Mary Higgins Clark

Helt aleneOversatt av Elsa Frogner

Mary Higgins ClarkOriginalens tittel: I’ll walk alone

Oversatt av Elsa FrognerCopyright © 2011 by Mary Higgins Clark

Published by arrangement with Sane Töregård Agency AB.All rights reserved.

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2012

ISBN 978-82-02-32588-6

1. utgave, 1. opplag 2012

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,

interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar

og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til minne om pastor Joseph A. Kelly, S.J.1931–2008

Always a twinkle in this Jesuit’s eyeAlways a smile on his handsome faceAlways faith and compassion overflowing his soulHe was the stuff of which saints are madeWhen all heaven protested his absenceHis Creator called him home

1

Fader Aiden O’Brien tok imot skriftemål i den nedre St.Francis of Assisi-kirken i West Thirty-first Street på Man-hattan. Den 78 år gamle fransiskanermunken likte den al-ternative måten han kunne forvalte sakramentet på, det atden som skriftet, fikk sitte i Forsoningsrommet sammenmed ham og slapp å knele på den harde benken i skrifte-stolen med et forheng som skjulte hans eller hennes iden-titet.

Men han følte at den nye måten ikke virket når han engang iblant satt ansikt til ansikt med en person og mer-ket at denne ikke fikk seg til å betro ham det han kanskjeville ha tort å si i mørket.

Det var dette som hendte denne kjølige, forblåste etter-middagen i mars.

I løpet av den første timen han hadde sittet i rommet,var det bare dukket opp to kvinner, begge trofaste sogne-barn og begge i midten av 80-årene. Og deres synder – omde da noen gang hadde begått noen – lå langt tilbake itid. I dag hadde en av dem tilstått at hun som åtteåringhadde løyet for moren. Hun hadde spist to muffinser, ogbeskyldt broren for å ha tatt den som var vekk.

Mens fader Aiden satt med sin rosenkrans frem tilhan kunne forlate rommet, gikk døren opp, og en slankkvinne som så ut til å være i begynnelsen av 30-årene,kom inn. Uttrykket var vaktsomt, og hun kom langsomtmot stolen tvers overfor hans. Hun satte seg nølende. Detrødbrune håret hang løst om skuldrene. Den pelskantete

7

drakten var tydelig kostbar; det samme var de høyhæltelærstøvlettene. Øreringer i sølv var de eneste smykkenehun bar.

Fader Aiden satt rolig og ventet. Da den unge kvinnenikke sa noe, sa han oppmuntrende: «Hvordan kan jeghjelpe deg?»

«Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.» Kvinnens stemmevar lav og behagelig, uten antydning til aksent som kunnerøpe hvor hun kom fra.

«Du kan umulig si meg noe jeg ikke allerede har hørt,»sa fader Aiden mildt.

«Jeg …» Kvinnen tidde, så kom ordene fossende. «Jegvet om et mord noen har tenkt å begå, og jeg kan ikke fåstanset det.»

Med et skrekkslagent uttrykk slo hun hånden for mun-nen, så reiste hun seg fort. «Jeg skulle ikke ha kommethit,» hvisket hun. Stemmen skalv av sinnsbevegelse da hunfortsatte: «Tilgi meg, fader, for jeg har syndet. Jeg tilstårat jeg er innblandet i en pågående forbrytelse, og i et mordsom snart vil bli begått. Du kommer sikkert til å lese omdet i avisene. Jeg ønsker ikke å ta del i det, men det er forsent å stoppe det.»

Hun snudde seg, og med fem skritt hadde hun håndenpå dørklinken.

«Vent!» ropte fader Aiden og strevde for å reise seg.«Snakk med meg. Jeg kan hjelpe deg.»

Men hun var vekk.Var kvinnen psykotisk? undret fader Aiden. Var det

mulig at hun hadde ment det hun sa? Hvis så var tilfellet,hva kunne han gjøre med det?

