Félix J. Palma

TidskartetOversatt av Kristina Solum MNO

Félix J. PalmaOriginalens tittel: El mapa del tiempo

Oversatt av Kristina Solum

© 2008 by Félix J. PalmaFirst edition by Algaida Editores, S.A., Sevilla

Published by arrangement with UnderCover Literary Agents

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2011

ISBN 978-82-02-30884-1

1. utgave, 1. opplag 2011

Sitatet av Jack Kerouac er hentet fraDe underjordiske, J.W. Cappelens Forlag, 1960 og oversatt

av Colbjørn Helander.

Sitat fra Herbert George Wells:Den usynlige mann oversatt av Per Malde.

Sitat fra Bram Stoker: Dracula oversatt av Bjørn Carling.Sitat fra Henry James: Tommeskruen oversatt av Per A. Hartun.

Omslagsdesign: Marianne Zaitzow Mikaelsen / Frøken Bøk DesignSats: Type-it AS, Trondheim

Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2011

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,

interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

INNHOLD

Første del . . . . . . . . . . . . 9Annen del . . . . . . . . . . . . 225Tredje del. . . . . . . . . . . . . 415

«Skillet mellom fortid, nåtid og fremtid er en illusjon,men en svært seiglivet illusjon.»Albert Einstein

«Menneskets mest fullkomne og fryktinngytende kunstverk erdets inndeling av tiden.»Elias Canetti

«Hva er det som venter meg på den veien jeg ikke går?»Jack Kerouac

FØRSTE DEL

Stig på, kjære leser!Dykk ned i de gripende sidenei vår historie,der du vil møte eventyrdu aldri kunne ha drømt om!

***

Hvis du, som andre fornuftige mennesker,tror at tiden er en strøm som raskt fører med segalt som blir født, henimot mørkets bredde,vil du her oppdage at fortiden kan tråkkes opp igjen,at mennesket,takket være en maskin som kan reise i tiden,kan gå i sine egne fotspor.

***

Vi garantererspenning og overraskelser.

1

Andrew Harrington skulle ønske det var mulig å dø mer ennén gang, for å slippe å velge en enkelt pistol fra samlingen somfaren hadde utstilt i glassmonteren i stuen. Han hadde aldrivært spesielt god til å velge. Faktisk syntes han, i etterpåklok-skapens lys, at hele hans liv fremsto som en eneste lang rekkefeiltagelser, hvorav den aller siste i dette øyeblikk truet med åkaste sin lange skygge over fremtiden. Men nå skulle det snartbli slutt på dette håpløse og så lite forbilledlige livet. Dennegangen var han overbevist om at han hadde truffet det rik-tige valget, for han hadde valgt ikke å velge mer. I fremtidenskulle det ikke bli noen flere feil, ganske enkelt fordi det ikkeville bli noen fremtid. Han aktet uten betenkeligheter å utra-dere den ved å føre et av disse våpnene til høyre tinning. Detlot ikke til å finnes noen annen utvei: Å utslette fremtiden varden eneste løsningen han fant for å utrydde fortiden.

Han studerte innholdet i glassmonteren, dette sortimentetav dødelige effekter som faren med kjærlighet hadde begyntå samle på da han vendte tilbake fra fronten. Hans faderligeopphav forgudet disse våpnene, men Andrew mistenkte at hanslett ikke samlet på dem av nostalgiske årsaker, men fordi hanvar fascinert av tanken på hvor mange forskjellige alternati-ver mennesket gjennom årene hadde pønsket ut for å ta livetav seg for egen hånd. Med en likegyldighet som sto som denrene motsetning til farens andektighet, lot han blikket gli overdisse tilsynelatende uskyldige, nesten hjemlige objektene, somla skytset i menneskets hånd og som hadde forskånet krigensmenn for den ubehagelige nærkontakten med en annen kropp.Andrew forsøkte se for seg hva slags død som, lik et lite rovdyr

