SKYATLAS

David Mitchell

SKYATLASOversatt av

Stian Omland MNO

David MitchellOriginalens tittel: Cloud Atlas

Oversatt av Stian OmlandOpprinnelig utgave:

Copyright © 2004 by David MitchellAll rights reserved

Norsk utgave:© J.W. Cappelens forlag AS, 2005

Denne utgave:©Cappelen Damm AS, 2012

ISBN 978-82-02-40509-0

1. utgave, 1. opplag, 2012

Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2012

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

For Hana og besteforeldrene hennes

Adam Ewings sydhavsdagbok

9

Torsdag, 7 de november –Bortenfor de innfødtes landsby, på en øde & forlatt strand, hadde detseg slik at jeg fant ferske fotspor. Gjennom råtnende tare, cocos de mer& bambus førte sporene meg til sin opphavsmann, en hvit herre, medopprullede benklær & pjekkert, utstaffert med et velpleiet skjegg & enoverdimensjonert flosshatt, så oppmerksomt opptatt med å grave &sile den vulkanske sanden at han la merke til meg først da jeg haddeanropt ham fra ti meters hold. Det var på dette viset at jeg stiftet be-kjentskap med dr. Henry Goose, sosietetslege fra London. Hans na-sjonalitet var ingen overraskelse. Om det eksisterer noe ørnerede såbortgjemt eller noen øy så avsidesliggende at man kan ferdes der utenå slumpe på en engelskmann, så finnes stedet ikke på noe kart jeg harsett.

Hadde legen forlagt noe på denne bedrøvelige kysten? Kunne jegbistå med noe? Dr. Goose ristet på hodet, knøt opp lommetørkleet &fremviste innholdet med åpenbar stolthet. «Tenner, sir, er den emal-jerte gral jeg søker her. I fordums tid var denne arkadiske strand enkannibalenes bankettsal, ja, der de sterke grådig stappet seg med desvake. Tennene spyttet de ut, slik De eller jeg ville kvittet oss med kir-sebærstener. Men disse simple jeksler, min herre, skal forvandles tilgull. Hvordan? En fagmann på Piccadilly som lager gebiss til adelenbetaler rundhåndet for mennesketenner. Vet De hvilken pris fireunser vil innbringe, min herre?»

Jeg bekjente min uvitenhet.«Det vil jeg heller ikke opplyse Dem om, for det er en yrkeshemme-

lighet!» Han slo seg lett på nesen. «Herr Ewing, er De kjent medmarkise Grace av Mayfair? Nei? Så meget desto bedre for Dem, for

10

hun er et lik i underkjole. Fem år er gått siden den gamle hurpen svi-net til mitt navn, ja, med beskyldninger som resulterte i at jeg ble bal-lottert ut av legeforeningen.» Dr. Goose kastet blikket ut over havet.«Mine vandringer har sin opprinnelse i nettopp den mørke stunden.»

Jeg ga uttrykk for min medfølelse hva angikk legens sørgeligeskjebne.

«Jeg takker Dem, min herre, jeg takker Dem, men disse tyggered-skaper,» han ristet på lommetørkleet, «er mine reddende engler. Til-lat meg å forklare. Markisen bærer gebiss utformet av den bemeldtelege. Neste jul, i samme stund som det parfymerte hunneselet tar or-det under sitt eget Ambassadørball, skal jeg, Henry Goose, ja, jeg, reisemeg & kunngjøre for alle som én at vår vertinne tygger med kannibal-tenner! Sir Hubert vil forutsigbart nok trekke påstanden i tvil: ’Leggfrem Deres bevis,’ kommer den tølperen til å brøle, eller ’jeg kreveroppreisning!’, & jeg skal erklære: ’Bevis, sir Hubert? Sannelig, jeg san-ket selv Deres mors tenner i Sydhavets spyttebakke! Her, min herre,her er noen av deres følgesvenner!’ & kyle nettopp disse tennene ihennes suppeterrin av skilpaddeskall, & det, min herre, vil gi meg opp-reisning! De kvitrende, vittige bladsmørerne kommer til å skålde deniskalde markisen i sine skillingsblader, & neste sesong vil hun væreheldig om hun mottar invitasjon til ball på fattighuset!»

Jeg bød Henry Goose hastig adjø. Jeg tror sannelig han er et dåre-kistelem.

