Vakkert gjensyn av Kami Garcia og Margaret Stohl

23

description

Hele livet har Ethan Wate lengtet etter å forlate Gatlin for godt. Men da han våkner etter de skremmende hendelsene på den Attende månen, har han bare ett mål: Å finne en vei tilbake til Lena og de han elsker. Hjemme i Gatlin gjør Lena alt hun kan for å få Ethan tilbake. Hun må til og med stole på gamle fiender. De er flere verdener fra hverandre, men Ethan og Lena slåss sammen for en felles skjebne.

Transcript of Vakkert gjensyn av Kami Garcia og Margaret Stohl

Kami Garcia og Margaret Stohl

Beautiful CreaturesVakkert gjensyn

Oversatt avGry Wastvedt

Kami Garcia og Margaret StohlOriginalens tittel: Beautiful Redemption

Oversatt av Gry Wastvedt

© 2013 Kami Garcia og Margareth StohlFirst published in the United States of America by Little, Brown and

Company, Hachette Book Group, New York, 2013.Published by agreement With Lennart Sane Agency AB.

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2014

ISBN 978-82-02-41837-3

1. utgave, 1. opplag 2014Omslagsdesign: David Caplan

Omslagsfoto: © Michael Trevillion / Trevillion ImagesSats: Type-it AS, Trondheim 2014

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014

Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken print cream 1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar

og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til fedrene våre,Robert Marin og Burton Stohl,

som lærte oss å troat vi kunne gjøre akkurat det vi vil,

og

mennene våre,Alex Garcia og Lewis Peterson,

som fikk oss til å gjøre detene vi aldri trodde vi kunne klare.

Døden er begynnelsen på Udødelighet.

– MAXIMILIEN ROBESPIERRE

F LENA f

En ny begynnelse

Noen drømte om å fly. Jeg hadde mareritt om å falle. Jegkunne ikke snakke om det, men jeg klarte ikke å tenke pånoe annet heller.

På ham.Ethan som falt.Ethans sko som falt ned mot bakken sekunder før.Han mistet den nok idet han falt.Jeg lurte på om han visste det.Om han hadde visst det.Jeg så den sølete skoen falle fra toppen av vanntårnet

hver eneste gang jeg lukket øynene. Noen ganger håpetjeg det var en drøm. Jeg håpet jeg ville våkne, og så villehan stå og vente ute i oppkjørselen foran Ravenwood forå kjøre meg til skolen.

Våkne, din syvsover. Jeg er snart framme. Det er det hanville ha keltet.

Jeg ville høre Links dårlige musikk komme strømmendeut gjennom det åpne vinduet før jeg så Ethan bak rat-tet.

Det var sånn jeg forestilte meg det.Jeg hadde hatt mareritt om ham tusen ganger før. Før

jeg møtte ham, eller i hvert fall før jeg visste at han ville

7

bli Ethan. Men dette lignet ikke noe av det jeg hadde setti marerittene.

Det burde ikke ha skjedd. Det var ikke slik det var me-ningen at livet skulle være. Og det kunne ikke være slikdet var meningen at livet mitt skulle være.

Det var ikke meningen at den sølete skoen skulle falle.Livet uten Ethan var verre enn et mareritt.Det var virkelig.Så virkelig at jeg nektet å tro det.

Den 2. februarer det slutt på marerittene.

Det er derfor du forstår at det er mareritt. Dette –Ethan – alt – ender ikke, viser ingen

tegn til å gå mot slutten.Jeg følte – jeg føler – meg helt fastlåst.

Som om det var livet mitt som ble knust da han –da alt annet endte.

Det brast i tusen biter.Da han traff bakken.

Jeg orket ikke å se på dagboken min lenger. Jeg kunne ikkeskrive dikt; det var vondt bare å lese dem.

Det var så altfor sant.Den viktigste personen i livet mitt hoppet utfor vanntår-

net i Summerville. Jeg visste hvorfor han gjorde det. Mendet fikk meg ikke til å føle meg noe bedre.

