning

Kapittel 10Høysensitive barneskolebarn ute i verden 276Slik hjelper du barnet ditt til å ha glede av skoletimene og sosialtsamvær

Kapittel 11Høysensitive tenåringer og unge voksne 304Den ømtålige oppgaven å sjøsette et kraftfullt, sjødyktig fartøy

Tyve tips for lærere 334Ressurser 341Noter 343Om forfatteren 354Register 355

Forord

Velkommen! Du har kommet over Særlig sensitive barn på et heldigtidspunkt. Etter min mening er det ikke behov for å revidere bokenetter at den utkom på engelsk første gang, men derimot vil du ha gledeav denne introduksjonen. Her kan du lese om den omfattende viten-skapelige forskningen på høysensitivitet som har funnet sted i de mel-lomliggende årene. Denne informasjonen kan bli til stor hjelp for degsom forelder til et høysensitivt barn (HSB). Den endrer ikke på derådene jeg har gitt i boken om hvordan man bør oppdra et sensitivtbarn. Men den viser at oppfatningen av dette personlighetstrekket, dittbarns fantastiske måte å være annerledes på, er basert på solide fakta.

Minst like viktig er det at informasjonen du får her, kan hjelpe degtil å forklare høysensitiviteten overfor skeptiske eller uvitende slektnin-ger, andre foreldre, ansatte i barnehagen og helsevesenet, lærere (sværtviktig) og kanskje til og med din egen partner. De som bryr seg mestom barnet ditt, er ofte også de som er mest bekymret for at du kan værefeilinformert eller overbeskyttende når du prøver å forklare dem atbarnet ditt er høysensitivt, og at dette er et normalt personlighetstrekksom du gjerne vil ta hensyn til. Denne introduksjonen kan hjelpe degmed å berolige dem. Kanskje du til og med kan gi den til noen av demså de kan lese selv – bare denne innledningen, om ikke hele boken.

11

Den tidlige forskningen

I kapittel 1 beskriver jeg forskningen frem til 2002 – hvordan jegselv begynte å studere høysensitivitet, de innledende intervjuene medvoksne, utviklingen av en målestokk for voksne, testingen av dennemålestokken på flere hundre personer, og etableringen av forskjellenmellom dette og andre beslektede personlighetstrekk, for eksempel inn-advendthet. Vi oppdaget at selv om femogsytti prosent av voksne høy-sensitive personer (HSP) er introverte, var tredve prosent utadvendte,og i kapittel 1 kan du lese hvorfor det er slik. Der forklarer jeg ogsåat jeg ikke har oppdaget et nytt personlighetstrekk, men beskriver etman tidligere har brukt gal betegnelse på. Dette skyldes at de første stu-diene av medfødt temperament var konsentrert om én eneste observer-bar adferd som kanskje ikke var annet enn en nølende tilnærming til enny situasjon. Dette ble omtalt som sjenerthet, innadvendthet, ufrihet,problemer med å gli inn i miljøet eller rett og slett fryktsomhet. Selv omet sensitivt barn kan være sjenert, innadvendt, fryktsomt og så videre,er det ingen av disse begrepene som er dekkende for det underliggendepersonlighetstrekket, og det viser seg som regel ikke bare gjennom énadferdsform. Det er mulig at det vil dukke opp en bedre betegnelse forhøysensitivitet – genene som er bærere av det, er dessverre ikke utstyrtmed merkelapper – men dette er mitt forsøk på å beskrive det.

Det første kapittelet beskriver også hvordan jeg utviklet spørreskje-maet for foreldre, som du finner på s. 30. Det er basert på de sammemetodene som spørreskjemaet for voksne, men utarbeidet gjennomintervjuer med foreldre. Ut fra dette innsamlede materialet utvikletjeg en rekke spørsmål som ble gitt til over hundre andre foreldre. Pågrunnlag av svarene jeg fikk på dem, ble antall spørsmål sortert slik atde passet sammen som et mål på høysensitivitet – det vil si at hvis for-eldre fant at ett av dem var gyldige for barnet deres, ville de sannsyn-ligvis også svare ja på de andre.

På samme måte som med spørreskjemaet for voksne ser vi at punk-tene er overraskende varierte, og omfatter alt fra å bli lett forskrekketog mislike klær som klør, til å bruke vanskelige ord og oppdage andresfortvilelse. Dette er fordi spørsmålene nødvendigvis må omhandleadferd som foreldrene har registrert, men samtidig er de basert på enforståelse av dette dypere trekket som omfatter et bredt spekter avadferdsmønstre og utgjør den underliggende forklaringen på dem alle.