Fredag, 8de november –På det enkle skibsverftet under vinduet mitt går arbeidet videre medklyverbommen, under herr Sykes’ ledelse. Herr Walker, Ocean Bayseneste krovert, er også stedets største tømmerhandler & han skryterav sine år som skibsbyggermester i Liverpool. (Jeg er med tiden blitttilstrekkelig bevandret i antipodisk skikk & bruk til å la slike usann-synlige sannheter fare.) Herr Sykes meddelte at en hel uke må til for åsette Prophetess i «Bristol-stand». Å være innkvartert i Musket i syv da-

ger synes meg en urimelig straff, men jeg minnes den hylende stor-mens hoggtenner & sjøfolkene som falt overbord, & min nåværendemotgang føles mindre påtrengende.

Jeg møtte dr. Goose i trappen i morges & vi spiste frokost sammen.Han har hatt husrom i Musket siden midten av oktober, etter å ha reisthit med et brasiliansk handelsskib, Namorados, fra Feejee, der han ut-øvet sin legekunst ved en misjonsstasjon. Nå venter legen på en megetforsinket australsk selskute, Nellie, som skal frakte ham til Sydney. Frakolonien vil han søke stilling ombord i et passasjerskib med kurs forsitt hjemlige London.

Min dom over dr. Goose var uberettiget & forhastet. Man må værelikeså kynisk som Diomedes for å lykkes i mitt fag, men kynismen kanogså gjøre en blind overfor mer subtile dyder. Legen har sine eksent-riske sider & beretter med glede om dem mot en dram portugisiskpisco (aldri til overmål), men jeg borger for at han er den eneste virke-lige herre på denne breddegrad, øst for Sydney & vest for Valparaiso.Jeg kan til & med komme til å forfatte et introduksjonsbrev for ham,til familien Partridge i Sydney, for dr. Goose & kjære Fred er avsamme ull.

Dårlig vær utelukket min morgenutflukt, & vi pratet ved torvilden& timene føk forbi som var de minutter. Jeg snakket lenge om Tilda &Jackson, & dessuten mine bekymringer for «gullfeber» i San Francis-co. Deretter stevnet samtalen fra min hjemby til mine nylige notarial-plikter i New South Wales, & derfra til Gibbons, Malthus & Good-win, via blodigler & lokomotiver. Oppmerksom samtale er en lind-rende faktor jeg sårt mangler ombord i Prophetess & legen er en regel-rett polyhistor. Hva mer er, han har i sin besittelse en elegant hær-styrke utskårne sjakkbrikker vi flittig skal holde i aktivitet til entenProphetess’ avreise eller Nellies ankomst.

12

Lørdag, 9de november –Soloppgang så skinnende som en sølvdollar. Skonnerten er fortsatt etbegredelig syn der hun ligger ute i bukten. En innfødt krigskano blirkjølhalt. Henry & jeg la i vei til «Bankettstranden» i regelrett hellig-dagshumør & gjorde muntert honnør for piken som er ansatt hos herrWalker. Den surmulende frøken hengte nyvasket tøy på en busk &overså oss. Hun har et anstrøk sort blod, & jeg innbiller meg at hennesmor ikke står langt fra jungelarten.

På vei forbi den innfødte landsbyen vekket en «summing» vår nys-gjerrighet & vi bestemte oss for å lokalisere lydens opprinnelse. Boset-ningen er omkranset av et stolpegjerde, så forfallent at man uan-strengt kan gå igjennom en rekke steder. En hårløs tispe løftet hodet,men den var tannløs & døende, & gjødde ikke. En ytre ring ponga-hyt-ter (bestående av grener, jordvegger & matterte tak) huket seg sam-men i le av «grandeboliger», trekonstruksjoner med utskårne over-karmer & tilløp til verandaer. I midten av landsbyen utspilte en of-fentlig pisking seg. Henry & jeg var de to eneste hvite til stede, mentre kaster av innfødte tilskuere var lett gjenkjennelige. Høvdingen sattpå sin trone, ikledd en fjærpyntet kappe, mens den tatoverte lavadelen& deres kvinner & barn sto og vartet opp, omtrent tredve i tallet. Sla-vene, dunklere & mer sotfarvede enn sine nøttebrune herrer, & underhalvparten så mange, satt på huk i sølen. For en innavlet, enfoldigsløvhet! Kopparrede & pustuløse av haki-haki bivånet disse stakkareneavstraffelsen, uten å fremvise annen reaksjon enn den besynderlige,bielignende summingen. Om lyden var tegn på medfølelse eller for-dømmelse vites ikke. Mannen som tok hånd om piskingen, var enGoliat hvis fysiske fremtoning ville ta motet fra enhver nevekjemper.Øgler, store & små, var tatovert på hver eneste tomme av villmannensmuskulatur – skinnet hans ville innbragt en utmerket pris, selv om jegfor alle perlene på O-hawaii ikke ville meldt meg frivillig til å frataham det! Den ynkelige fangen, kulørt som av rimfrost i håret ettermange harde år, var bundet naken til en trekantramme. Kroppenskalv for hvert flerrende piskeslag, ryggen var et pergament dekket av