Det å vite at han gjorde det for min skyld, gjorde bareat jeg følte meg enda verre.

Av og til mente jeg at verden ikke var verdt det.Å bli reddet.Av og til mente jeg at jeg heller ikke var verdt det.Ethan mente han gjorde det rette. Han visste at det

8

var galskap. Og han ville ikke dø, men han måtte like-vel.

Ethan var sånn.Selv om han var død.Han reddet verden, men han smadret min.Hva nå?

Første bok

Ethan

F KAPITTEL 1 f

Hjemme

En utydelig blå himmel over hodet mitt.Skyfri.Akkurat som himmelen i virkeligheten, bare litt blåere

og ikke fullt så mye sol i øynene mine.Den virkelige himmelen er nok ikke egentlig perfekt.

Kanskje det er det som gjør den så perfekt.Gjorde den.Jeg presset øynene sammen igjen.Jeg halte ut tiden.Jeg var ikke sikker på om jeg var klar for å se det som

var å se der ute. Selvfølgelig så himmelen bedre ut – sidenHimmelen nå engang var hva den var.

Men jeg ville ikke gå ut fra at det var der jeg befant meg.Jeg hadde vært en ganske grei fyr, etter det jeg kunne be-gripe. Men jeg hadde sett nok til å vite at alt jeg trodde omalt, stort sett hadde vært feil hittil. Jeg hadde et åpent sinn, ihvert fall etter Gatlins standard. Jeg mener, jeg hadde hørtalle teoriene. Jeg hadde sittet gjennom mer enn min andelsøndagsskoletimer. Og etter mammas ulykke hadde Ma-rian fortalt meg at hun hadde tatt et kurs om buddhismenpå Duke University som ble holdt av en fyr som het BuddhaBob, som sa at paradiset var en tåredråpe inni en tåredråpe

13

eller noe i den duren. Året før det hadde mamma forsøktå få meg til å lese Dantes Inferno, som Link sa handlet omen skyskraper som begynte å brenne, men egentlig hand-let det om en fyr som reiste gjennom helvetets ni sirkler.Jeg husker bare det mamma fortalte om monstre og djev-ler fanget i is. Jeg tror det var helvetets niende sirkel, mendet var så mange andre sirkler der nede at alle liksom gledlitt over i hverandre.

Etter alt jeg hadde lært om underverdener og andre ver-dener og sideverdener og hva annet som måtte befinne segi den tre-etasjes kaken av universer som manerverdenenbesto av, var det helt greit for meg at det første glimtet jegså, var av blå himmel. Jeg var lettet over å se at det somventet meg, så ut som et harry Hallmark-kort. Jeg haddeikke ventet meg perleporter og lubne, små englebarn. Menblå himmel, det var kjekt.

Jeg åpnet øynene igjen. Fremdeles blått.Carolinablått.En feit bie surret over hodet mitt, steg høyere opp i him-

melen – til den slo mot den, akkurat som den hadde gjorttusen ganger før.

For det var ikke himmelen.Det var taket.Og dette var ikke Himmelen.Jeg lå i min gamle mahogniseng i det enda eldre rommet

mitt på Wate’s Landing.Jeg var hjemme.Og det var jo umulig.Jeg blunket.Fremdeles hjemme.Hadde det vært en drøm? Det håpet jeg inderlig. Kan-

skje det var det, akkurat som hver eneste morgen de førsteseks månedene etter at mamma døde.

Vær så snill, la det bare ha vært en drøm.Jeg strakte ut en arm og kjente i støvet under sengen.

Der lå mine gamle, velkjente bøker, og jeg dro fram en avdem.

14

Odysseen. I en tegnet utgave, en av mine favoritter, selvom jeg var ganske sikker på at Mad Comix hadde tatt segnoen friheter i forhold til den versjonen Homer skrev.