12

Beskriver DOES ditt barn?

Jeg forklarer det underliggende trekket som en kombinasjon av fireegenskaper – det vil si at alle disse fire er til stede hos et høysensitivtindivid. Hvis noen av de fire mangler, er det antagelig ikke det trek-ket jeg snakker om. Du kan huske dem som DOES: Dyptgående bear-beidelse av sanseinntrykk, å ha lett for å bli Overstimulert, å ha sterkegenerelle Emosjonelle reaksjoner samtidig som man er spesielt Empa-tisk, og å være oppmerksom på Subtile Stimuli. Jeg kommer til å brukedisse fire i denne innledningen for å oppsummere den nye forskningensom underbygger hver enkelt av dem.

Dyptgående bearbeidelse av sanseinntrykk

Det første foreldre legger merke til ved sitt høysensitive barn, er kan-skje at han lett blir overstimulert og har en helt spesiell evne til å opp-fange små detaljer. Det underliggende personlighetstrekket som liggertil grunn for dette, er dyptgående bearbeidelse av sanseinntrykk. Dennegrundige bearbeidelsen eller tilbøyeligheten til å reflektere skjer somregel ubevisst, men den viser seg gjennom barnets dype spørsmål, brukav vanskelige ord for alderen etter at han har hørt dem bare et par gan-ger, en utpreget humoristisk sans, problemer med å ta avgjørelser fordidet finnes så mange muligheter som må vurderes, eller ved at han bru-ker lang tid på å finne seg til rette sammen med nye mennesker og i nyesituasjoner fordi han må iaktta og tenke igjennom dem før han kan gåinn i dem. Som jeg understreker i denne boken, vil ikke alle barn haalle disse særpregene, men samtlige vil vise tegn på at de tenker dypereover det som skjer. Selvfølgelig vil et sensitivt barn eller et hvilket somhelst barn bruke tid på å finne seg til rette dersom de virkelig er redde(i motsetning til å utvise forsiktighet innenfor rimelighetens grenser),men da må det foreligge et element i den aktuelle situasjonen som bar-net forbinder med en tidligere negativ opplevelse. Jeg har svært liten tropå at barn blir født generelt fryktsomme eller sjenerte – et slikt trekkville ikke overleve lenge i det menneskelige utvalget av gener.

Det finnes en god del ny forskning rundt trekket dybdebearbei-delse av sanseinntrykk, som altså knyttes til høysensitivitet. JadziaJagiellowicz og hennes kolleger har utført en studie på hjerneaktivitet

13

hos voksne (ved hjelp av funksjonell magnetresonanstomografi, ellerfMRI). De har påvist at når høysensitive personer prøver å se for-skjellen på to litt ulike bilder, er aktiviteten i områder av hjernen somvurderer sammensetninger og detaljer i sanseinntrykk, større enn hosikke-sensitive. Det vil altså si at disse personene i større grad bruker dedelene av hjernen som er engasjert i dypere eller mer omfattende bear-beidelse av sanseinntrykk, og at de ikke bare ganske enkelt tar inn deoverfladiske aspektene.

I en annen studie ble sensitive og ikke-sensitive personer født og opp-vokst i Asia eller USA sammenlignet med hensyn til hvordan de hånd-terer oppgaver i tilknytning til sansestimuli. Oppgavene var av varier-ende vanskelighetsgrad – de krevde ulik bruk av hjernen, alt etter omman tilhørte en mer kollektiv kultur, som i Asia, eller en mer indivi-dualistisk kultur, som i USA. Hos ikke-sensitive personer var aktivite-ten i hjernen større når de skulle løse oppgaver som var vanskeligere pågrunn av kulturen deres, mens det hos sensitive personer ikke var tegntil ekstra hjerneytelse, uansett om de var født i Asia eller USA. Det varsom om de så utover de kulturelle forventningene, til et dypere nivå avsammenhenger og realiteter.