11

i skjul, gjemte seg inni hver enkelt av pistolene. Hvilken villefaren ha anbefalt ham å blåse hodet av seg med? Han fore-stilte seg at flintlåspistolene, disse oldsakene som måtte ladesmed krutt, ammunisjon og en papirplugg gjennom munningenhver gang man ønsket å avfyre et skudd, kunne ha gitt hamen nobel, men samtidig langtrukken og gjenstridig død. Davar nok en mer brakende sorti å foretrekke, den typen mankunne vente seg av de moderne revolverne som lå oppbevarti praktfulle, fløyelsfôrede futteraler. Han dvelte ved en ColtSingle Action som virket både effektiv og grei å håndtere, menforkastet tanken da han kom på at det var denne revolverenhan hadde sett Buffalo Bill vifte med under sin Ville Vesten-forestilling, dette latterlige sirkuset der han gjenskapte sineoversjøiske eventyr ved hjelp av noen importerte indianere oget dusin dorske bøfler som lot til å være alet opp på opium.Han ville nødig gi sitt møte med døden et så eventyrlig preg.Han forkastet også en vakker Smith & Wesson, våpenet somhadde forårsaket Jesse James’ død, fordi han ikke følte at hanvar på høyde med banditten, og likeledes en Webley-revolverlaget spesielt for å bekjempe de robuste urfolkene i koloni-krigene, som han vurderte som altfor tung. Deretter studertehan en snerten Pepperbox med roterende magasin, hans farsfavoritt, men han tvilte sterkt på at et så lattervekkende og jå-lete våpen kunne utstøte et tilstrekkelig overbevisende skudd.Endelig bestemte han seg for en elegant Colt med perlemor-skaft fra 1870, som ville berøve ham livet like skånsomt somen kvinnes kjærtegn.

Han tok den ut fra monteren med et forvorpent smil menshan mintes alle gangene faren hadde forbudt ham å røre pis-tolene. Nå befant imidlertid den ærverdige herr William Har-rington seg i Italia, sannsynligvis med sitt illevarslende blikkrettet mot Trevifontenen. Det hadde vært en kjærkommen til-feldighet at foreldrenes Europa-reise sammenfalt med dagenda han hadde til hensikt å begå selvmord. Han tvilte på atnoen av de to ville evne å tyde den egentlige meningen medhandlingen: At han foretrakk å dø i ensomhet, akkurat slikhan hadde levd. Han fikk ta til takke med den avskyelige gri-masen som utvilsomt ville avtegne seg i farens ansikt når han

12

fant ut at sønnen hadde tatt sitt eget liv bak hans rygg, utenå be om tillatelse.

Han åpnet det lille skapet der ammunisjonen lå bevart, ogsatte seks kuler i revolvertrommelen. Han regnet ikke med åfå bruk for mer enn én, men man kunne aldri vite. Det vartross alt første gang han begikk selvmord. Deretter la han re-volveren ned i frakkelommen, inntullet i et lommetørkle, somom det var en frukt han hadde tenkt å spise under en spaser-tur. Som en ytterligere provokasjon lot han monteren stå åpen.Dersom han hadde klart å opparbeide et slikt mot litt tidligere,ville han ha konfrontert faren i det avgjørende øyeblikket, oghun ville fremdeles ha vært i live. Men da han omsider gjordedet, var det allerede for sent. I åtte lange år hadde han betaltfor denne forsinkelsen. Åtte lange år da smerten ikke haddegjort annet enn å vokse og spre seg i hans indre lik et for-bannet ugress som bredte sitt fuktige grep om alle hans orga-ner og fikk sjelen til å forråtne. Til tross for fetteren Charles’anstrengelser, til tross for den atspredelse han hadde funnet iandre kropper, ville ikke smerten over Maries død slippe ta-ket. Men i kveld skulle det bli slutt på alt sammen. Seks ogtyve år var en vakker alder å dø i, tenkte han, og klappet for-nøyd den lille bylten i lommen. Nå hadde han våpenet. Deteneste som manglet, var et passende sted for å fullbyrde sere-monien. Og det fantes bare ett slikt sted.

Med vekten av revolveren i lommen, som en trøstende ta-lisman, gikk han ned de majestetiske trappene i familien Har-ringtons herskapelige bolig, som lå i det luksuriøse områdetKensington Gore, like ved den vestlige inngangen til HydePark. Selv om han ikke hadde planer om å verdige veggene idet som i nesten tre tiår hadde vært hans hjem noe avskjeds-blikk, kunne han ikke fordrive en sykelig trang til å stanseforan portrettet som ruvet i vestibylen. Fra den gylne ram-men stirret faren misbilligende ned på ham, hovmodig og for-nem, med kroppen presset inn i den trange uniformen hansom ung hadde båret under Krimkrigen, inntil en russisk ba-jonett trengte inn i låret hans og for alltid påførte ham en for-uroligende, haltende gange. William Harrington sveipte sittspottende og bebreidende blikk over verden som om univer-