Jeg nølte litt, så trakk jeg fram en bok til. På kjøret.Det første synet av boken til Kerouac var det ugjendrive-lige beviset, og jeg rullet meg over på siden til jeg kunne seden bleke firkanten på veggen hvor det slitte kartet haddehengt til inntil noen få dager siden – hadde det virkelig ikkegått lenger tid? – det med grønne streker til alle stedene ifavorittbøkene mine som jeg ville besøke.

Dette var rommet mitt, ja.Den gamle klokken på bordet ved siden av sengen vir-

ket visst ikke lenger, men alt annet så ut til å være seg likt.Det måtte være varmt til å være januar. Lyset som komstrømmende inn av vinduet, var nesten unaturlig – nestensom om jeg var med i en av Holy Rollers elendige mu-sikkvideoer. Men bortsett fra filmlyssettingen, var rommetmitt akkurat som da jeg forlot det. Akkurat som bøkeneunder sengen, sto skoeskene som inneholdt hele livshisto-rien min, inntil veggene. Alt som skulle være der, var der.Det mente i hvert fall jeg.

Bortsett fra Lena.L? Er du der?Jeg kunne ikke føle henne. Jeg kunne ikke føle noe som

helst.Jeg så på hendene mine. De så helt normale ut. Ingen

blåmerker. Jeg så på den enkle, hvite T-skjorten. Ikke noeblod.

Ingen hull i jeansen eller i kroppen.Jeg gikk ut på badet og stirret på meg selv i speilet over

vasken. Der var jeg. Samme gamle Ethan Wate.Jeg stirret fremdeles på mitt eget speilbilde da jeg hørte

en lyd nedenfra.«Amma?»Det føltes som om hjertet mitt hamret, og det var ganske

festlig, for etter at jeg våknet, hadde jeg ikke vært sikkerpå at det slo. Uansett så kunne jeg høre velkjente hjem-

15

melyder nede fra kjøkkenet. Det knirket i gulvplankene danoen gikk fram og tilbake foran skapene og ovnen og detgamle kjøkkenbordet. Samme gamle fottrinn som gjordealle de vante tingene om morgenen.

Hvis det var morgen.Lukten av gammel stekepanne på komfyren kom sivende

opp trappen.«Amma? Det er vel ikke bacon jeg lukter?»Stemmen var klar og rolig. «Vennen, jeg tror du vet hva

jeg lager. Jeg kan bare lage én ting. Hvis man kan kalle detå lage mat.»

Den stemmen.Den var så velkjent.«Ethan? Hvor lenge må jeg vente på å få en klem av deg?

Jeg har ventet her nede lenge nå, vennen min.»Jeg forsto ikke ordene. Jeg kunne ikke høre noe annet

enn stemmen. Jeg hadde hørt den før, for ikke så veldiglenge siden, men aldri på denne måten. Like høy og klarog full av liv som om hun virkelig var nedenunder.

Og det var hun jo.Ordene var som musikk. De jaget vekk all min fortvi-

lelse og forvirring.«Mamma? Mamma!»Jeg sprang ned trappen, tok tre trinn av gangen, før hun

rakk å svare.

F KAPITTEL 2 f

Stekte grønne tomater

Der var hun. Barbeint sto hun på kjøkkenet, og håret varakkurat sånn som jeg husket det – halvt oppsatt, halvt hen-gende løst. En nystrøket hvit skjorte – som pappa pleideå kalle «uniformen» hennes – var fremdeles full av blekk-eller malingsflekker etter det siste prosjektet hennes. Jean-sen var rullet opp til anklene som alltid, uansett om detvar moderne eller ikke. Moren min brydde seg aldri omslike ting. Hun holdt den gamle, svarte jernpannen fylt medgrønne tomater i den ene hånden, og en bok i den andre.Hun nynnet en sang, men hun oppfattet nok ikke engangat hun gjorde det, og hun hørte det sikkert heller ikke.