Dersom hun fortalte sannheten, kan jeg ikke gjøre noemed det, tenkte han og sank ned i stolen igjen. Jeg vet ikkehvem hun er, eller hvor hun bor. Jeg kan bare be om athun er et irrasjonelt menneske, og at dette scenarioet eren slags fantasi. Men hvis hun ikke er irrasjonell, er hungløgg nok til å vite at jeg er bundet av taushetsplikten.Kanskje hun på et eller annet tidspunkt har vært en prak-

8

tiserende katolikk. Ordene hun brukte: «Tilgi meg, fader,for jeg har syndet,» var måten et skriftebarn pleide å be-gynne sine bekjennelser på.

I noen lange minutter ble han sittende alene. Da kvin-nen gikk, ble det grønne lyset over døren til Forsonings-rommet automatisk aktivert, noe som betydde at enhversom ventet utenfor, kunne ha gått rett inn. Han grep segi å be inderlig om at den unge kvinnen kom tilbake, mendet gjorde hun ikke.

Egentlig skulle han forlate rommet klokken seks, menklokken var nærmere halv syv da han ga opp håpet omat hun kom tilbake. Til slutt, tynget av år og den åndeligebyrden i rollen som skriftefar, stemte fader Aiden beggehendene mot armlenet og reiste seg langsomt. Det skjæ-rende stikket i de giktiske knærne fikk ham til å gjøre engrimase, og han ristet på hodet da han begynte å gå motdøren. Men han stoppet et øyeblikk foran stolen der denunge kvinnen hadde sittet.

Hun var ikke gal, tenkte han sørgmodig. Jeg kan barebe om at hvis hun virkelig kjenner til at et mord vil bli be-gått, vil hun gjøre det samvittigheten forteller henne. Hunmå hindre det.

Han åpnet døren og så to mennesker tenne lys foran sta-tuen av Den hellige Antonius i kirkens atrium. En mannsom knelte på bønneskammelen foran Den hellige Anto-nius’ helgenskrin, hadde ansiktet begravd i hendene. FaderAiden nølte og undret på om han skulle spørre den besø-kende om han ønsket å skrifte. Men så slo det ham at denkunngjorte tiden for skriftemål var over for nesten halv-annen time siden. Kanskje denne besøkende ba om en tje-neste, eller det kunne være at han takket for å ha fått en.Den hellige Antonius’ helgenskrin var et yndet sted formange av kirkens besøkende.

Fader Aiden gikk gjennom atriet og til døren som førtetil passasjen inn til munkeklosteret. Han merket ikke detintense blikket til mannen som ikke lenger var hensunketi bønn, men som hadde snudd seg, skjøvet de mørke bril-

9

lene opp og nå gransket ham inngående, merket seg dethvite håret og det langsomme ganglaget.

Hun var bare der inne i mindre enn et minutt, tenkteiakttageren. Hvor mye fortalte hun den gamle presten?undret han. Kan jeg tillate meg å ta sjansen på at hunikke betrodde seg til ham? Mannen kunne høre at kirkensytterdører gikk opp, og lyden av skritt som nærmet seg.Med en rask bevegelse satte han på seg solbrillene igjenog trakk opp frakkekragen. Han hadde allerede notert segfader Aidens navn på døren.

«Hva skal jeg gjøre med deg, fader O’Brien?» spurtehan sint seg selv idet han feide forbi de besøkende som nåkom inn i kirken.

Akkurat i dette øyeblikket hadde han ikke noe svar.Det han ikke var klar over, var at han – iakttageren – selv

ble iakttatt. Den 66 år gamle Alvirah Meehan, vaskehjel-pen som var blitt spaltist og kjent forfatter, og som haddevunnet 40 millioner dollar i lotto, var også der. Hun haddehandlet i Herald Square, og på vei hjem til Central ParkSouth hadde hun spasert de få kvartalene til kirken for åtenne et lys foran Den hellige Antonius’ helgenskrin ogyte litt ekstra til de fattige. Dette fordi hun nettopp haddemottatt en uventet utbetaling av royalties for selvbiogra-fien From Pots to Plots.