Forskning utført av Bianca Acevedo studerte sensitive og ikke-sensi-tive personer som fikk i oppgave å se på fotografier av fremmede men-nesker og egen familie. Resultatene viste det samme som Jagiellowiczfant i sin undersøkelse av mer detaljert bearbeidelse av sanseinntrykkhos høysensitive personer, men også mer hjerneaktivitet enn vanlig iet område som kalles insula. Dette området kalles også «bevissthetenssete» fordi det til enhver tid registrerer og tilpasser informasjon omindre tilstander og følelser, kroppens posisjon i forhold til omverdenenog ytre hendelser som vi er opptatt av i øyeblikket. Hvis ditt høysensi-tive barn av og til er mer oppmerksom på det som foregår innvendig ogutvendig, er det nettopp denne delen av hjernen som antagelig er spe-sielt aktiv.

Blir lett Overstimulert

En person som er mer oppmerksom på alt som skjer innvendig ogutvendig, i tillegg til at han bearbeider det grundigere, må nødvendig-vis bli mentalt sliten – og dermed også fysisk sliten – fortere enn andre

14

(hjernen er jo en del av kroppen). Alle barn står overfor mye nytt heletiden. Derfor blir de ofte overstimulert, trette og slitne. Men dette er ienda større grad tilfellet for høysensitive barn, som er konstruert slik atde registrerer mer og tenker mye mer på alt nytt enn andre barn. Der-for er overstimulering en naturlig, om enn ubehagelig bivirkning av åbearbeide alt i dybden.

Jeg trenger neppe å beskrive hvordan et overstimulert barn oppførerseg. Du ser eksempler på det hver dag: Overraskende og oppskakendesammenbrudd under overstimulerende utflukter, morsomme tilstelnin-ger eller i ferien; problemene med å få barnet til å sovne eller sove rolighele natten etter en spennende dag; tilsynelatende ekstreme reaksjonerpå forandringer eller smerte. Det virker som de opplever høye lydernesten som en fysisk smerte. De klager over varme og kulde, småsteini skoen, våte klær og klær som klør. Man oppdager snart at de harbehov for ekstra «hviletid» eller stillferdig lek. De liker ikke overras-kelsesselskaper, og for å unngå å bli overstimulert holder de seg kan-skje borte fra selskaper og lagsport, og de tar ikke ordet i klassen. Deter vondt å se på barn som er svært flinke på sine spesialområder, mensom ikke presterer på langt nær så godt når noen ser på, eller når de blirsatt på prøve – for eksempel på skolen, under en musikkøvelse eller ien viktig kamp. Og jeg håper du har lagt merke til at de lærer mye mer aven vennlig korrigering enn av en streng, overstimulerende straff. Kortsagt – ingen føler seg vel, presterer bra eller lærer mye når de er over-stimulert, og den tilstanden inntreffer raskere for høysensitive barn.

Når det gjelder vitenskapelige beviser for at høysensitive barn let-tere blir overstimulert, har Friederike Gerstenberg i Tyskland sammen-lignet sensitive og ikke-sensitive personer som skulle løse en vanskeligoppgave der de skulle finne ut om det skjulte seg en T i ulike posisjonermellom mange L-er i varierte posisjoner på en dataskjerm. De høysen-sitive deltagerne var raskere og mer nøyaktige, men også mer stressetenn de andre etter at oppgaven var fullført. Var det på grunn av selveanstrengelsen, eller var det en følelsesmessig reaksjon på selve deltagel-sen i eksperimentet? De følte seg i hvert fall stresset, uansett hva årsa-ken var. Høysensitive personer viser tegn på stress når de blir overbe-lastet, akkurat som et stykke metall.

Akkurat nå forsker jeg på høysensitive foreldre, og de forteller at deblir overstimulert både som foreldre og på grunn av den sosiale akti-viteten som følger med foreldrerollen – inklusive fremmede som snak-

15

ker til dem bare fordi de er gravide. Theodore Wachs har funnet ut atmødre som ligger høyt oppe på skalaen over høysensitivitet, oppfat-ter hjemmene sine som mer kaotiske enn ikke-sensitive mødre, gitt atbegge grupper har samme mengde aktivitet og uorden i huset.