Det var typisk mamma. Hun virket akkurat som før.Kanskje det bare var jeg som hadde forandret meg.Jeg tok et skritt mot henne, og hun snudde seg mot meg

og slapp boken. «Der er du, snille gutten min.»Jeg kjente at hjertet mitt svulmet. Ingen andre kaller meg

det; de ville ikke, og jeg lot dem ikke heller. Bare mamma.Så lå armene hennes rundt meg, og verden foldet seg rundtoss idet jeg begravde ansiktet i klemmen. Jeg trakk inn denvarme lukten og den varme følelsen og alt det varme sommamma var for meg.

«Mamma. Du har kommet tilbake!»

17

«En av oss har det.» Hun sukket.Det var da det slo meg. Hun sto i kjøkkenet mitt, og jeg

sto i kjøkkenet mitt, og det betydde ett av to ting: Entenvar hun blitt levende igjen, eller …

Så var jeg det ikke.Øynene hennes ble fylt av noe – tårer, kjærlighet, sym-

pati – og før jeg visste ordet av det, hadde hun omfavnetmeg igjen.

Mamma forsto alltid alt.«Jeg forstår, snille gutten min. Jeg forstår.»Ansiktet mitt fant det gamle gjemmestedet sitt inn mot

skulderen hennes.Hun kysset meg på hodet. «Hva var det som skjedde

med deg? Det skulle jo ikke ende slik.» Hun trakk seg til-bake for å se på meg. «Det var ikke meningen at det skulleende slik for noen av oss.»

«Jeg vet det.»«Men så finnes det vel ingen riktig avslutning på noe

liv?» Hun kløp meg i kinnet, smilte inn i øynene mine.Dette hadde jeg lagt meg på minnet. Smilet, ansiktet hen-

nes. Alt. Det var det eneste jeg hadde igjen den tiden dahun var borte.

Jeg hadde alltid visst at hun var i live et eller annet sted,på en eller annen måte. Hun hadde reddet Macon og sendtmeg sangene som førte meg gjennom alle de merkelige ka-pitlene i livet med manerne. Hun hadde vært der hele ti-den, akkurat som da hun var i live.

Det varte bare et øyeblikk, men jeg ønsket å bevare detslik så lenge som mulig.

Jeg vet ikke hvordan vi havnet ved kjøkkenbordet. Jeghusker bare den sterke varmen fra armene hennes. Mender satt jeg, på den faste stolen min, som om de siste årenealdri hadde skjedd. Det var bøker overalt – og etter bok-merkene å dømme, hadde mamma allerede lest seg halv-veis gjennom de fleste. En sokk, som antakelig kom rettfra tørkestativet, var stukket inn i Den guddommelige ko-medie. En serviett stakk ut av Iliaden, og oppå den mar-

18

kerte en gaffel siden hun var kommet til i en gresk my-tologi. Kjøkkenbordet var fullt av hennes elskede bøker,den ene stabelen med pocketbøker høyere enn den andre.Det føltes som om jeg var i biblioteket sammen med Ma-rian.

Tomatene freste i pannen, og jeg trakk inn duften avmamma – gulnende papir og brent olje, nye tomater oggammel papp, alt føyd sammen av kajennepepper.

Ikke rart jeg blir sulten når jeg er på biblioteket.Mamma satte en blå- og hvitmønstret porselenstallerken

på bordet mellom oss. Dragemønstret. Jeg smilte fordi dethadde vært hennes favoritt. Hun helte tomatene over pålitt kjøkkenpapir og drysset pepper på tallerkenen.

«Vær så god. Bare spis.»Jeg stakk gaffelen i den nærmeste skiven. «Vet du, jeg

har ikke spist dette siden – siden du forulykket.» Tomatenvar så varm at jeg brant meg på tungen. Jeg så på mamma.«Er vi – er dette –?»

Hun stirret tilbake uten å blunke.Jeg prøvde igjen. «Du vet. Himmelen?»Hun lo og skjenket iste i to høye glass – te er den andre

tingen mamma klarte å lage. «Nei, ikke Himmelen, EW.Ikke akkurat.»

