Jesús Carrasco

Under åpen himmelOversatt av Christian Rugstad, MNO

Jesús CarrascoOriginalens tittel: Intemperie

Oversatt av Christian Rugstad

© Jesús Carrasco, 2013

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2014

ISBN 978-82-02-41251-7

1. utgave, 1. opplag 2014

Omslag: Anna Salander / Studio SuolutionOmslagsfoto: © Henk Badenhorst/istock (landskap,

© samxmeg/istock (måne), © motionphotography/istock (gutt),© kevinruss/stock (bakgrunn), © ilbusca/istock (ruin)

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014

Satt i Sabon 10,1/13,5 og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til minne om Nicolás Carrasco Royano

1

Nede fra gropen hørte han stemmene som ropte på ham fraolivenlunden. Han forsøkte å lytte seg til hvor hver mannbefant seg, som om det var gresshopper de var. Brølenevar som brente markblomster. Han lå sammenkrøpet påsiden i det trange hullet. Armene som knuget knærne hansgjorde tjeneste som pute, og sekken med mat fikk så vidtplass i et lite hulrom bak ryggen. Han hadde laget et tak avto tjukke stokker og noen avkappede greiner. Han straktepå nakken og rettet opp hodet for å høre bedre, og medlukkede øyne skjerpet han hørselen og lyttet etter stemmensom hadde tvunget ham til å rømme. Han hørte den ikke,og heller ikke hundeglam. Han følte seg lettet. Han visste atbare en godt trent hund ville kunne finne skjulestedet hans.En fuglehund eller en dyktig trøffelhund. Eller kanskje enblodhund, en av disse med korte, stive bein og hengendeører, som han en gang hadde sett et bilde av i en avis frahovedstaden.

Men heldigvis for ham var sletten ikke et sted for eks-otiske skapninger. Her var det bare mynder. Magert kjøttog store knokler. Mystiske dyr som sprengløp etter harene,og ikke stanset for å lukte, for de var blitt plassert på jordamed én eneste oppgave: å forfølge og nedlegge. Illrøde stri-per på flankene etter eiermennenes pisker og kjepper. De

7

samme som unger og kvinner fikk smake her ute i det kar-rige slettelandet. Men bikkjene løp, det var det de gjorde,og der lå han i sin lille leirgrop, omgitt av hundrevis av luk-ter som jorda skjenker meitemarkene og de døde. Luktersom ikke var for ham, men som han hadde oppsøkt. Luk-ter som drev ham bort fra moren.

Hver gang han så en mynde, eller tenkte på mynder, såhan for seg en mann fra landsbyen. Krøplingen, krum somen lirekassemann, som trillet rundt i gatene på en slags tre-hjulssykkel med et håndtak foran. I kveldingen dro han utav landsbyen, og fulgte de hardstampede veiene nordover,som var de eneste han kunne komme fram på med sykkelensin. Han hadde bikkjene med seg, bundet rundt halsen medflisete hampetau. Han var et ynkverdig syn der han trilletomkring på den primitive maskinen sin, og gutten spurteseg alltid hvorfor han ikke lot bikkjene dra vognen. På sko-len fikk han høre at når mannen gikk lei av dem, hengtehan dem etter tur opp i et oliventre. I løpet av sitt korte livhadde han allerede sett over tjue bikkjer dingle etter halseni trærne utenfor landsbyen. Hudsekker fylt med løse knok-ler, som gigantiske sommerfuglpupper.

Han hørte at mennene var nærmere nå, og lå så stillehan kunne. Navnet hans ga gjenlyd mellom trærne, liksomdråper mot vannflaten. Han tenkte at dette kanskje ville blidet eneste han fikk igjen for alt sammen: å høre navnet sittbli ropt mellom oliventrærne idet det lysnet av dag. Hangjenkjente stemmene til bareieren og en av muldyrdrivernesom tilbrakte sommeren i landsbyen. Og selv om han ikkeklarte å skjelne stemmene, var han sikker på at også post-mannen og halmbinderen var med. Han kjente en uventetglede, fuktig og varm, i bunnen av brønnen. En slags barn-lig og taus jubel som ga ham gåsehud. Han spurte seg omde ville ha lett etter broren hans på samme måte, om han