Da hun fikk se mannen som tilsynelatende hadde sitteti dyp bønn foran helgenskrinet, avla hun et lite besøk igrotten til Madonnaen fra Lourdes. Da hun et par minut-ter senere fikk se fader Aiden, som var en gammel venn,forlate Forsoningsrommet, hadde hun vært på nippet til åløpe frem og hilse på ham. Men til hennes forbauselse fikkhun se at den mannen som øyeblikket før hadde vært såoppslukt av å be, plutselig spratt opp og skjøv solbrilleneopp i pannen. Ikke til å ta feil av; han fulgte fader Aidenmed blikket, der han gikk i retning av klosterdøren.

Alvirah slo fra seg enhver tanke om at mannen kanskjehadde ønsket å skrifte for fader Aiden. Nei, han ønsket åse inngående på ham, tenkte hun og fulgte med da man-

10

nen igjen satte brillene på plass og trakk opp frakkekra-gen. Selv hadde hun tatt av seg brillene, så han var forlangt unna til at hun kunne se ham tydelig, men på av-stand vurderte hun ham til å være cirka 1,85 meter høy.Ansiktet lå i skygge, men hun så tydelig at han var hellertynn. Da hun passerte ham ved statuen, hadde hun fåttinntrykk av at det ikke fantes et eneste grått hårstrå i densvarte hårmanken. Ansiktet hadde han skjult i hendene.

Hvem vet hva som rører seg i folk? sa Alvirah til segselv og holdt øye med den fremmede, som nå gikk rasktmot nærmeste utgangsdør. Men så pass vet jeg, tenktehun. Straks fader Aiden forlot Forsoningsrommet, gjordeden karen seg kjapt ferdig med det han hadde å si til Denhellige Antonius.

2

Det er 22. mars. Hvis lille Matthew lever, er han fem åri dag, tenkte Zan Moreland idet hun åpnet øynene og bleliggende urørlig i flere minutter mens hun kjempet mot tå-rene som ofte gjorde puten våt i løpet av natten. Et fortblikk på klokken på kommoden fortalte henne at den varet kvarter over syv. Hun hadde sovet i nesten åtte timer.Årsaken var selvfølgelig at hun hadde tatt en sovepille dahun la seg, en luksus hun nesten aldri tillot seg. Men tan-ken på fødselsdagen hans hadde gjort at hun nesten ikkehadde sovet skikkelig hele uken.

Den stadig tilbakevendende drømmen om å lete etterMatthew kom stykkevis tilbake til henne. Denne gangenhadde hun igjen vært i Central Park og lett og lett etterham, ropt på ham, bønnfalt ham om å svare. Yndlings-leken hans hadde vært gjemsel. I drømmen sa hun til segselv at egentlig var han ikke savnet. Han gjemte seg bare.

Men han var savnet.Hvis jeg bare hadde avlyst avtalen jeg hadde den dagen,

tenkte Zan enda en gang. Barnevakten, Tiffany Shields,hadde innrømmet at mens Matthew sov, hadde hun plas-sert barnevognen slik at han ikke fikk solen rett i ansiktet,og så hadde hun lagt et pledd ut på gresset og selv falt isøvn. Ikke før hun våknet, var hun blitt klar over at hanikke lenger lå i vognen.

Et eldre vitne hadde ringt politiet etter at hun leste over-skriftene om den savnede lille pjokken. Hun kunne for-telle at hun og hennes mann hadde luftet hunden i parken

12

og lagt merke til den tomme barnevognen nesten en halvtime før barnevakten fortalte politiet at hun hadde settetter. «Jeg tenkte ikke noe over det akkurat da,» sa vitnetog hørtes oppskaket og sint ut. «Jeg tenkte bare at noen,kanskje moren, hadde tatt barnet med seg til lekeplassen.Det falt meg ikke inn at den unge damen overhodet pas-set på noen. Hun var borte for denne verden.»