Jeg må ha sett bekymret ut, som om jeg tenkte at vihadde havnet på det andre stedet. Men det kunne hellerikke være riktig, for – selv så harry det måtte høres ut – såvar det Himmelen å være sammen med mamma igjen, uan-sett om universet så det slik eller ikke. Men på den annenside, så hadde ikke universet og jeg vært enige om stort idet siste.

Mamma presset hånden mot kinnet mitt og smilte menshun ristet på hodet. «Nei, dette er ikke noen form for en-delig hvilested, hvis det er det du mener.»

«Hvorfor er vi her da?»«Jeg vet ikke helt. Man får ingen bruksanvisning når

man sjekker inn.» Hun tok hånden min i sin. «Jeg har all-tid visst at jeg var her på grunn av deg – noe jeg ikke var

19

ferdig med, noe jeg måtte lære deg eller fortelle deg ellervise deg. Det var derfor jeg sendte deg de sangene.»

«Skyggesangene?»«Akkurat. Du ga meg masse å gjøre. Og nå som du er

her, føles det som om vi aldri har vært fra hverandre.» An-siktet hennes mørknet. «Jeg håpet hele tiden at jeg ville fåse deg igjen. Men jeg håpet at jeg måtte vente enda myelenger. Jeg er lei for det. Jeg vet at det må være ille for degakkurat nå som du har måttet forlate Amma og faren din.Og Lena.»

Jeg nikket. «Det er noe dritt.»«Jeg vet det. Jeg hadde det akkurat på samme måten,»

sa hun.«Med hensyn til Macon?» Ordene ramlet ut av munnen

min før jeg kunne stanse dem.Hun ble rød i kinnene. «Jeg fortjente vel den. Men det

er ikke alt som skjer i en mors liv som hun trenger å dis-kutere med sin sytten år gamle sønn.»

«Unnskyld.»Hun klemte hånden min. «Det var først og fremst deg

jeg ikke ville forlate. Og det var deg jeg var mest bekym-ret over å forlate. Deg og pappa.

Men pappa blir heldigvis tatt godt vare på av Raven-woodene. Lena og Macon har lagt et mektig formular overham, og Amma spinner sine egne historier. Mitchell haringen anelse om hva som har skjedd med deg.»

«Ikke?»Hun nikket. «Amma har fortalt ham at du er hos tanten

din i Savannah, og han tror henne.» Smilet bleknet, og hunså forbi meg og inn i skyggene. Jeg visste at hun nok var be-kymret for pappa, uansett hvor mektig formular de haddelagt over ham. Det at jeg forsvant fra Gatlin så brått, varnok like vondt for henne som for meg – for hun måtte barestå og se at det skjedde, uten å kunne gjøre noe med det.

«Men det er ingen løsning på lang sikt, Ethan. Akkuratnå gjør alle bare så godt de kan. Det er som regel sånn deter.»

20

«Jeg husker det.» Jeg hadde vært gjennom det en gangfør.

Vi visste begge når det var.Hun sa ikke mer etter det. Hun bare plukket opp sin

egen gaffel. Vi spiste sammen i taushet resten av ettermid-dagen, eller et lite øyeblikk. Jeg kunne ikke se noen for-skjell lenger, og jeg trodde ikke det spilte noen rolle hel-ler.

Vi satt ute på verandaen på baksiden av huset og plukketfuktige, blanke kirsebær opp av dørslaget og så på stjer-nene som dukket opp. Himmelen hadde fått en mørkeblåtone, og stjernene dukket opp i sprøtt lyse klumper. Jeg såstjerner fra manerhimmelen og den vanlige dødelige him-melen. Den splittede månen hang mellom nordstjernen ogsørstjernen. Jeg visste ikke hvordan det var mulig å se deto himlene samtidig, to sett konstellasjoner, men det vardet. Jeg kunne se alt nå, som om jeg var to ulike mennes-ker samtidig. Endelig, som en avslutning på hele den greiamed den splittede sjelen. Jeg antar noen av fordelene vedå dø var at jeg nå hadde begge halvdelene av hjernen min.