8

hadde klart å samle like mange menn til en manngard. Dahan hørte dette koret av stemmer, tenkte han at han kan-skje hadde vekket til live et slags fellesskap, og et kort øye-blikk trakk raseriet hans seg tilbake til magen et sted. Hanhadde samlet rundt seg alle mannfolkene i landsbyen, allede grove, sterke arbeidsnevene som pløyde jorda med plo-gene og fylte siloene med korn. Han hadde skapt en begi-venhet, en hendelse. Han tenkte at denne manngarden kan-skje hadde tvunget gamle fiender til å samle seg om noe.Han spurte seg om det ville være noe igjen av dette øye-blikket om noen år eller noen uker. Om man ville snakkeom det på vei ut av kirken etter messen eller i baren. Såtenkte han på faren, og så ham for seg der han forklarte forden ene og den andre. Han så ham, som så ofte før, spillefortapt og hjelpeløs mens han prøvde å få alle til å tro atguttungen måtte ha falt i et kloakkhull mens han sprangetter en rapphøne. At ulykken nok en gang hadde rammetfamilien hans, og at Gud hadde revet et lem av hans egenkropp. Han ristet på hodet, som lå mellom knærne, somom han kunne skake av seg disse tankene på den måten.Bildet av faren, tjenestevillig og underdanig, vendte til-bake, og nå så han også lensmannen for seg. Bildet fikkdet til å vrenge seg i magen hans. Han spisset ører, menklarte ikke å fange opp stemmen til lensmannen. Og detgjorde ham redd. Han kunne se ham der han kom vand-rende med en røyk i munnen bak manngarden som gjen-nomsøkte olivenlunden. Han sparket til jordklumper ogsmåstein, og bøyde seg med et uttrykksløst ansikt for åplukke opp en og annen oliven som var blitt liggende etterden siste olivenhøsten. Kjedet til lommeuret kom til syneunder jakken. Den brune filthatten, tversoversløyfen, dentrange skjortekraven, barten som var stivet med sukker-vann.

9

En mannsstemme bare noen få meter fra gropen ristetham ut av grubleriene. Det var læreren. Han snakket meden annen, som gikk litt lenger borte. Gutten kjente at hjer-tet slo raskere. Blodet hamret og dunket i kroppen. Det varsom om smertene etter å ha ligget sammenkrøpet i timevisskjøv ham opp og ut. Han tenkte på å reise seg og få en sluttpå smertene med det samme. Han hadde ikke drept noen,ikke ranet, ikke misbrukt Guds navn. Han var på nippet tilå ruske i greinene over hullet for å påkalle den nærmestemannens oppmerksomhet. Mannen ville gjøre tegn til denandre om å holde munn, og så ville de snu seg mot lyden.De ville veksle blikk. De ville liste seg bort til haugen medgreiner mens de spurte seg om de ville finne en hare eller denbortkomne guttungen. Så ville de løfte bort greinene og seham ligge sammenkrøpet der nede. Han ville late som omhan var bevisstløs. Sammen med leiren og gjørmen, de fuk-tige klærne og det møkkete håret ville det være selve bil-det på hans triumf. Han ville i det minste sikre seg et øye-blikks berømmelse. Mett i dag, sulten i morgen. Så, tilkaltav ropene deres, ville de andre strømme til. Og faren villekomme pesende, først forstyrret og glad. De ville trengeseg rundt ham slik at han nesten ikke fikk puste. Som enfyrstikk i det øyeblikket den tar fyr, flammer opp, fremde-les uten hint av den jevne flammen som til slutt vil fortæreveden. De ville løfte ham opp av hullet til gledesrop. Rundtham ville mennene klaske hverandre på ryggen og skuld-rene så støvet føyk. Senere på vei til landsbyen på en båre,mens mannfolkene sang arbeidssanger og drakk varm vinfra skinnsekker, og med farens ru hånd på det lille, mør-ke brystet. En lystig opptakt til en kveld i baren, før allegikk hver til sitt. Og så til slutt de grove steinveggene sombar taket og holdt rommene svale. De eneste vitnene. Ogderetter farens slitte belte. Spennen som suste gjennom den

10

råtne lukten inne på kjøkkenet. Sammenkrøpet som i hul-let enda en gang.

Han hørte læreren snyte seg like over hulen. Et trompet-støt som fikk det lefsete lommetørkleet hans til å blafre, ogsom, på skolen, tvang elevene til å holde seg for munnenog svette ut den latteren de ikke våget å slippe løs. Skyg-gen av den magre skikkelsen gled over taket hans. Han luk-ket øynene og bet tennene sammen mens læreren pisset påkvisthaugen hans.