Men høysensitivitet handler ikke hovedsakelig om å bli oppskaketpå grunn av høye lyder, rot i huset eller stadige forandringer. Sanse-messig ubehag i seg selv, uten andre aspekter ved trekket, kan være ettegn på en forstyrrelse som skyldes problemer med å bearbeide san-seinntrykk – det er ikke nødvendigvis et tegn på at man bearbeidersanseinntrykk på en uvanlig grundig eller dyptgående måte. Personermed autistiske forstyrrelser klager ofte over at de får for mange san-seinntrykk, men noen ganger underreagerer de. Det virker som de harproblemer med å avgjøre hvor de skal rette oppmerksomheten og hvade skal sile ut, for når de snakker med en person, er de kanskje merinteressert i skoene hans enn i ansiktet. Høysensitive barn, derimot, erspesielt oppmerksomme på ansikter og andre sosiale stikkord. Hvis etbarn ikke er i stand til å velge ut det som er viktig, vil han naturlig nokføle seg overstimulert. Personer med ulike former for autisme er kan-skje enda mer oppmerksomme på ørsmå detaljer i det de har valgt åkonsentrere seg om, men spesielt i sosiale situasjoner vil de som regelførst og fremst registrere detaljer med liten betydning.

Emosjonelle reaksjoner og Empati

Også følelsesmessige reaksjoner er nært knyttet til dybden i bearbeidel-sen, for følelsene våre forteller oss hva vi skal legge merke til, lære avog eventuelt huske. Uten emosjoner som motivasjonsfaktor ville vi ikkebearbeide noe som helst i tilstrekkelig grad til å huske det. Dette er enav grunnene til at det er lettere å lære et nytt språk når man befinnerseg der språket blir snakket. Ikke bare hører vi det hele tiden, men viønsker virkelig å være i stand til å snakke med folk rundt oss. Et barnvil gjerne lære hvordan man holder seg varm, får mamma til å smile,overtaler pappa til å spandere en kjeks eller oppnår gode karakterer, oghvordan man unngår å brenne fingrene, gjøre foreldrene sinte eller fådårlige karakterer. Siden sensitive barn er mer involvert i alt som skjer,har de også lettere for å observere og huske disse viktige lærdommene.I sosiale situasjoner gjør de det helt naturlig bare ved å vise innlevelses-

16

evne – å forstå hva den andre personen gjør, å føle det den andre føler.Empati kombinert med sterkere følelser gir forståelse og medfølelse.

Som forelder til et høysensitivt barn vet du hvordan denne følel-sesmessige mottageligheten og innlevelsesevnen arter seg – barnet dittføler alt så dypt, gråter lett, leser tankene dine, er perfeksjonistisk ellerreagerer sterkt hvis han gjør selv den minste lille feil, eller han regist-rerer andres fortvilelse, inklusive skolekamerater, familiemedlemmer,fremmede og av og til dyr. For eksempel når han får vite at små lamblir til lammekoteletter eller at isbjørnunger drukner som følge av glo-bal oppvarming.

Vi vet allerede fra undersøkelser med spørreskjemaer og eksperi-menter at høysensitive personer reagerer sterkere på både positive ognegative opplevelser, men en rekke eksperimenter og studier av hjer-neaktivering utført av Jadzia Jagiellowicz viser at høysensitive perso-ner reagerer mer enn andre på behagelige (for eksempel valper, katt-unger og fødselsdagskaker) og ubehagelige fotografier (for eksempelslanger og edderkopper), men spesielt på de behagelige, og særlig hvisde hadde en god barndom. Vi skal komme tilbake til dette om et øye-blikk. Denne reaksjonen på positive fotografier var ikke bare lokali-sert til deler av hjernen som blir forbundet med opplevelse av sterkeemosjoner, men også i «høyere» områder knyttet til tenking og san-sing, i noen av de samme områdene som man fant i hjernestudiene somomfattet dypere behandling av sanseinntrykk.

E står også for empati. Du husker kanskje den tidligere nevnte hjer-nestudien utført av Bianca Acevedo, der høysensitive og ikke-sensitivepersoner så på fotografier av ansiktene til både fremmede menneskerog en romantisk partner. Ansiktene uttrykte lykke, tristhet eller ennøytral følelse. I denne studien viste høysensitive personer mer hjerne-aktivitet i insula, det området som knyttes til selve bevisstheten. Dettestemte i forbindelse med alle fotografiene, men utslagene ble enda ster-kere når de så på fotografier som viste følelser i ansiktet til partnerenderes, enten det var lykke eller tristhet. Dette er tilsynelatende et tegnpå at de befant seg i en spesielt forhøyet tilstand av oppmerksomhetpå disse tidspunktene, slik man kan forvente dersom de hadde de ster-keste følelsene da de så på disse fotografiene.