Ja, særlig.Alt hadde ordnet seg, nå som det var over, eller kanskje

fordi det var over. Det er vel sånn livet er av og til. Alt vir-ket så enkelt, så lett herfra. Så utrolig lyst.

Hvorfor var dette den eneste løsningen? Hvorfor måttedet ende slik?

Jeg hvilte hodet mot mammas skulder. «Mamma?»«Vennen.»«Jeg må snakke med Lena.» Der var det. Endelig hadde

jeg sagt det. Det ene som hadde hindret meg i å puste uthele dagen. Det ene som hadde gjort at jeg aldri kunne sittei ro, for det føltes som om jeg ikke kunne bli. Fordi detføltes som om jeg måtte reise meg for å gå et sted, selv omjeg ikke hadde noen steder å gå.

21

Som Amma pleide å si, det gode med sannheten er at deter sant, og sannheten kan ingen protestere på. Du kan likedet eller ei, men det gjør det ikke mindre sant. Det var deteneste jeg hadde å holde fast ved akkurat nå.

«Du kan ikke snakke med henne.» Mamma rynket pan-nen. «Det er i hvert fall ikke lett.»

«Jeg må få sagt til henne at jeg har det fint. Jeg kjennerhenne. Hun venter på et tegn fra meg. Akkurat som jegventet på et tegn fra deg.»

«Det finnes ingen Carlton Eaton som kan bringe et brevfra deg til henne, Ethan. Du kan ikke sende brev fra denneverdenen, og du kan ikke komme deg til hennes. Og selvom det hadde vært mulig, ville du ikke kunnet skrive noe.Du aner ikke hvor mange ganger jeg har ønsket at dethadde vært mulig.»

Det måtte finnes en løsning. «Jeg vet det. Hvis det haddevært mulig, hadde jeg hørt fra deg oftere.»

Hun kikket opp på stjernene. Øynene speilet lyset fradem da hun snakket. «Hver eneste dag, gutten min. Hvereneste dag.»

«Men du fant jo en måte å kommunisere med meg på.Du brukte bøkene på kontoret, og sangene. Og jeg så degden natten jeg var på kirkegården. Og på rommet mitt,husker du?»

«Sangene var tippenes idé. Jeg antar det var fordi jegsang for deg fra du var en liten baby. Men folk er forskjel-lige. Jeg tror ikke du kan sende en skyggesang til Lena.»

«Selv om jeg visste hvordan jeg skulle skrive den.» Mitttalent som forfatter av sangtekster fikk Link til å framståsom et medlem av Beatles.

«Det var ikke lett for meg, og jeg har kavet rundt hermye lenger enn du. Og jeg hadde hjelp fra Amma, Twyla ogArelia.» Hun myste opp på tvillinghimlene. «Du må huskedet at Amma og tippene har evner som jeg ikke aner noeom.»

«Men du var vokter.» Det måtte være ting hun visstesom jeg ikke ante noe om.

22

«Akkurat. Jeg var vokter. Jeg gjorde det vokterrådet bameg om å gjøre, og jeg unnlot å gjøre det som vokterrådetikke ville at jeg skulle gjøre. Man kødder ikke med dem,og man kødder ikke med nedskrivningene deres.»

«Manerkrønikene?»Hun tok et kirsebær fra bollen og så nøye etter flekker.

Det tok så lang tid før hun svarte at jeg begynte å tro athun ikke hadde hørt meg. «Hva vet du om Manerkrøni-kene?»

«Før rettssaken mot tante Marian kom vokterrådet tilbiblioteket, og de hadde med seg boken.»

Hun satte fra seg det gamle metalldørslaget på trappe-trinnet nedenfor oss. «Glem Manerkrønikene. Det der be-tyr ikke lenger noe.»

«Hvorfor ikke?»«Jeg mener det, Ethan. Vi er ikke utenfor fare, du og

jeg.»«Fare? Hva snakker du om? Vi er allerede – du vet.»Hun ristet på hodet. «Vi er bare halvveis på hjemveien.