13

blodige runer, men det følelsesløse uttrykket i ansiktet fortalte om ensjelefred som hos en martyr som allerede er tatt inn under Herrensvinge.

Jeg bekjenner at det svimlet for meg for hvert slag med pisken. Såfant noe underlig sted. Den medtatte villmannen løftet sitt hengendehode, fant mitt blikk & betraktet meg med forbløffende, vennlig viten!Som om en skuespiller på scenen fikk øye på en venn han lenge harsavnet, i Kongelosjen, & uten at publikum merket det, formidlet singjenkjennelse. En tatovert «sortmann» kom mot oss & viftet med ennefrittdolk for å angi at vi var uvelkomne. Jeg forhørte meg om hvil-ken forbrytelse fangen hadde gjort seg skyldig i. Henry la armen ommeg. «Kom, Adam, en vis mann stiller seg ikke mellom bestet & hansmåltid.»

Søndag, 10de november –Herr Boerhaave satt midt iblant sin bande betrodde bøller, som LordAnakonda & hans snoker. Deres «feiring» av sabbaten var begynt ne-denunder før jeg sto opp. Jeg la ut på leting etter barberingsvann &fant kroen myldrende av sjøulker som ventet på sin tur med de stak-kars innfødte pikene Walker har fanget i et improvisert bordell.(Rafael var ikke å se blant dem som ga seg hen til utskeielsene.)

Jeg bryter ikke fasten i et horehus. Henrys avsky målte seg medmin, & dermed ga vi avkall på frokosten (piken ble utvilsomt pressettil alternativ tjeneste) & ga oss i vei til kapellet & gudstjenesten uten åha brutt fasten.

Vi hadde knapt gått to hundre meter da jeg, til min bestyrtelse, hus-ket denne dagboken, liggende på bordet i værelset mitt på Musket,synlig for enhver beruset sjømann som kunne komme til å bryte seginn. Av redsel for dens sikkerhet (& min egen, om herr Boerhaaveskulle få slått kloen i den), la jeg veien tilbake for å skjule den medstørre grundighet. Min tilbakekomst ble møtt med brede glis, & jegantok at jeg var «solen det ble snakket om», men jeg oppdaget den

14

egentlige grunnen da jeg åpnet døren – det vil si, herr Boerhaavesbjørnehårede ende overskrevs på sin morianske Gullhår i min seng inflagrante delicto! Ba den djevelen av en hollender om forladelse? Langtifra! Han mente selv å være den fornærmede part & brølte: «Ha Demut, herr Fjærpinn! Eller så skal jeg for sorte svingende brekke den listi-ge yankee-pennesplitten Deres i to!»

Jeg nappet til meg dagboken & trampet nedenunder til et svirokratiav morskap & spott fra de hvite villmennene som hadde samlet segder. Jeg gjorde mine innvendinger til Walker, & sa at jeg betalte for etprivat værelse & forventet at det skulle forbli privat selv når jeg varfraværende, men den slubberten tilbød meg bare en tredjedels avslagpå «Et kvarters galopp på den peneste hoppa i stallen!» Full av avskysvarte jeg at jeg var ektemann & far! & at jeg heller ville dø enn å ut-sette min verdighet & anstendighet for fornedrelse med noen av depokkers horene hans! Walker sverget på at han skulle «pynte påøynene mine» om jeg noen gang kalte hans egne kjære døtre «horer»igjen. En tannløs snok ropte hånlig at hvis det å være i besittelse avkone & barn var en dyd i seg selv, «Ja, da, herr Ewing, er nok jeg tiganger så dydig som Dere!» & en usett hånd tømte en seidel fæltbrygg over meg. Jeg valgte å trekke meg tilbake før væsken ble byttetmed et mer solid prosjektil.