Han lot tiden gå etter at han hadde hørt de siste stem-mene fjerne seg og forstumme. Han ville være sikker på athan ikke støtte på noen når han løftet greinene, og var fastbestemt på å vente så lenge som nødvendig. Ikke engang ti-mene under jorda, eller det klebrige pisset i håret, eller sul-ten, som nå meldte seg for første gang, skulle hindre ham iå gjøre det han hadde bestemt seg for. Fortsatt lå familienssvarte skygge som en nagende smerte i magen hans. Hansovnet.

Da han våknet, sto sola allerede høyt på himmelen. Detskarpe lyset trengte ned gjennom taket av greiner, og stø-vet svevde rundt i nålene av lys som traff knærne hans.Så snart han hadde åpnet øynene, kjente han hvor lemsterhan var. Han regnet ut at han hadde tilbrakt sju eller åttetimer i hullet, og bestemte seg for å komme seg opp meddet samme. Uhyre langsomt løftet han hodet til det berørtekvisttaket. Halsen var som en rusten hengsel. Han satte segopp med stive bevegelser og fjernet noen kvister for å for-sikre seg om at ingen var å se. I så fall kunne han klatreopp og gå nordover, hvor han visste at det lå en kilde dermuldyrdriverne lot dyrene sine drikke. Kanskje han kunnegjemme seg i gresset og snike seg opp i en kjerre til enhandelsmann, ligge blant stekepanner og dametruser, og

11

så dukke fram mange kilometer fra landsbyen. Men skullehan komme seg til kilden, måtte han gå i åpent lende midtpå lyse dagen, med bare noen steinhauger å gjemme segbak. Og ute på sletten ville enhver gjeter eller jeger gjen-kjenne den skinnmagre skikkelsen hans. Derfor hadde hanikke noe annet valg enn å bli liggende til mørket falt på, dade tynne lemmene hans kunne gå for å være en tørr buskeller en uklar silhuett mot den synkende oransje sola. Handro greinene på plass over seg og krøp sammen.

Nedi hullet så han biller, vannløpere og meitemarker.Han famlet rundt etter sekken han hadde dyttet inn i søk-ket bak ryggen, åpnet den og dro fram en pølsesnabb, somhan begynte å gomle på. Han drakk det varme vannet ilerretssekken, som var oppblåst som en død katt etter å haligger gjemt i flere dager i påvente av flukten. Snart kjentehan at blæren var full, og etter hvert ble han så tissetrengtat det gjorde vondt. Den sammenkrøpne stillingen gjordevondt verre, og han måtte slippe ut noen dråper, noe somgjorde nøden enda større. Da smertene ikke lenger var til åholde ut, prøvde han å dra ned buksene. Han strevde medsmekken og bukseknappen, men det var så trangt i hul-let at han knapt kunne bevege seg. Han overveide å krypeopp av hullet et øyeblikk, men våget ikke. Kanskje noenville få øye på ham, kanskje han ville etterlate seg spor.Mennene fortsatte ganske sikkert å lete etter ham. Etter enstund klarte han å dra buksene over baken. Han stakk lem-met inn mellom beina og prøvde å holde hodet vekk frakroppen, men det var så trangt at han kjente forhuden motanklene. Da klarte han ikke å holde seg lenger, og lot detstrømme. Etter å ha ligget så mange timer i hullet, var lei-ren rundt ham blitt så tettpakket at urinen la seg som endam under ham. En sur, svovelaktig stank fylte tilfluktsste-det. Han vred ansiktet opp mot taket av greiner og forsøkte

12

å puste inn luften utenfra. Han følte en ubendig trang til åbryte seg ut gjennom greinene og opp i olivenlunden, somom kroppen hans var en kork som brått løsnet fra bun-nen av en sump. Han lukket øynene og grep fatt i røttenesom nå var dømt til å dø i hullet. Etter å ha ligget og spentseg i mange minutter uten å ense det selv, kjente han hvorstramme musklene hans var, og ble brått overmannet aven usigelig tretthet som fikk ham til å gi etter. På ny la hanseg til rette i hullet. Den klamme varmen gjorde ham ør, ogden myknede leiren som presset mot korsryggen, fylte hammed et dumpt ubehag. Han døset av.