Vi må finne ut hva det er som holder oss her, og så må vidra videre.»

«Men hva om jeg ikke vil dra videre?» Jeg ville ikke giopp. Ikke så lenge Lena ventet på meg.

Nok en gang tok det lang tid før hun svarte. Da svaretkom, var mamma så mørk som jeg aldri har hørt hennefør. «Jeg tror ikke du har noe valg.»

«Du hadde jo det,» sier jeg.«Det var ikke et valg. Du trengte meg. Det er derfor jeg

er her – for din skyld. Men selv jeg kan ikke endre på detsom skjedde.»

«Ikke? Du kan prøve.» Jeg oppdaget at jeg satt og knusteet kirsebær inni hånden. Den røde saften tøt ut mellomfingrene mine.

«Det er ingenting å prøve på, Ethan. Det er over. Det erfor sent.» Hun hvisket lavt nå, men det føltes som om hunropte.

Raseriet vellet opp inni meg. Jeg slengte et kirsebær langt

23

ut i hagen, så enda et, hele bollen. «Vel, Lena og Ammaog pappa trenger meg, og jeg har ikke tenkt å bare gi opp.Det føles som om jeg ikke skal være her – som om dette eren gedigen misforståelse.» Jeg stirret på den tomme bollenjeg holdt i hendene. «Og det er ikke kirsebærsesong. Deter vinter.» Jeg så opp på henne, synet mitt ble utydelig avtårene, men det eneste jeg følte, var raseri. «Det skal lik-som være vinter.»

Mamma la en hånd på mine. «Ethan.»Jeg trakk meg unna. «Ikke prøv å få meg til å føle meg

bedre. Jeg savnet deg, mamma. Jeg gjorde det. Mer enn noeannet. Men selv om jeg er veldig glad for å se deg, så vil jeghelst våkne og oppdage at dette ikke er virkelig. Jeg for-står hvorfor jeg måtte gjøre det. Jeg skjønner. Greit. Menjeg vil ikke bli værende her for alltid.»

«Hva trodde du ville skje?»«Jeg vet ikke. Ikke dette.» Var det sant? Hadde jeg vir-

kelig trodd at jeg ville komme helskinnet fra å ofre megfor hele resten av verden? Trodde jeg at Den ene som erto, var en spøk?

Det var antakelig lettere å leke helt. Men nå som det varvirkelig – nå som jeg sto foran en evighet av alt jeg haddemistet – virket det plutselig ikke så lett lenger.

Mammas øyne ble fulle av tårer, enda fullere enn mine.«Jeg er så lei for det, EW. Hvis det var noe jeg kunne gjørefor å endre det, så ville jeg gjort det.» Hun hørtes like for-tvilet ut som jeg følte meg.

«Tenk om det er det?»«Jeg kan ikke forandre alt.» Mamma kikket ned på de

bare føttene sine på trappetrinnet nedenfor. «Jeg kan ikkeforandre alt.»

«Jeg er ikke klar for noen teit sky, og jeg har ikke lyst tilå få vinger hvis det ringer i ei teit klokke.» Jeg kastet frameg dørslaget av metall. Den klirret nedover trappen, tril-let bortover gresset. «Jeg vil være sammen med Lena, ogjeg vil leve, og jeg vil gå på kino og spise popkorn til jegblir kvalm og kjøre for fort og få bot og være så forelsket

24

i kjæresten min at jeg driter meg fullstendig ut hver enestedag resten av livet.»

«Jeg vet det.»«Jeg tror ikke du gjør det,» sa jeg, høyere enn jeg hadde

tenkt. «Du hadde et liv. Du ble forelsket – to ganger. Ogdu hadde en familie. Jeg er sytten. Dette kan ikke væreslutten for meg. Jeg kan ikke våkne i morgen og vite at jegaldri vil få se Lena igjen.»

Mamma sukket, la en arm rundt meg og trakk meg inn-til seg.