13

set i hans øyne var et mislykket verk han for lengst haddemistet troen på. Hvem hadde latt falle et så ubeleilig tåkeslørover kampen som utspilte seg forut for beleiringen av Sevas-topol, slik at ingen kunne se spissen av sin egen bajonett?Hvem hadde bestemt at en kvinne var best egnet til å ivaretaEnglands skjebne? Var virkelig øst det gunstigste stedet so-len kunne stige opp fra? Andrew hadde aldri kjent faren utendenne ubehøvlede fiendtligheten som gnistret i blikket, så hanvisste ikke om han var født med den, eller om den var noe degrusomme ottomanene hadde påført ham under Krimkrigen.Det var likevel hevet over tvil at den ikke hadde forsvunnetfra ansiktet som en forbigående koppesykdom. Og det til trossfor at skjebnen som lå utstrakt foran soldatens støvelkleddeføtter da han kom tilbake fra fronten, neppe kunne betegnessom annet enn gunstig. Hva hadde det å si at han ble nødt tilå ta seg frem med stokk langs veien som hadde ført ham sålangt? Uten å måtte inngå pakt med en eneste djevel var dennemannen med fyldig bart og velpleide trekk som åpenbarte segpå lerretet, over natten blitt en av de rikeste herrene i London.Ikke noe av det han nå var i besittelse av, hadde han kunnetdrømme om den gang han flakket hvileløst omkring med feltbajonett i den fjerne krigen. Hvordan han hadde klart det, varimidlertid en av familiens best bevarte hemmeligheter, og føl-gelig et fullkomment mysterium for Andrew.

Og nå nærmer vi oss det kjedsommelige øyeblikket da den ungemannen må bestemme hvilken hatt og hvilken ytterfrakk hanskal velge fra det bugnende klesskapet i vestibylen, for selv idøden må man ta seg ut. Vi snakker om en scene som, så fremtjeg kjenner Andrew rett, kan vare i flere langtrukne minutter,og som jeg ikke ser noe poeng i å gjengi i detalj. Jeg vil hellerbenytte anledningen til å ønske dere velkommen til denne his-torien som nettopp har begynt og som jeg, etter grundig over-veielse, har besluttet å innlede med dette øyeblikket og ikkeet annet; som om også jeg hadde måttet velge én begynnelseblant de mange som kjemper om plassen i mulighetenes skap.Antageligvis vil noen av dere når jeg er ferdig med å fortelledenne historien, dersom det da er noen lesere igjen når den

14

tid kommer, tenke at jeg tok feil i valget av hvilken tråd jegskulle ta tak i for å begynne å nøste opp denne floken, at detville ha vært bedre å holde seg til en kronologisk rekkefølgeog begynne med historien om frøken Haggerty. Kan så være,men det finnes historier der man ikke kan begynne med be-gynnelsen, og muligens er dette en av dem.

La oss derfor foreløpig glemme frøken Haggerty, ja glemat jeg i det hele tatt nevnte henne, og fortsette med Andrewsom nå, ulastelig antrukket i dress og hatt og endatil med etpar tykke hansker for å skjerme hendene mot vinterens hard-het, nettopp har forlatt herskapsboligen. Ikke før var han ute,stanset den unge mannen øverst på den brede trappen somfoldet seg ut foran føttene på ham som en bølge av marmorog munnet ut i hagene. Der oppe fra studerte han den verdenhan hadde vokst opp i, og i samme øyeblikk gikk det opp forham at dersom alt forløp som det skulle, ville han aldri få seden igjen. Mørket var i ferd med å senke seg over Harrington-eiendommen, nølende og mykt. En fullmåne i en matt hvittonetronet på himmelen og bredte sitt melkeaktige skjær utover develpleide hagene som omga huset. De fleste av hagene var ut-skjemt med blomsterbed, hekker og ikke minst fontener, noenenorme steinstrukturer med springvann og pompøse skulptu-rer som forestilte havfruer, fauner og andre usannsynlige arts-frender. Det var flust av slike skapninger, for faren, som ikkeeide sans for raffinement, kjente ingen annen måte å gi ut-trykk for sin myndighet på enn gjennom dette vell av luksu-riøse og ubrukelige gjenstander. Skjønt akkurat når det komtil fontenene var denne uheldige materialismen tilgivelig, forhver natt bød de på en slags flytende vuggesang som inviterteen til å lukke øynene og glemme alt annet enn denne beru-sende klukkelyden. Lenger borte, bak en bred og fullkommentsnauklippet gressplen, reiste det gigantiske drivhuset seg, gra-siøst som en svane som skal til å lette. Der inne pleide morenå trekke seg tilbake om dagen for å la seg hypnotisere av devidunderlige blomstene som spirte opp av frø fra koloniene.