De høysensitive personene viste også større aktivitet enn andre ispeilnevronsystemet, spesielt når de så på de glade eller triste ansik-tene til mennesker de var glad i, og på fremmede mennesker med glade

17

ansikter. Dette er et nytt sterkt bevis på at høysensitive personer erspesielt oppmerksomme på mennesker de har følelser for, og på posi-tive inntrykk generelt. Hjernens speilnevronsystem ble oppdaget førstfor ca. tyve år siden. Disse nevronene blir aktivert når vi ser andregjøre eller føle noe, og de reagerer som om vi skulle gjøre eller føle detsamme. Det er de samme nevronene som aktiveres enten vi sparker tilen fotball, ser andre gjøre det, hører lyden av en ball som blir spar-ket, eller hører noen si «spark». Andre nevroner avholder oss fra å apeetter det den andre personen gjør dersom det ikke er meningen at viskal gjøre det, men dette systemet fungerer ikke alltid perfekt. Hvis dunoen gang har opplevd at musklene dine vred seg når du så en idretts-mann eller en danser utføre en kraftfull eller spennende bevegelse, hardu hilst på speilnevronene dine.

Disse forbløffende nevronene hjelper oss ikke bare med å lære gjen-nom etterligning. Sammen med andre deler av hjernen som var spesieltaktive for høysensitive personer i denne studien, hjelper speilnevroneneoss også til å vite på et dypere plan hva den andre personen planleg-ger eller føler. Det vil si at disse spesielle områdene av hjernen fører tilempati. Ved hjelp av empati er det ikke bare ord og andre signaler somforteller oss hva et annet menneske føler – faktisk føler vi selv til en vissgrad det samme.

Og høysensitive personer hadde altså mer aktivitet enn ikke-sensi-tive personer i de områdene av hjernen som fører til empati. Ikke rartat ditt høysensitive barn antagelig blir opprørt over grusomhet ellerurettferdighet.

Sensitiv for Subtile Stimuli

Å være oppmerksom på tilnærmet udefinerbare lyder, lukter, detaljerog så videre hører selvsagt med til å være høysensitiv. Noen mennes-ker har en spesiell sans som er høyt utviklet, men hos de fleste er detsom nevnt ikke sanseorganene som er mer mottagelige. I stedet er detet høyere nivå av tanker og følelser som bearbeider inntrykkene ogpeker ut hårfine nyanser, og dette gjør det litt vanskelig å skille mel-lom denne evnen og dybdebearbeidelse av sanseinntrykk. Men foreld-rene vet at deres høysensitive barn er ekstra følsomt overfor ørsmå sti-muli – de er vant til at barnet bemerker selv de minste små endringer

18

i folks utseende, de registrerer øyeblikkelig hvis noen har flyttet på etmøbel, en «rar» lukt kan få dem til å nekte å gå inn i et rom, og de opp-fanger fuglesang eller flystøy i det fjerne. Når de blir eldre, vil de oftese mer i et kunstverk eller høre mer i et musikkstykke enn andre. Deregistrerer et tonefall, et blikk, en irettesettelse eller en liten oppmunt-ring. Følsomheten overfor hårfine detaljer hjelper dem i idrett, i kunstog på skolen, for de sanser ofte hva læreren ønsker fra dem. Denneskarpe oppmerksomheten kan selvsagt forsvinne når barnet blir over-stimulert, befinner seg under press eller er trett etter altfor mange ulikeinntrykk. Slik er nervesystemet. Det kan bli overbelastet.

Når det gjelder forskning på dette punktet, har vi selvfølgelig de førnevnte studiene av aktivering av hjernen, spesielt den første der delta-gerne så etter små forskjeller mellom fotografier i motsetning til åpen-bare forskjeller, og der hjernen hos høysensitive personer var langtmer aktiv enn hos ikke-sensitive i de samme situasjonene. Et anneteksempel er den kulturelle studien, der evnen til lett å oppfatte ørsmåforskjeller ikke ble berørt av de høysensitive personenes kultur, menderimot av de ikke-sensitives. Jeg har også beskrevet en undersøkelseutført i Tyskland der høysensitive personer og ikke-sensitive personerskulle plukke ut T-er i ulike posisjoner, skjult blant L-er snudd på ulikemåter. De høysensitive deltagerne var raskere og mer nøyaktige.