Klokken i kapellet kalte til seg Ocean Bays gudfryktige, & jegskyndte meg henimot der Henry ventet, mens jeg forsøkte å glemmeskjendigheten jeg nylig hadde vært vitne til i vertshuset. Kapelletknakte som en gammel holk, & menigheten besto knapt av likemange individer som det er fingre på to hender, men ingen vandrerhar noen gang slukket tørsten i en ørkenoase med større takknemlig-het enn Henry & jeg la i vår tilbedelse i morges. Kapellets lutheranskegrunnlegger har ligget til hvile på kirkegården i ti vintre & ingen pres-teviet etterfølger har siden våget å gripe alterets ror. Dermed er guds-tjenesten hummer & kanari av kristne trosretninger. Bibelsteder blelest av den halvparten av menigheten som var bevandret uti skrift-språket & vi sang med på en salme eller to, som ble foreslått på om-gang. Denne folkelige flokkens «forvalter», en herr D’Arnoq, stounder det beskjedne korset & bønnfalt Henry & meg om å bidra i

15

kretsen. Med min egen frelse fra stormen i forrige uke i friskt minne,foreslo jeg Lukas kap. 8: Da gikk de til ham & vekket ham op & sa: Mes-ter! mester! vi går under! Men han stod op & truet vinden & bølgene; & dela sig, & det blev blikkstille.

Henry leste Salme nr. 8, med en stemme så klangfull som noen sko-lert dramatiker: Du gjorde ham til hersker over dine henders gjerninger, altla du under hans føtter, får & okser, alle tilsammen, ja også markens dyr,himmelens fugler & havets fisker, alt som ferdes på havenes stier.

Ingen organist spilte en magnificat, annet enn vinden i skorsteinska-nalen, intet kor sang en Nunc Dimittis, annet enn forblåste måker, menlike fullt forestiller jeg meg at Skaperen ikke følte mishag. Vi lignetmer på Roms første kristne enn på noen senere kirke bekledd meddulgte ritualer & edelstener. Deretter fulgte fellesbønnen. Sogne-barna ba ad libitum om utryddelse av potetpesten, nåde for sjelen til etdødt spedbarn, velsignelse av en ny fiskebåt osv. Henry uttrykte takk-nemlighet for den gjestmildheten de kristne på Chatam Isle hadde vistoss. Jeg ga ham min helhjertede støtte & sendte av sted en bønn forTilda, Jackson & min svigerfar under mitt langvarige fravær.

Efter gudstjenesten kom en av kapellets «stormaster», en herrEvans, med svært vennlig mine bort til meg & Henry & presenterteoss for sin hustru (som i likhet med sin ektemann omgikk tunghørt-hetens hindringer ved bare å besvare de spørsmål de trodde de var blittstilt & bare å godta de svar de trodde var gitt – en listig metode som blebenyttet av mang en amerikansk advokat) & deres tvillingsønner,Keegan & Dyfedd. Herr Evans kunne fortelle at hver eneste ukehadde han for vane å invitere herr D’Arnoq, predikanten vår, til mid-dag i sitt hjem like i nærheten, av den grunn at sistnevnte bor i PortHutt, på en odde noen kilometer unna. Ville vi gjøre dem selskapunder sabbatsmåltidet? Etter allerede å ha underrettet Henry om detGomorra som rådet på Musket & ha hørt ropene om «mytteri» fravåre respektive maver, tok vi takknemlig imot familien Evans’ tilbud.