Andrew beundret månen i noen minutter mens han spurteseg om menneskene noen gang ville nå dit opp, slik Jules Verneog Cyrano de Bergerac hadde beskrevet. Hva ville mennes-

15

kene finne dersom de maktet å lande på den perlemoraktigeoverflaten, enten de nå reiste dit i et fartøy, lot seg skyte oppav en kanon eller festet et dusin flasker med dugg til kroppensom når den fordampet ville løfte dem høyere opp i himme-len, slik hovedpersonen i fekteren fra Gascognes bok haddegjort? Poeten Ariosto hadde gjort månen til et lager av behol-dere der de gales dømmekraft lå bevart, men Andrew kjenteseg sterkere tiltrukket av Plutarks visjon, som fremstilte satel-litten som stedet alle noble sjeler utvandret til når de forlot delevendes verden. Akkurat som han foretrakk Andrew å tenkeat det var der de døde holdt til. Han likte å se dem for seg,der de levde i fred og fordragelighet, i elfenbensslott bygget aven hær av arbeidende engler, eller i huler gravd ut av dennehvite steinmassen, i påvente av at de levende vant innpass idøden og kom dit for å gjenoppta sine liv med dem akkuratder hvor de hadde mistet hverandre. Noen ganger tenkte hanat Marie nå levde i en av disse grottene, at hun hadde glemtalt det som hadde skjedd og var lykkelig over å ha fått enbedre eksistens i døden enn hun hadde hatt i livet. Marie, såvakker i alt det hvite, der hun ventet tålmodig på at han engang for alle skulle skyte seg en kule for pannen og kommeog fylle tomrommet ved siden av henne i sengen.

Han holdt opp å betrakte månen idet han fikk øye på Har-old, kusken, som sto og ventet ved foten av trappen, med enav vognene klar, slik han selv hadde gitt ham ordre om. Dahan så den unge herren gå ned trappetrinnene, skyndte kus-ken seg å åpne døren til vognen. Harolds energiske fremtoninghadde alltid moret Andrew, ettersom den ikke helt passet inni hans bilde av en mann på rundt de seksti, men det var lettå se at kusken holdt seg i form.

– Til Miller’s Court, beordret Andrew.– Men herre, det var jo der …– Er det noe i veien, Harold? avbrøt Andrew.Kusken stirret på ham og ble stående og måpe i noen se-

kunder før han la til:– Slett ikke, herre.Andrew nikket, og betraktet med dette samtalen som av-

sluttet. Han steg inn i vognen og satte seg til rette i det røde

16

fløyelssetet. Da han fikk et glimt av speilbildet sitt i vindus-glasset, sukket han melankolsk. Var dette avmagrede oppsy-net hans eget? Det så ut som ansiktet til en som uten selv åmerke det har latt livet gå til spille lik en ulldott som tyter utgjennom revnen i en pute, noe som i en viss forstand var til-fellet. Han var fortsatt i besittelse av det velproporsjonerte ogbilledskjønne fjeset som han hadde vært så heldig å komme tilverden med, men nå syntes han det fremsto som et tomt skall,som et vagt omriss i en askehaug. Tilsynelatende hadde lidel-sen sjelen hans var innkapslet i også tæret på ham utvendig,for han var knapt i stand til å kjenne seg selv igjen i dennefor tidlig eldede ynglingen med innsunkne kinn, motløst blikkog ustelt skjegg som vindusglasset viste ham. Smerten haddehindret ham i å blomstre, og gjort ham til en mørk og vissenskapning. Så snart Harold hadde kommet seg over forbløffel-sen og var vel oppe på kuskesetet, maktet heldigvis vognensgyngende bevegelser å få Andrew til å glemme dette ansiktetsom lot til å være malt med akvareller på nattens lerret. Tep-pet var i ferd med å gå opp for siste akt av hans livs katastro-fale forestilling, og han måtte følge med for ikke å gå glipp aven eneste detalj. Han hørte hvordan pisken smalt over hodetpå ham og, mens han kjærtegnet den kalde bylten han haddei lommen, lot han seg berolige av vognens søvndyssende vug-ging.