I gode og onde dager

Fordi du leser denne boken, er du sannsynligvis svært opptatt av ågjøre ditt beste for ditt høysensitive barn. Du gjør garantert en utmer-ket jobb som forelder allerede. Jeg vil ikke at du skal bli altfor bekym-ret over det jeg nå kommer til å si, men heller oppmuntret av at dukan ha en så positiv innvirkning på barnet ditt. Ganske tidlig i forsk-ningen vår oppdaget vi at når man er høysensitiv, har man lettere forå være ulykkelig, og man er tilbøyelig til å være bekymret. Det antemeg at dette hadde noe å gjøre med enkeltmenneskets historie, medat sensitive personer ble spesielt påvirket av stress i barndommen ogungdommen, og det var også dette vi fant. Høysensitive personer somfortalte om en ulykkelig barndom, hadde større risiko for å bli depri-merte, engstelige og sjenerte enn ikke-sensitive personer med en tilsva-rende ulykkelig barndom. Men med en god barndom var de like lyk-

19

kelige som andre, og kanskje til og med lykkeligere enn andre. Detinnebærer, som du snart vil se, at høysensitive barn har større utbytteav god oppdragelse og god undervisning enn andre barn.

Kunnskapen om at barndommen har større innvirkning på høysen-sitive personer var hovedgrunnen til at jeg skrev denne boken. Det erså mye enklere å forebygge problemer i barndommen enn å forsøke åhelbrede dem i voksen alder. Det virket som om høysensitive personerer spesielt sårbare. Men det dukket stadig opp elementer i forskningensom tydet på noe mer enn som så, og jeg nevnte til og med et par avdisse studiene i boken uten fullt ut å forstå hva de virkelig innebar. Foreksempel viser jeg i boken til W. Thomas Boyce og kollegene hans, somi 1995 oppdaget at spesielt følsomme barn i stressende omgivelser harflere sykdommer og skader, men dersom de befant seg i hjem og klasse-rom med relativt lite stress, hadde de færre sykdommer og skader ennandre barn.

Men etter at jeg skrev denne boken, er ulik mottagelighet blitt et hetttema i forskning på barns utvikling. Jay Belsky og Michael Pluess erblant de første som har pekt på at det er feil å konsentrere seg bare omsårbarheten ved høysensitivitet. Høysensitive barn, som ofte beskrivesav andre som noen som reagerer sterkt eller er lette å stresse fysisk,og som virker sjenerte eller hemmet i sin adferd, eller som er utstyrtmed gener som forbindes med depresjon eller angst, viste seg i stedet åklare seg bedre enn andre barn når de ble plassert i gunstige omgivel-ser, for eksempel barnehager med høy kvalitet. Når jeg sier «klare segbedre» eller «ha større utbytte av», mener jeg alt fra gode karakterer påskolen og god oppførsel til sosial kompetanse, selvregulering og tryggforvissning om at man er elsket. Hvis mødrene var særlig positive ogomsorgsfulle, hvis foreldrene fikk spesiell kunnskap om god oppdra-gelse, hvis unge jenter fikk kunnskap om hvordan de kunne håndteredepresjon, eller hvis barn på barnehjem ble flyttet til gode fosterhjem,var disse «mottagelige» eller «sensitive» barna alltid de som haddestørst utbytte av det. Det virket som de ikke bare ble mer påvirket avnegative omgivelser enn andre barn, men også tok til seg de positive istørre grad.

Michael Pluess har fokusert spesielt på den positive halvdelen avresultatene for sensitive barn. Han kaller det positivitetsfølsomhet ogomtaler sensitivitet som en generell fordel. Én forklaring på positi-vitetsfølsomhet kan være at høysensitive personer har særskilt sterke

20

reaksjoner på fotografier av positive motiver eller ansikter med posi-tive uttrykk. Gitt at mennesker generelt antagelig vil reagere mer påtrusler, kan denne positive tilbøyeligheten hjelpe høysensitive barn tilå være mer oppmerksomme på – og oppnå større effekt av – alt somer positivt rundt dem: kjærlighet, oppmerksomhet, gode råd, vakkerkunst, interessant informasjon og så videre.

Pluess setter til og med positivitetsfølsomhet opp som en kontrast tildet å være robust. Han mener at robuste mennesker er mindre påvirketav negative hendelser, men da må de kanskje også være mindre påvir-ket av det som er positivt, og dermed blir de «positivitetsrobuste». Hvisdu noen gang har fått antydninger om at barnet ditt ikke er robust, kandu tenke på dette.