Våre verters bondegård, som lå trekvart kilometer fra Ocean Bay,oppe i en slyngende, forblåst dal, viste seg å være en nøysomt konstru-ert bygning, men beviselig i stand til å stå imot de fremturende stor-mene som brekker knoklene til så mangt et ulykkelig fartøy på revene

16

utenfor strendene. Salongen var dominert av et kjempemessig grise-hode (rammet av hakeslipp & skjelende øyne), drept av tvillingene påderes 16. fødselsdag, & en søvngjengersk gulvklokke (som var flere ti-mer i utakt med mitt eget lommeur). Ja, riktig tid er faktisk en høytverdsatt importvare fra New Zealand). En innfødt gårdsarbeider stir-ret mysende inn på sin herres gjester gjennom vindusruten. Aldrinoen gang har mitt øye skuet en slik fillefrans av en renegado, men herrEvans sverget at kvarteronen, «Barnabas», var «den mest lettbentegjeterhund som noen gang hadde forflyttet seg på to ben». Keegan &Dyfedd er ærlige, ullhårede karer, først & fremst kyndige i sauenesværemåte (familien har to hundre dyr i sin besittelse), for ingen avdem har vært i «Byen» (slik omtaler øyboerne New Zealand) & harheller ikke fått skolegang annet enn timer i Den hellige skrift med sinfar, noe som dog har ført til at de har lært å lese & skrive i tilstrekkeliggrad.

Fru Evans ba bordbønnen & jeg hadde gleden av å oppleve mittmest makelige måltid (ubesudlet av salt, mark & eder) siden avskjeds-middagen med konsul Bax & herr & fru Partridge på Beaumont. HerrD’Arnoq fortalte om skib han har forsynt i løpet av sine ti år på Chat-ham Isle mens Henry moret oss med historier om pasienter, bådenavnkundige & ringe, som han har vært velgjører for både i London& Polynesia. Jeg, for min del, beskrev de mange prøvelser undertegne-de amerikanske notar overvant for å lokalisere den australske beguns-tigede i et testament som ble opprettet i California. Vi skylte ned lam-mestuingen & innbakte epler med utvannet øl som herr Evans bryg-ger til byttehandel med hvalfangerne. Keegan & Dyfedd forlot oss forå ta seg av buskapen & fru Evans trakk seg tilbake til sine plikter påkjøkkenet. Henry spurte om det per tiden var aktive misjonærer påChatam Isle, noe som fikk herr Evans & herr D’Arnoq til å veksleblikk, & førstnevnte kunne fortelle at «Nei, maoriene ser ikke blidtpå at vi pakehaene skjemmer bort morioriene deres med for mye sivili-sasjon.»

Jeg måtte spørre om ondet «for mye sivilisasjon» kunne sies å eksis-tere? Herr D’Arnoq svarte: «Finnes det ingen Gud vest for Hornet,da finnes det heller ikke snev av Deres grunnlovs Alle menn er skapt

17

likeverdige, herr Ewing.» Begrepene «maori» & «pakeha» kjente jegfra Prophetess’ opphold i Bay of Islands, men jeg ba om å få høre hvemeller hva «moriori» kunne bety. Forespørselen åpnet en Pandoraseske av historier, en detaljert redegjørelse for Chathams urbefolk-nings vekst & fall. Vi tente våre piper. Herr D’Arnoqs fortelling varuavbrutt tre timer senere, da han var tvunget til å gi seg i vei mot PortHutt før nattens frembrudd fordunklet veien ut til odden. Hansmuntlige beretning befinner seg etter min mening i selskap medDefoes eller Melvilles penn & jeg skal skrive den ned på disse sider,etter, om Morfeus vil, en god natts søvn.

Mandag, 11te november –Morgengry klamt & uten sol. Bukten fremstår som slimet, men væreter mildt nok til at reparasjonene kan fortsette på Prophetess, Neptunvære lovet. I skrivende stund blir et nytt kryssmers heist på plass.

For kort tid siden, mens Henry & jeg spiste frokost, ankom herrEvans svært befippet & bønnfalt min venn legen om å behandle ennabo som vanligvis holdt seg for seg selv, en enkefru Bryden, som blekastet av hesten i en steinet myr. Fru Evans pleiet henne & frykter atenkens liv står i fare. Henry hentet legevesken & gikk uten forsinkel-ser av noe slag. (Jeg tilbød meg å bli med, men herr Evans ba om minoverbærenhet, av den grunn at pasienten hadde fått ham til å love atingen andre enn legen skulle få se henne uten sin fulle førlighet.) Wal-ker, som overhørte disse meddelelser, kunne fortelle at intet hankjønnhadde krysset enkens terskel på tyve år & konkluderte med at «Denfrigide gamle purka visselig synger på siste verset hvis hun lar dr.Kvakksalver tukle med henne.»