Til slutt hadde Tiffany også innrømmet at fordi Matt-hew sov da de forlot leiligheten, hadde hun heller ikke tattseg bryet med å feste sikkerhetsselen.

Klatret han ut på egen hånd, og så var det noen sommerket at han var alene, og leide ham bort? spurte Zan segselv. Spørsmålet kjentes sløvt av gjentagelse. Det er mangemenneskelige rovdyr som tusler rundt der. Men kjære Gud,ikke la det være slik.

Over hele landet og på Internett hadde det vært bilderav Matthew. Jeg tryglet om at et eller annet ensomt men-neske hadde tatt ham med seg, og etterpå ikke våget å inn-rømme det, men at vedkommende til slutt ville stå frem.Eller etterlate ham på et trygt sted der han ville bli fun-net, tenkte Zan. Men etter nesten to år kom det ikke denminste antydning om hvor han kunne befinne seg. Og nåhar han antagelig glemt meg.

Hun satte seg langsomt opp og strøk det lange, rødbrunehåret tilbake. Selv om hun jevnlig trente, kjentes kroppenstiv og verkende. Anspenthet, hadde legen sagt til henne.Den lever du med døgnet rundt. Hun lot føttene gli ned pågulvet og strakte på seg. Så reiste hun seg og gikk bort tilvinduet. Idet hun skulle til å lukke det, registrerte hun ut-sikten denne morgenen over Frihetsgudinnen og havnen.

Dette var utsikten som hadde fått henne til å leie denneleiligheten et halvt år etter at Matthew forsvant. Hun måttevekk fra bygningen på East Eighty-sixth Street, der dettomme rommet med den lille sengen hans og alle lekenevar daglige piler som gjennomboret hjertet hennes.

Da var det hun innså at hun måtte prøve å få noe somminnet om en normaltilstand inn i livet igjen, og hun brukte

13

all sin energi på det lille firmaet innenfor interiørdesignsom hun hadde startet da hun og Ted ble separert. Dehadde vært sammen i så kort tid, og hun hadde ikke en-gang visst at hun var gravid, da de skilte lag.

Før ekteskapet med Ted Carpenter hadde hun vært sjefs-assistent for den berømte designeren Bartley Longe. Selvden gangen var hun blitt anerkjent som en av bransjensnye, lysende stjerner.

En anmelder som visste at Bartley hadde overgitt et heltprosjekt i hennes hender mens han selv var på en lengreferie, hadde skrevet om hennes slående evne til å mikse ogkombinere stoffer og farger og møbler til et hjem som re-flekterte eierens smak og livsstil.

Zan lukket vinduet og skyndte seg til klesskapet. Hunlikte å sove på et kaldt rom, men den lange T-skjorten varingen beskyttelse mot trekk. I dag hadde hun med fulltoverlegg sørget for å ha det spesielt travelt. Nå strakte hunseg etter den gamle badekåpen som Ted hadde avskydd,og som hun selv med en latter hadde kalt sin personligesutteklut. For henne var badekåpen blitt et symbol. Nårhun sto opp og rommet var iskaldt, ble hun varm som enristet brødskive i samme minutt som hun tok den på seg.Kald til varm; tom helt til det rant over; Matthew sav-net; Matthew funnet; Matthew i armene hennes; Matthewhjemme hos henne. Matthew hadde elsket å krype innunder badekåpen sammen med henne.

Men ikke mer gjemsel, tenkte hun og blunket vekk tå-rene mens hun strammet beltet og stakk føttene ned i etpar plastsandaler. Var det gjemsel han hadde prøvd å lekehvis han selv hadde klatret ut av barnevognen? Men etbarn uten tilsyn burde ha blitt lagt merke til av andre men-nesker. Hvor lang tid gikk det før noen tok ham i håndenog forsvant med ham?

Det hadde vært en usedvanlig varm junidag, og det haddemyldret av unger i parken.