Han ble vekket av lyden av raslende løv utenfor. Lysetsom trengte inn gjennom bladverket, var blekt og kraftløst.Lyden, tenkte han, måtte komme fra en liten gnager somsnuste rundt på bakken. Han verket etter å røre på seg,fylle lungene med luft, riste av seg jord og leire, lufte buk-sene, være ute i det fri. Men først måtte han finne ut hvorlyden stammet fra, og forsikre seg om at det var trygt åkrype opp av hullet. Han strakte på seg og presset taket avgreiner opp med hodet, slik at han kunne se. En mus rotetmed snuten blant krøllete olivenblader, bare noen centi-meter fra gjemmestedet. Han fjernet kvist for kvist, stakkhodet opp og lot blikket sveipe over olivenlunden som etperiskop. Bortsett fra musen som pilte av sted mellom hau-gene med avkappede olivengreiner, så han ikke noe tegn tilliv. Da han krøp opp av hullet, var lyset kornete og rødlig.Sola sto ikke lenger over horisonten, men en gyllen him-melkrans lyste opp sletten fra vest, og trærne kastet langeskygger over brakkmarkene. Han bøyde og tøyde i alleretninger. Han vred på kroppen, satte seg på huk, strakteseg, ristet løs og stampet med føttene i bakken. Et øye-blikk glemte han at han var på flukt, og enset ikke de geo-

13

metriske mønstrene som skosålene avsatte i leirklumpene.Buksene hans var fortsatt klamme og fuktige. Han spredtebeina og dro i buksestoffet, som klistret seg til huden. Hvishan hadde rømt om vinteren, tenkte han, ville han ha værtstivfrossen nå.

Han hadde valgt dette stedet mange måneder tidligere.Den gangen visste han ikke når på natten han ville klare åsnike seg ut av huset, og heller ikke hvor mye tid han haddetil rådighet for å finne et skjulested. Hadde han flyktet i enannen retning, ville mennene kunne oppdage ham på flerehundre meters avstand. Der var han i det minste beskyttetav oliventrærne. Og han hadde valgt den nordlige utkan-ten av olivenlunden, for derfra ville han ha best utsikt tilsletten.

Han tok av seg klærne og hengte dem til tørk over noenlave greiner. Det stinket av den pløsete huden hans. Noenringduer bakset rundt blant tretoppene på leting etter etsted å tilbringe natten. Han gned kroppen inn med tørrjord, som om han var en elefant, og følte seg straks bedre.Så dro han sekken opp av hullet og fulgte raden av oliven-trær som gikk langs sletten til han fant et passende sted.Han satte seg naken på bakken og lente seg mot den hardetrestammen. Småstein boret seg inn i baken hans, og bar-ken stakk ham i ryggen. Da han hadde satt seg så godt tilrette som det lot seg gjøre, stakk han hånden ned i sekkenog fant fram en hard ostebit og en brødskalk. Han tygget iseg osten mens han så natten ta jorda i besittelse. Over hamkurret duene i toppen av oliventrærne. Han gnagde på os-teskorpen med fettete fingre, og da han var ferdig og skulletil å kaste resten, stanset han midt i bevegelsen. Han tenktepå stemmene til mennene som hadde ropt på ham i mor-gentimene. Han vendte seg mot olivenlunden og forsøkteå se for seg de mørke skikkelsene som hadde lett etter ham

14

mens de ropte navnet hans i nattestillheten. Så vendte hanseg mot sletten og stakk sakene sine i sekken. Fordi hanfortsatt var sulten, begynte han på ny å rote i sekken. Nåsom osten var spist, hadde han bare en pølsesnabb igjen.Han grep den og holdt den under nesen. Med lukkede øynesnuste han inn duftene av pepper og kanel. Han slikket påpølsen, og var på nippet til å ta en bit. Men så følte han for-følgernes skygger, og bestemte seg for å spare den til hantrengte den mer, en tid han visste snart ville komme.

En god stund lot han tungen gli fram og tilbake i mun-nen for å bli kvitt den skarpe ettersmaken av osten. Hanspiste en brødbit og drakk vann fra sekken. Så la han seg påbakken med hodet hvilende på en rot. Himmelen var mørk,mørk blå. Det var som om stjernene var omsluttet av engjennomsiktig hinne. Foran ham ristet sletten av seg smer-ten som sola hadde påført den i løpet av dagen, og utskilteen lukt av brent jord og uttørket stubbmark. En hvit kirke-ugle fløy over hodet hans og ble borte blant oliventrærne.Han tenkte at han aldri før hadde vært så langt fra lands-byen, der han hadde bodd i hele sitt liv. Det som strakte segut foran gresstustene ved føttene hans, var ukjent land.