Opprinnelsen til morioriene på «Rekohu» (de innfødtes navn påChatham Isles) forblir et mysterium til dags dato. Herr Evans la fordagen en overbevisning om at de nedstammer fra jøder som ble utvistfra Spania, & henviser til deres krokete neser & hånlige munner. Herr

18

D’Arnoqs foretrukne teori, at morioriene en gang var maorier hviskanoer forliste på disse fjerneste øyer, er basert på likheter hva angårspråk & mytologi, & innehar derfor høyere logisk karat. Det som ervisst, er at etter århundrer eller årtusener med et liv i isolasjon, harmorioriene levet et likeså primitivt liv som sine ulykkelige slektningerpå Van Diemen’s Land. Båtbyggerkunst (utover grove, vevede farkos-ter som brukes til å krysse kanalene mellom øyene) & navigasjon hav-net i glemselen. At landjorden skulle kunne innbefatte andre land, derandre føtter vandret, hadde morioriene ingen formening om. Ja, deresspråk mangler et ord for «rase», & «moriori» betyr, ganske enkelt,«folk». Gårdsdrift forekom ikke, for på disse øyene var det ingen pat-tedyr å finne før forbipasserende hvalfangere egenrådig etterlot seg gri-ser her for å avle seg et forråd. I sin jomfruelige tilstand var moriorienefurasjerere som plukket paua-skalldyr, dykket etter kreps, plyndretfuglereder, spiddet sel, sanket tare & gravet etter mark & røtter.

På den tiden var morioriene intet annet enn en lokal variant av demest bastskjørtede, fjærpyntede hedninger fra de stadig færre av ha-vets «blindsoner» som fortsatt er uskolert av den hvite mann. Menårsaken til at gamle Rekohu kunne sies å skille seg ut, var å finne i deinnfødtes unike stillehavstro. I uminnelige tider hadde moriorienesprestestand befalt at den som utgytte en annens blod, tok livet av sinegen mana – sin ære, sin verdi, sin anseelse & sin sjel. Ingen morioriville gi husly til, servere mat til, samtale med eller i det hele tatt se enslik persona non grata. Om den utstøtte drapsmannnen overlevde denførste vinteren, drev ensomhetens desperasjon ham vanligvis til CapeYoung & et blåsehull i vannkanten, der han tok sitt eget liv.

Bare tenk på det, var D’Arnoqs oppfordring. To tusen villmenn(herr Evans’ antagelse) opphøyer Du skal ikke slå ihjel i ord & i hand-ling, & lager et muntlig «Magna Carta» for å skape en harmoni somer ukjent noen andre steder på de seksti århundrene siden Adamsmakte frukten av Kunnskapens tre. Krig var et like fremmed konseptfor morioriene som teleskopet er for pygmeene. Fred, ikke et oppholdmellom kriger, men årtusener med uforgjengelig fred, hersket på dissefjerntliggende øyene. Hvem kan vel benekte at gamle Rekohu lå nær-mere Mores Utopia enn våre Fremskrittets stater som styres av krigs-

19

hissige småfyrster i Versailles & Wien, Washington & Westminster?«Her,» sa D’Arnoq med ettertrykk, «og bare her, fantes disse flyktigefantasifostre, ’de edle villmenn’, av kjøtt & blod!» (Da vi senere vand-ret tilbake til Musket, bekjente Henry: «Jeg kunne aldri fått meg til åty til beskrivelsen ’edel’ om en rase med villmenn som var for tilbake-stående til å få et spyd til å fly rett.»)