Ekvipasjen la den herskapelige boligen bak seg og satte kur-sen mot Knightsbridge langs den frodige Hyde Park. Ommindre enn en halv time ville de være fremme i East End, reg-net Andrew ut mens han betraktet storbyen gjennom vinduet.Denne strekningen fascinerte ham like sterkt som den foruro-liget ham, for i én håndvending viste den ham alle hans els-kede Londons mange ansikter, London, verdens største by, detsynlige hodet til den alltid sultne Kraken, med tentakler somstrakte seg over nesten en femtedel av planetens overflate, somholdt Canada, India, Australia og store deler av Afrika fan-get i sitt kvelertak. Etter hvert som vognen kjørte innover motvest, måtte Kensingtons sunne og nesten jungelaktige atmo-sfære vike for den travle og folksomme byscenen som strakte

17

seg ut til Piccadilly Circus, dette knutepunktet dolket midt ihjertet av guden Anteros’ statue, den ugjengjeldte kjærlighetshevner; så, etter at Flepet Street var tilbakelagt, begynte mid-delklassehusene å komme til syne, små boliger som lå som enbeleiring rundt St. Pauls katedral, og til slutt, da de var forbiBank of England og Cornhill Street, veltet fattigdommen ut-over verden, en armod som naboene hans i West End barekjente fra de satiriske stripene i magasinet Punch, og som tilog med lot til å forplante seg i luften og gjøre den til en sub-stans som var ubehagelig å puste inn, forpestet som den varav stanken fra Themsen.

Åtte år var det siden Andrew sist hadde tatt denne ruten,men han hadde hele denne tiden levd i forvissing om at hanfør eller siden skulle gjøre det for aller siste gang. Det er derforikke så rart at han, etter hvert som han nærmet seg Aldgate,inngangspasset til Whitechapel, ble hjemsøkt av et visst ube-hag. Idet vognen trengte inn i bydelen, lente han seg forsik-tig ut av vinduet og pustet inn den samme dunsten han kjentefra fortiden. Det hadde alltid fylt ham med en beklemmendeskamfølelse å snoke rundt i en verden så fjern fra hans egenpå denne måten, med samme kalde interesse som en som stu-derer insekter, til tross for at vemmelsen med tiden haddemåttet vike for en uunngåelig medlidenhet med de sjeler sombebodde denne fyllingen der alt byens menneskelige avfallendte opp. Og han konstaterte at det fremdeles var anledningtil å føle samme medlidenhet, for det fattigste distriktet i Lon-don lot ikke til å ha forandret seg det grann på de siste åtteårene. Elendigheten følger uunngåelig i kjølvannet av velstan-den, tenkte Andrew mens han kjørte gjennom disse støyendeog uhyggelige gatene, smekkfulle av kramboder og vogner,der en mengde ynkverdige skapninger myldret omkring sommaur som lot livene sine forløpe i den uhellsvangre skyggenav Christ Church. Til å begynne med var han blitt overrasketover å oppdage at det bak Londons skinnende fasade kunnefinnes en slik forpost til helvete, der menneskeheten med dron-ningens velsignelse var nedgradert til det monstrøse, men medårene var han blitt mindre godtroende. Nå forundret det hamikke lenger å se at mens London endret seg i takt med viten-

18

skapens fremskritt, mens innbyggerne i de velhavende byde-lene moret seg med å forevige lyden av sine bjeffende hunder ifonografer med sylindriske pappvalser med parafinvoks ellersnakket i telefoner i lyset av Robertsons elektriske lamper,mens deres hustruer satte barn til verden i en tåke av kloro-form, var Whitechapel avskåret fra alt dette, ugjennomtrenge-lig i sitt panser av råttenskap, druknende i sin egen elendighet.Og et raskt blikk på omverdenen var tilstrekkelig til å forståat å trenge inn her fortsatt var det samme som å stikke hån-den inn i et vepsebol. Her inne lød alltid den samme smerte-lige og dystre melodien. Han så flere slagsmål på vertshusene,han hørte skrik fra bakgatenes innerste indre, han la merketil noen fylliker på bakken som ble lettet for skoene sine aven guttebande, og fikk øyenkontakt med noen karer som såstridslystne ut der de sto på post ved hjørnene, herskerne idenne parallellverdenen av laster og forbrytelser.

Noen prostituerte som hadde fattet interesse for den luk-suriøse vognen, ropte ut sine vellystige tilbud til ham mensde løftet opp skjørtene og skjøt brystet frem. Andrew kjentehvordan hjertet krympet seg ved synet av denne triste fore-stillingen i byslummen. Stort sett dreide det seg om møkketeog sjuskete kvinner, med kropper som gjenspeilet den trafikkav kunder de ble hjemsøkt av hver eneste dag. Ikke engangde yngste og vakreste var spart for bydelens slitasje. Nok engang plaget han seg med tanken på at han hadde hatt mulig-heten til å redde en av disse fortapte kvinnene og tilby henneen bedre skjebne enn den hun hadde fått av sin skaper, menikke hadde gjort det. Han følte seg stadig mer nedstemt mensvognen kjørte forbi The Ten Bells, og deretter, akkompagnertav en knirkende melodi, inn i Crispin Street, i retning av Dor-set Street, og forbi vertshuset Britannia, der han første ganghadde snakket med Marie. I denne gaten endte reisen. Haroldstanset vognen ved buen som tjente som inngang til leilighe-tene i Miller’s Court, hoppet ned fra kuskesetet og åpnet dø-ren. Idet Andrew steg ned fra vognen, ble han grepet av ensvimlende følelse. Han så seg rundt og kjente hvor skjelvenhan var i bena. Alt var nøyaktig som han husket det, inklu-sive butikken med de fettete rutene som McCarthy, gårdeie-