Jeg sa det igjen, for jeg visste ikke hva annet jeg kunnesi. «Jeg kan ikke.»

Hun gned hodet mitt som om jeg var et trist, redd litebarn. «Selvfølgelig kan du se henne. Det er jo lett. Jeg kanikke garantere at du kan snakke med henne, og hun vilikke kunne se deg, men du kan se henne.»

Jeg så forskrekket på henne. «Hva snakker du om?»«Du eksisterer. Vi eksisterer her. Lena og Link og pappa

og Amma, de eksisterer i Gatlin. Det er ikke slik at etteksistensnivå er mer eller mindre virkelig. Det er bare ulikenivåer. Du er her, og Lena er der. I hennes verden vil dualdri kunne være helt til stede. Ikke slik som du var. Og ivår verden kommer hun aldri til å bli helt som oss. Mendet betyr ikke at du ikke kan se henne.»

«Hvordan?» I det øyeblikket var det det eneste jeg villevite.

«Det er lett. Bare dra.»«Hva mener du med dra?» Hun fikk det til å høres så

lett ut, men jeg hadde på følelsen at det ikke var fullt sågreit.

«Du tenker på det stedet du vil dra til, og så bare drardu.»

Det virket helt umulig, enda jeg visste at mamma aldriville lyve for meg. «Så hvis jeg ønsker å være på Raven-wood, så vil jeg være der?»

«Nei, ikke her fra verandaen vår. Du må forlate Wate’sLanding før du kan dra noe som helst sted. Jeg tror hjem-

25

mene våre har Annenverdenens versjon av et bindeformu-lar rundt seg. Når du er hjemme, er du her med meg ogikke noe annet sted.»

Jeg grøsset da hun sa det. «Annenverdenen? Er det dervi er? Er det dét det kalles?»

Hun nikket og tørket de kirsebærfargede hendene påjeansen.

Jeg visste at jeg var på et sted jeg ikke hadde vært før.Jeg visste at det ikke var Gatlin, og jeg visste at jeg ikkevar i Himmelen. Likevel var det noe ved denne verdenensom virket lenger borte enn noe sted jeg hadde sett. Len-ger unna enn døden til og med. Selv om jeg kunne kjennelukten av sementen på verandaen og det nyklippede gressetnedenfor. Jeg kunne kjenne at myggen stakk, vinden sombevegde seg og splintene i tretrappen mot ryggen min. Deteneste jeg følte, var ensomhet. Det var bare oss nå. Mammaog jeg, og hagen som var full av kirsebær. En liten del avmeg hadde ventet på dette helt siden hun forulykket, ogen annen del av meg visste, kanskje for første gang, at detaldri ville være nok.

«Mamma?»«Ja, gutten min?»«Tror du Lena fremdeles elsker meg, der borte i de van-

lige dødeliges verden?»Hun smilte og rufset meg i håret. «Det var da et tåpelig

spørsmål.»Jeg trakk på skuldrene.«La meg spørre deg. Var du glad i meg etter at jeg

døde?»Jeg svarte ikke. Jeg trengte ikke det.«Jeg vet ikke hvordan det var med deg, EW, men jeg

visste svaret på det spørsmålet hver eneste dag mens vi varfra hverandre. Selv når jeg ikke visste noe annet om hvorjeg var eller hva det var meningen at jeg skulle gjøre. Duvar veiviseren min, selv da. Alt førte meg alltid tilbake tildeg. Alt.» Hun strøk håret vekk fra ansiktet mitt. «Trordu Lena er noe annerledes?»

26

Hun hadde rett.Det var et tåpelig spørsmål.Så jeg smilte og tok hånden hennes og ble med henne inn.

Jeg hadde ting jeg måtte finne ut av og steder å dra – så-pass visste jeg. Men enkelte ting trengte jeg ikke å finne utav. Enkelte ting hadde ikke forandret seg, og enkelte tingville aldri forandre seg.

Bortsett fra meg. Jeg hadde forandret meg, og jeg villegitt hva som helst for å ha det ugjort.