Glass & fred har det til felles at de viser sin skjørhet når de utsettesfor gjentatte slag. Det første anslaget mot morioriene var Union Jack,stukket i jorden i Skirmish Bay i kong Georges navn av løytnantBroughton fra HMS Chatham for bare femti år siden. Tre år senere varBroughtons oppdagelse å finne hos sjøkartselgerne i Sydney & Lon-don, & et dryss frie nybyggere (deriblant herr Evans’ far), skibbrudnesjømenn & straffanger – som var på kant med New South WalesColonial Office hva angikk fengslingsbetingelser – dyrket gresskar,løk, mais & gulrøtter. De solgte dem til nødlidende selfangere, somrepresenterte det andre anslaget mot moriorienes uavhengighet &som knuste de innfødtes håp om velstand ved å gjøre brenningenerosa av selblod. (Herr D’Arnoq demonstrerte profitten ved hjelp avfølgende regnestykke: et eneste skinn ga 15 shilling i Canton & deførste selfangerne gjorde fangster på over to tusen skinn per skute!)Etter noen få år var selene bare å finne på de ytterste skjærene, & ogsåfangstfolkene gikk over til å dyrke poteter, gjete sauer & drette oppgriser i et slikt omfang at Chatham Isles nå omtales som «Stillehavetshave». Disse parveny-bøndene rydder land ved hjelp av bråtebrannersom ulmer under torven både høst & vinter & som i tørkeperioderkommer til overflaten for å så fornyet elendighet.

Det tredje anslaget mot morioriene var hvalfangerne, som nå leggertil i Ocean Bay, Waitangi, Owenga & Te Whakaru i betydelig antallfor å få skutene kjølhalt, satt i stand & lastet med nye forsyninger.Hvalskutenes katter & rotter formerte seg som Egypts landeplager &spiste en fugleart som bygget reder i hi, fugler hvis egg var av slik be-tydning for moriorienes ernæring. Det fjerde var disse ymse ondenesom reduserer bestanden blant de mørkere raser når den hvite sivilisa-sjon nærmer seg & som ytterligere tappet saften av det innfødte be-folkningsgrunnlaget.

20

Alle disse ulykkene kunne morioriene kanskje dog ha utstått, omdet ikke hadde vært for at rapporter nådde New Zealand med beskri-velser av Chatham Isles som et regelrett Kanaan, med laguner stappetfulle av ål, bukter der bunnen var dekket av skalldyr & der innbygger-ne manglet begreper om både våpen og strid. I ørene til Ngati Tama& Ngati Mutunga, to klaner fra Taranaki Te Ati Awa-maoriene (herrD’Arnoq kan forsikre oss om at maorienes stamtavler er ned til denminste gren likeså innviklet som de slektstrærne den europeiske lav-adelen setter så høyt, ja, enhver gutt fra denne rase av analfabeter kanfaktisk redegjøre for sin bestefars bestefars navn & «rang» i en hånd-vending), bar disse ryktene med seg løfter om godtgjørelse for deslektsområder de mistet under «Muskett-krigene» for ikke så lengesiden. Spioner ble sendt for å teste moriorienes mot, ved å krenke tapu& plyndre hellige steder. Morioriene møtte provokasjonene slik VårHerre bønnfalt oss, ved å «vende det annet kinn til», & lovovertre-derne vendte tilbake til New Zealand med bekreftelser av moriorienesåpenbare forsagthet. De tatoverte maori-conquistadores fant sinarmada i form av et eneste skib, kaptein Harewood & briggen Rodney,som i de siste måneder av året 1835 sa seg villig til å transportere 900maorier & syv krigskanoer fordelt på to overfarter, til gjengjeld forsettepoteter, skytevåpen, griser, et stort forråd av skrapet lin & enkanon. (Herr D’Arnoq møtte Harewood for fem år siden, i armod påen kro i Bay of Islands. Først benektet han at han var Rodneys Hare-wood, før han sverget på at han var blitt tvunget til å befordre desvarte, men det var uklart hvordan denne tvangen var kommet til ut-trykk.)

Rodney la ut fra Port Nicholas i november, men den hedenske las-ten, bestående av fem hundre menn, kvinner & barn, tettpakket i las-terommet under den seks dager lange overfarten, til langt over kim-mingen i avføring & oppkast & uten selv et minstemål av vann, ank-ret opp i Whangatete Inlet i en så svekket tilstand at hadde de bare vil-let, kunne selv morioriene ha drept sine stridslystne brødre. De godesamaritaner valgte å dele Rekohus reduserte overflod heller enn åramme sin mana ved blodsutgydelse, & pleiet de syke & døende mao-riene tilbake til livet. «Det hadde vært maorier på Rekohu tidligere,»

21

forklarte herr D’Arnoq, «som dog hadde reist sin vei igjen, slik atmorioriene antok at kolonistene ville la dem være i fred på sammemåte.»