19

ren, hadde ved inngangen til gårdsrommet. Han kunne ikkesette fingeren på en eneste detalj som vitnet om tidens gang iWhitechapel. Det var som om tiden, på samme måte som allede høye herrer og biskoper som besøkte byen, unngikk dettedistriktet.

– Du kan kjøre hjem igjen, Harold, beordret han kusken,som var blitt stående taus ved siden av ham.

– Når skal jeg komme og hente Dem, herre? spurte den eldremannen.

Andrew så på ham uten å vite hva han skulle svare. Henteham? Han fikk lyst til å bryte ut i dyster latter. Den enestevognen som skulle hente ham, var den fra likhuset på GoldenLane, den samme som åtte år før hadde kommet for å hentedet som var igjen av hans elskede Marie.

– Glem at du har kjørt meg hit, svarte han.Andrew ble rørt over å se den alvorstunge skyggen som

bredte seg i ansiktet på kusken. Hadde kanskje Harold mis-tanke om hva han var kommet for å gjøre? Han kunne ikkesi det sikkert, for han hadde aldri tatt seg bryet med å son-dere kuskens intelligens, like lite som han hadde vurdert noenav sine andre tjenere, som han i høyden hadde tilskrevet dengrunnleggende listen de har som fra barnsben av har værtnødt til å svømme mot den samme strømmen han selv seilte såuforstyrret på. Nå syntes han imidlertid at han kunne skimtenoe i gamle Harolds holdning som bare kunne være frem-kalt av en eller annen merkverdig treffende slutning hva hanshensikter angikk. Men konstateringen av Harolds analytiskeevner var ikke den eneste oppdagelsen Andrew gjorde i dissekortvarige sekundene da blikkene deres for en gangs skyldmøttes. Andrew ble også var noe han aldri hadde hatt mis-tanke om: Den hengivenhet en tjener kan føle for sin herre.Til tross for at han var ute av stand til å se dem som annetenn skygger som kom og gikk i værelsene i henhold til enmystisk og på forhånd opptrukket plan, skygger han bare lamerke til når han hadde behov for å sette fra seg glasset sittpå et brett eller å få noen til å tenne peisen for seg, var dissespøkelsene i stand til å bry seg om sine herrers skjebne, ogde gjorde faktisk det. For Andrew inngikk alle disse mennes-

20

kene uten ansikt – stuepikene som moren avskjediget for enhvilken som helst uvesentlighet, kokkene som systematisk blebesvangret av stallkarene som om de adlød et eldgammelt ri-tual, hovmestrene som reiste av gårde med fremragende an-befalingsbrev til herskapshus som var akkurat som hans eget– i et omskiftelig landskap som han aldri hadde tatt seg bryetmed å dvele ved.

– Som De ønsker, herre, mumlet Harold.Og Andrew forsto at kusken med disse ordene tok avskjed

med ham for alltid, og at dette var den eneste måten å ta far-vel på som den eldre mannen hadde til rådighet fordi å om-favne ham nok ville ha vært for risikabelt. Med tungt hjertegransket Andrew denne korpulente og bestemte mannen somvar nesten tre ganger så gammel som ham selv, og som hanmåtte ha overlatt rollen som herre til dersom de begge haddestrandet på en øde øy. Han betraktet ham der han steg oppi setet, smattet på hestene, forsvant inn i tåken som begynteå bre seg over Londons gater som møkkete fråde, og etterlotseg en klang av hestehover som litt etter litt løste seg opp idet fjerne. Han syntes det var pussig at nettopp kusken skullevære den eneste som tok avskjed med ham før han begikkselvmord, og ikke foreldrene eller fetteren Charles, men så lu-nefullt kan livet være.