Konklusjonen av denne omfattende forskningen er ikke at ditt høy-sensitive barn kan ende med å bli bedre enn andre på enkelte måter,som om livet skulle være et gigantisk hesteveddeløp og du kan gjøredet mer sannsynlig at de kommer til å vinne (selv om det ville væreen hyggelig overraskelse dersom du er særskilt bekymret for ditt HSBakkurat nå). Konklusjonen er i stedet at du kan hente frem det beste ibarnet ditt, uansett hva det måtte være, og at det til og med er letterefor deg enn for andre foreldre med andre barn. Ditt høysensitive barner innstilt på – i høyere grad enn andre – å ta til seg alt du har å gi avnyttige og kloke råd og tilrettevisninger.

Og til slutt de genetiske bevisene

I kapittel 2 viser jeg til en av de tidligste studiene på ulik mottagelig-het, gjennomført av Stephen Suomi, som allerede hadde observert at etmindretall av rhesusaper var født med en spesiell genetisk variant somgjorde dem anspente i den forstand at de ble mer påvirket av stress.Men hvis disse apebarna ble gitt til de dyktigste mødrene ved fødselen,førte den gode oppdragelsen til at de ble uvanlig kompetente og ofteendte som ledere for sin gruppe. På det tidspunktet skrev jeg ikke omden genetiske variasjonen som lå til grunn for denne adferden, for dahadde jeg ingen beviser for at høysensitive personer hadde den sammevarianten – men det har jeg nå.

Det viser at rhesusaper og mennesker deler en normal genetisk vari-ant knyttet til mengden av serotonin som er tilgjengelig i hjernen.

21

Anspente aper har den samme variasjonen som anspente mennesker– det vil si de som lett blir engstelige eller deprimerte. Men de flestemennesker med denne varianten får hverken angst eller depresjon.I stedet er denne genetiske variasjonen i serotoninmengden en av deviktigste årsakene til differensiert mottagelighet. Så uansett om man erape eller menneske kan den genetiske varianten medføre mange forde-ler: Man husker det man har lært bedre, man tar bedre beslutninger oghar generelt bedre mentale funksjoner.

Forskning utført i Danmark av Cecilie Licht og andre har vist at høy-sensitive personer, ikke overraskende, som nevnt har det samme gene-tiske trekket som apene. Ettersom denne varianten bare er funnet hosdisse to primatartene, mennesker og rhesusaper, og begge er svært sosi-ale og i stand til å tilpasse seg et bredt spekter av omgivelser, kan mantenke seg at tilpasningsdyktigheten skyldes at de høysensitive medlem-mene av en gruppe har større evne til å registrere detaljene, for eksem-pel hvilke nye matsorter som trygt kan spises, og hvilke farer man børunngå, noe som setter dem i stand til å klare seg bedre på et nytt sted.

Ikke alle høysensitive voksne eller barn har denne genetiske varia-sjonen i tilgjengelig serotoninmengde. Vi tror det er mange andre gene-tiske veier til høysensitivitet. Chen og andre i Kina fant en annen varia-sjon i syv gener relatert til dopamin, som kan knyttes til utslag på HSP-skalaen. Det kan også finnes andre årsaker til at noen er høysensitive,spesielt med tanke på den nye forskningen på det som kalles epigene-tikk, altså forandringer i genmaterialet som følge av miljøet. Men jegtror at sensitivitet stort sett er genetisk bestemt, og det baserer jeg på etannet fremskritt innenfor den vitenskapelige forskningen, nemlig evo-lusjonære årsaker til høy sensitivitet.

Evolusjonære beviser

I kapittel 1 fremsetter jeg to påstander som på det tidspunktet varbasert på lite data og mange observasjoner, men nå er bevismengdenblitt mye større. Den første påstanden var at dette trekket ikke kanvære en forstyrrelse, et problem eller en ulempe, gitt at det har utvik-let seg hos andre arter så vel som hos mennesker. Jeg nevnte tre arter,men den reelle listen består nå av mer enn 100. Hos alle disse arteneser man at flertallet av individene ikke er sensitive for subtile detaljer

22

i omgivelsene, men et mindretall er det. Sammen med en rekke kolle-ger har Max Wolf i Tyskland brukt en datasimulering for å se hvordandenne følsomheten eller «biologiske mottageligheten» kan ha utvikletseg. I hovedsak viser det seg at det av og til lønner seg å være oppmerk-som på små detaljer og foreta en dyptgående bearbeidelse av hvordanverden fungerer, der du sammenligner den nåværende situasjonen medalt du vet om tilsvarende situasjoner i fortiden. Og av og til vil alt dettebare være bortkastet tid, spesielt hvis det innebærer mye arbeid for ner-vesystemet ditt. Derfor kan ikke alle være sensitive, men et mindretallvil være det. Hvis alle skulle være sensitive, ville det ikke være noen for-del for noen å være det. Om alle i en trafikkork kjenner til en alterna-tiv rute og velger den, vil den bli like tettpakket som den opprinnelige.