Moriorienes generøse handlinger ble belønnet da kpt. Harewoodvendte tilbake fra New Zealand med fire hundre nye maorier. Defremmede ga seg umiddelbart i kast med å gjøre krav på Chathamgjennom takahi, et maorisk ritual transkribert som «Å gå over landetfor å ta landet i besittelse». Gamle Rekohu ble delt opp på dennemåten & morioriene underrettet om at de nå var maorienes vasaller.Tidlig i desember, da om lag et dusin innfødte protesterte, ble de heltuten videre myrdet med stridsøkser. Maoriene viste seg å være lære-nemme elever av britene i «koloniseringens mørke kunster».

Chatham Isle omslutter en veldig, østlig marsklagune, Te Whanga,som på det nærmeste er et innlandshav, men som ved flo tilføresnæring fra havet gjennom lagunens munning ved Te Awapatiki. Forfjorten år siden holdt moriorimennene parlament på den helligegrunn. Tre dager varte det, & hensikten var å avgjøre spørsmålet:Ville det å utgyte maorienes blod også virke ødeleggende på ensmana? Yngre menn hevdet at fredens trossetning ikke omfattet uten-landske kannibaler som deres forfedre ikke hadde noen kjennskap til.Morioriene måtte drepe eller bli drept. De eldre ba om forsoning, forså lenge morioriene bevarte sin mana overfor sitt land, ville gudene &forfedrene frelse deres rase fra fortred. «Ta din fiende i favnen,» komdet raskt fra Henry, «og kjenn hans dolk kile dine nyrer.»)

De eldre vant frem, men det gjorde lite fra eller til. «Når de er tall-messig underlegne,» fortalte herr D’Arnoq, «skaffer maoriene segovertaket ved å slå til først & hardest, slik mange uheldige briter &franskmenn kan vitne om fra graven.» Ngati Tama-ene & NgatiMutunga-ene hadde holdt sine egne råd. Moriorimennene vendte til-bake fra sitt parlament til et møte med bakhold & en natts udåderhinsides ethvert mareritt, med nedslakting, landsbyer i brann, plynd-ring, menn & kvinner spiddet på staker på rad & rekke på strendene,barn som skjulte seg i hull & ble snust frem & slitt i stykker av jakt-hunder. Enkelte høvdinger hadde tanke for morgendagen & slaktetbare ned nok til å innprente skrekkslagen lydighet i de som overlevet.

Andre høvdinger viste ikke slik tilbakeholdenhet. På Waitangi Beachble femti moriorier halshugget, filetert, pakket i linblader & deretterbakt i en kjempemessig jordovn med jams & søtpoteter. Ikke halvpar-ten av de morioriene som hadde bivånet gamle Rekohus siste solned-gang, levet lenge nok til å se maorisolen stige opp. («Mindre enn hun-dre renrasede moriorier er nå tilbake,» sa herr D’Arnoq sørgmodig.«På papiret frigjorde den britiske kronen dem fra slaveriets åk formange år siden, men maoriene har intet til overs for papir. Vi befinneross en ukes seiling fra guvernørens residens & Hennes Majestet haringen garnison på Chatham.»)

Jeg spurte hvorfor de hvite ikke hadde hindret maoriene undermassakren?

Herr Evans sov ikke lenger & var ikke halvparten så tunghørt somjeg hadde innbilt meg. «Har De noen gang sett maorikrigere nårblodgalskapen griper dem, herr Ewing?»

Jeg sa at det hadde jeg ikke.«Men De har sett haier på sitt mest blodtørstige, eller hva?»Jeg svarte at det hadde jeg.«Nesten det samme. Forestill Dem en blødende kalv som ligger &

bakser på grunt vann med haier på alle kanter. Hva skal man foretaseg – holde seg på tørt land eller forsøke å stagge haiens kjeft? Det varvalget vi sto overfor. Jo, vi hjalp de få som kom på vår dør – gjeterenBarnabas var en av dem – men hadde vi forlatt vårt hjem den kvelden,ville vi vært fortapt. De må huske at vi hvite på den tiden var underfemti i tallet på Chatham. Alt i alt, ni hundre maorier. Maoriene av-finner seg med pakeha, herr Ewing, men de avskyr oss. Glem aldridet.»

Hva slags moral skal man utlede? Fred, om enn aldri så elsket avVår Herre, er en kardinaldyd bare hvis dine naboer har en samvittig-het som din egen.