Ikke kom inn på det, advarte Zan seg selv mens hungikk bortover gangen til kjøkkenet med kurs for kaffetrak-

14

teren. Den var satt på til klokken syv, og nå var kannenfull. Hun skjenket seg en kopp, og åpnet kjøleskapet forå ta ut skummet melk og boksen med fruktblanding hunhadde kjøpt i matbutikken like i nærheten. Men så tenktehun seg litt om, og droppet frukten. Bare kaffe, tenkte hun.Det er alt jeg har lyst på akkurat nå. Jeg er klar over atjeg burde spise mer enn jeg gjør, men akkurat i dag harjeg ikke tenkt å begynne med det.

Mens hun nippet til kaffen, vurderte hun dagens avta-ler. Etter en tur innom kontoret skulle hun møte arkitek-ten for noen høyblokker ved Hudson River – selveierleilig-heter som var absolutt helt makeløse. De skulle diskutereinnredningen av tre visningsleiligheter – et viktig kupp forhenne hvis hun fikk oppdraget. Hovedkonkurrenten villevære hennes gamle arbeidsgiver, Bartley, en mann som vardypt fortørnet over at hun hadde startet sitt eget firmaistedenfor å komme tilbake for å jobbe for ham.

Du har kan hende lært meg masse, tenkte Zan, men detmotbydelige temperamentet ditt var ikke noe jeg ønsket åleve med fra dag til dag. For ikke å snakke om hvordandu la an på meg. Så prøvde hun å stenge ute minnet omden pinlige dagen da hun brøt fullstendig sammen inne påBartleys kontor.

Hun tok kaffekoppen med seg ut på badet, satte den fraseg på benken og stilte inn dusjen. Det dampende vannetfjernet noe av anspentheten i musklene, og etter at hunhadde helt sjampo i håret, masserte hun hodebunnen medfingertuppene. Enda et knep for å redusere stress, tenktehun ironisk. Egentlig er det bare én måte jeg kan reduserestresset på.

Nei, det får du ikke lov til å tenke på, advarte hun segselv enda en gang.

Da hun hadde tørket seg, satte hun opp farten og frot-terte håret raskt tørt, og så – etter igjen å ha tatt på segbadekåpen – påførte hun maskara og ga munnen et lettstrøk med leppestift. Det var alt. Matthew har Teds øyne,tenkte hun, den herlige, mørkebrune nyansen. Jeg pleide

15

å synge den kjente sangen om vakre, dypbrune øyne forham. Håret hans var så lyst, men jeg tror det holdt på åendre seg til rødt. Jeg lurer på om han vil få den klarerødfargen jeg hadde som barn. Jeg hatet den. Jeg sa tilmamma at jeg så ut som Anne fra Green Gables, tynn somen bønnestengel og med det skrekkelige gulrothåret. Menpå ham ville det vært bedårende.

Moren hadde påpekt at da Anne vokste seg til, var krop-pen blitt rundere, og håret hadde mørknet og fått en varm,rødbrun nyanse.

Mamma pleide å erte og kalle meg Annie, husket Zan.Det var enda et minne hun ikke burde hengi seg til i dag.

Ted hadde insistert på at de spiste middag sammen ikveld, bare de to. «Melissa vil forstå,» hadde han sagt dahan ringte. «Jeg vil minnes den lille gutten vår med deteneste andre mennesket som vet hva jeg føler på fødsels-dagen hans. Vær så snill, Zan.»

De skulle møtes på Four Seasons klokken halv åtte. Deteneste problemet ved å bo i Battery Park City er trafikk-korken til og fra sentrum, tenkte Zan. Ikke tale om at jeggidder å dra hjemom for å skifte, og jeg ønsker heller ikkeå slepe med meg et klesskift til kontoret. Nei, jeg tar densvarte drakten med pelskrage. Den er pyntet nok for kvel-den.

Et kvarter senere var hun ute på gaten – en høy, smek-ker ung kvinne på 32 år, iført svart drakt med pelskantetkrage og høyhælte støvletter, mørke solbriller og med skul-dervesken i hånden. Det rødbrune håret danset om skuld-rene hennes da hun tok et skritt ned fra fortauskanten forå praie en drosje.