Det samme tenkte Harold Baker mens han skyndte på hestenegjennom Dorset Street, på jakt etter en vei ut av denne forban-nede bydelen der livet ikke var tre pence verdt. Han kunne selvha tilhørt horden av ulykkelige sjeler som overlevde i denneskadeskutte delen av London, hadde det ikke vært for farenshardnakkede kamp for å redde ham fra elendigheten og fåham ansatt som kusk så snart han var stor nok til å krabbeopp på kuskesetet. Ja, denne gamle og strenge fylliken vardet som hadde kastet ham ut i den karusell av stillinger somhadde ført ham til vognstallen til den ærverdige herr WilliamHarrington, som han nå hadde tjenestegjort for i et halvt liv.Men det hadde vært noen rolige år, måtte han innrømme, ogdet gjorde han også når han i de små timer så tilbake på sinegen tilværelse, når herskapet allerede hadde lagt seg og han

21

selv var ferdig med sine gjøremål, rolige år da han hadde fun-net seg en kone og fått to friske og sterke barn, et av disse vartil og med blitt ansatt som gartner av herr Harrington selv.Det at han hadde vært så heldig å kunne bygge seg en skjebnesom han mente å ha gjort seg fortjent til, gjorde det nå muligfor ham å betrakte disse ulykksalige menneskene med en vissavstand og medfølelse. Harold hadde måttet kjøre sin herre tilWhitechapel oftere enn han hadde ønsket denne skrekkeligehøsten for åtte år siden da selv himmelen iblant virket blodig.Hva som hadde skjedd i disse gudsforlatte gatene hadde hanlest om i avisen, men fremfor alt hadde han sett det gjenspeileti sin herres blikk. Nå visste han at den unge Harrington aldrihadde klart å komme over det, at disse forrykte ekspedisjo-nene til vertshus og bordeller som hans fetter Charles haddeslept dem begge med på, skjønt han selv hadde måttet sitteigjen på kuskesetet, frossen inn til benet, ikke hadde vært godtfor noe som helst, det hadde ikke maktet å fordrive skrekkeni blikket hans. Og i natt lot han til å være rede til å gi opp, tilå overgi seg til en fiende som hadde vist seg å være uovervin-nelig. Så det kanskje ikke ut som et våpen, denne bylten hanhadde hatt i lommen? Men hva kunne han foreta seg? Burdehan snu og forsøke å hindre ham? Bør en tjener legge seg oppi sin herres skjebne? Han ristet på hodet. Kanskje han over-drev, tenkte han, kanskje ønsket den unge herren bare å til-bringe natten i dette spøkelsesbefengte værelset, med et våpeni lommen til beskyttelse.

De pinefulle kvalene slapp taket da han fikk se en velkjentvogn komme frem fra tåken og nærme seg i motsatt retning.Det dreide seg om vognen til familien Winslow, med mindrehan så syner, måtte den omhyggelig innpakkede figuren hanså vidt skimtet på kuskesetet være Edward Rush, en av kus-kene, som på sin side også lot til å kjenne ham igjen, etter må-ten han sakket farten på å dømme. Harold hilste på kollegaenmed et tyst nikk før han rettet blikket mot vognens passasjer.Et sekund stirret han og unge Charles Winslow på hverandremed alvor i blikket. Det var ikke nødvendig å si noe.

– Fortere, Edward, beordret Charles Winslow kusken menshan banket stokken i taket som en hakkespett.

22

Med lettelse så Harold hvordan vognen forsvant inn i tåkenigjen, i retning av leilighetene i Miller’s Court. Nå var ikkelenger hans intervensjon nødvendig. Han håpet bare at ungeWinslow ville komme frem i tide. Han skulle gjerne ha blittigjen og sett hvordan dette endte, men han hadde en ordre åfullbyrde, enda det føltes som om han hadde fått den av endød person, så nok en gang hyppet han på hestene og letteetter utgangen fra denne forbannede bydelen der livet, jeg be-klager å måtte gjenta meg selv, men det var nå en gang hvaHarold nok en gang tenkte, ikke var tre pence verdt. Det erikke til å komme utenom at denne frasen på en svært tref-fende måte sammenfattet bydelens karakter, og kanskje kan viikke forvente en mer kompleks beskrivelse fra en kusk. Mentil tross for at han har et liv som kunne fortjene en egen for-telling, noe som, bare man ser tilstrekkelig godt etter, gjelderethvert menneskeliv, er ikke kusken Barker noen viktig per-son i denne historien. Kanskje vil en annen bestemme seg forå fortelle den, og antagelig ville vedkommende finne rikeligmed materiale til den spenning en hvilken som helst fortellingkrever – jeg tenker på da han møtte Rebecca, sin kone, ellerdenne virkelig artige historien om røyskatten og sporhunden– men det er ikke det vi har for øye akkurat nå.