Forestill deg at det sensitive barnet ditt har lokalisert et lite smutt-hull som er det mest skyggefulle stedet på lekeplassen på en varm dag.De fleste av barna er varme og slitne, men de har ikke oppdaget dette.Vi vet ikke om barnet ditt kommer til å overleve bedre enn de andre,mindre observante barna i det lange løp. Men fordi han innretter segmer etter det han lærer, vil han kanskje også ta bedre vare på helsensin, legge merke til når bildekkene er utslitt og beskytte barna sine motfare.

Biologene er nå blitt svært opptatt av disse variasjonene i personlig-het innenfor en art. Det er ganske åpenbart at slike variasjoner ikkeville bli videreført med mindre de medførte en eller annen form forunik strategi som hjelper enkelte individer til å overleve. Det betyr atdet er en god grunn til at ditt barns temperamentstrekk fremdeles fore-finnes i genene, uansett hvor uvanlig det måtte være.

Det er alt eller ingenting

En annen idé jeg fremsetter tidlig i denne boken, og som nå er bedreunderbygget, er at sensitivitet ikke er en variabel på samme måte somhøyde eller vekt, der folk flest befinner seg på midten. Det er mer somå være venstrehendt eller høyrehendt – det er alt eller ingenting, med etflertall som er det ene og et mindretall som er det andre. Dette var tilfel-let med et trekk som tilsynelatende minner om høysensitivitet, nemligbarn som er hemmet. Men nå har vi forskningsresultater som er knyt-tet direkte til sensitivitet, hentet fra Franziska Borries’ doktoravhand-

23

ling fra Bielefeld-universitetet i Tyskland. I en studie av over 900 perso-ner som fylte ut spørreskjemaet om høysensitivitet og ble målt også påandre måter, brukte hun en spesiell statistisk metode som skiller mel-lom kategorier og variabler. Hun fant at uansett hvilke resultater folkoppnådde på de fleste andre tester, er høysensitivitet en kategori, ikkeen variabel. Enten er du det eller så er du det ikke. Barnet ditt er entenhøysensitivt eller ikke. Dette kan du forklare for folk som sier: «Huner ikke så forskjellig fra andre – alle er litt sensitive på den ene eller denandre måten.»

Selvfølgelig vil ingen egenvurdering eller foreldrevurdering være per-fekt. Mange vil plassere seg midt på skalaen av årsaker som ikke harnoe med selve trekket å gjøre. Noen mennesker har for eksempel forvane å legge alle svarene sine inn mot midten, og det kan også væreandre, uavhengige trekk, for eksempel et barns intense nysgjerrigheteller hissighet, som kan maskere sensitiviteten litt. Når alt kommer tilalt, er alle høysensitive barn og alle mennesker unike.

Å oppdra et høysensitivt barn er å gi verden en stor gave

Det viktigste budskapet jeg kan gi deg er: Verden har stort behovfor veloppdragne, høysensitive personer. Hva kan vi ha mer brukfor akkurat nå enn mennesker som tenker grundig, føler dypt, leggermerke til de små detaljene og ender med å ha oversikt over det storebildet? Jo, vi trenger faktisk én ting til, og det er at slike mennesker harmot til å gripe ordet og ta til motmæle når ikke-sensitive menneskerikke ser, tenker og føler dypt nok.

Det er ikke lett å sørge for at barn får en god oppvekst, men dethjelper å vite hvordan man skal gjøre det, og at det har betydning. Jeghåper at denne boken ikke bare vil gi deg kunnskap om hvordan duskal oppdra ditt høysensitive barn, men også innsikt i hvor viktig detteer. Hvis foreldre og lærere hjelper høysensitive barn til å verdsette segselv, utvikle sine egne synspunkter og finne ut hvordan de kan kom-munisere effektivt med de ikke-sensitive barna de er omgitt av, vil deti seg selv kunne forbedre livet på jorden i stor grad. Jeg vet ikke hvadu ellers har utrettet i livet, men ved å bringe et høysensitivt barn tilverden, bidrar du til hele resten av fellesskapet, ganske enkelt ved å gidette barnet en god start i livet. Takk skal du ha.

24