La oss derfor overlate Harold til sin skjebne, som jeg ikkeengang vil våge å si at vi skal komme tilbake til ved en enesteav denne historiens korsveier, for det er mange figurer somkrysser vår vei, og helt umulig å huske alle ansiktene. La oss istedet vende tilbake til Andrew, som i dette øyeblikk går un-der buen som utgjør inngangen til Miller’s Court, og inn påen tilsølt sti mens han forsøker å få øye på værelse nummertre og fomler etter nøkkelen i frakkelommen. Da han etter åha gått noen runder i mørket fant værelset, stanset han forandøren med det som for en hvilken som helst person som haddespionert på ham fra de nærmeste vinduene, måtte ha virketsom et absurd bukk. For Andrew var imidlertid dette værel-set langt mer enn en elendig avkrok i en armodslig verden.Han hadde ikke satt sin fot der siden den fatale natten, selvom han hadde betalt for at værelset ble stående urørt, akku-rat slik det så ut i minnet hans. Hver måned de siste åtte årene

23

hadde han sendt en av tjenerne sine dit med husleien slik atingen kunne flytte inn der, for om han noensinne skulle be-stemme seg for å dra tilbake dit, ønsket han ikke å finne sporetter noen andre enn Marie. Husleien var bare småpenger forham, og herr McCarthy hadde vært henrykt over at en vel-stående ung mann som ham fant en åpenbart pervertert gledei å leie dette medtatte værelset på ubestemt tid. Etter alt detsom hadde skjedd innenfor værelsets fire vegger, tvilte hansterkt på at noen ville ha mage til å sove der inne. Andrewinnså nå at han i bunn og grunn alltid hadde visst at han villevende tilbake, at seremonien han skulle til å gjennomføre, ikkekunne fullbyrdes noe annet sted enn akkurat der.

Han åpnet døren og lot et melankolsk blikk gli over værel-set. Det var et bitte lite rom, ikke stort mer sofistikert enn enavfallsdynge, sparsommelig møblert; en vaklevoren seng, etsvertet speil, en beskjeden trekiste, en kamin med sotete veg-ger, et par stoler som lot til å kunne klappe sammen hvis enflue satte seg på dem. Nok en gang ble han overrasket overat et liv kunne utspille seg der inne. Men hadde han kanskjeikke selv vært lykkeligere der enn i familien Harringtons for-nemme residens? Dersom det stemte det han en gang haddelest, at paradisets beliggenhet var forskjellig fra menneske tilmenneske, var det utvilsomt dette som var hans paradis, endakartet han hadde fulgt ikke besto av elver og daler, men avkyss og kjærtegn.

Og det var nettopp noe som strøk mot huden, men mer somet iskaldt gufs i bunnen av nakken, som fikk ham til å festeseg ved at ingen hadde tatt seg bryet med å reparere det øde-lagte vinduet til venstre for døren. Hva skulle det være godtfor. McCarthy lot til å være av typen som sverger til det prin-sipp at man skal arbeide så lite som mulig, og dersom Andrewhadde bebreidet ham at han ikke hadde satt inn noe nytt vin-dusglass, ville han alltids ha kunnet unnskylde seg med at hanvar blitt bedt om å la tingene stå urørt, en bønn han haddetatt det for gitt at også omfattet vinduet. Andrew sukket. Detfantes ingenting der inne han kunne dekke til vinduet med, såhan besluttet å ta livet av seg med frakken og hatten på. Hansatte seg på en av stolene, tok bylten opp av lommen, åpnet

24

den langsomt, som om han fullbyrdet en sakral handling. Col-ten glimtet til i strimene av månelys som hadde arbeidet seggjennom den skitne gluggen.

Han kjærtegnet våpenet som om det dreide seg om en kattsom lå sammenkrøllet i fanget hans mens han nok en ganglot seg henføre av Maries smil. Andrew ble alltid like over-rasket over at minnene fremdeles var i full vigør, som nypluk-kede roser, akkurat som de første dagene. Han husket alt,og på en usedvanlig levende måte, som om det slett ikke lånoen åtte års avgrunn mellom dem. Enkelte ganger syntes hantil og med minnene var vakrere enn de virkelige hendelsene.Hva slags merkelig alkymi var det som fikk gjengivelsen til åfremstå som vakrere enn de opprinnelige hendelsene? Svaretlå klart i dagen: Tidens gang, som gjorde den urolige nåtidenom til det fullbyrdede og uforanderlige maleriet kalt fortid, etlerret mennesket bestandig malte i blinde, med usikre pensel-strøk som bare ga mening når man hadde fjernet seg tilstrek-kelig langt bort fra det til å kunne beundre det i sin helhet.