S J Ø M A N N S K I R K E N – N O R S K K I R K E I U T L A N D E T

Nr. 4 2015

Bryllup i gamleog nye dager

Orakelet fra Orkdal

Trosopplæring for voksne

Siste stopp: Villajoyosa

NEW ORLEANSTi år etter orkanen Katrina er

optimismen tilbake i byen, men for sjømannskirken ser det mørkt ut.

Foto

: Bru

ce Y

uany

ue/G

ett

y Im

age

s

NEW ORLEANSu For første gang siden orkanen «Katrina», er New Orleans tilbake på listen over de 50 mest folke-rike byene i USA. Jazzbyen er kjent for sin løsslupne atmosfære, rike kulturliv og særegne mat tradisjoner.

Les mer på side 26

/ velkommen /

EN TID FOR ALTSJØMANNSKIRKENS sammensatte menighet består av nordmenn på flytte fot. Det betyr stadige adresseendringer for en kirke som ønsker å følge de norske nomadene.

Med de raske endringene som skjer i dagens globaliserte verden, må Sjømannskirken – med sine begrensende ressurser – alltid være i bevegelse; opprette nye stasjoner, endre driftsmodeller og legge ned når behovet og etterspørselen er større andre steder.

Slike krevende omstillinger skjer ikke over natten, selv om det ofte kan virke slik for dem som blir berørt.

Nylig ble sjømannskirken i Sydney solgt og omgjort til en ambulerende prestetjeneste for hele kontinentet. Senere i år flytter organisasjonen fra den store kirken i Antwerpen og inn i mindre og mer hensiktsmessige lokaler – i samme by. Neste år er det New Orleans som kan forsvinne fra Sjømannskirkens verdenskart.

Samtidig jobber Sjømannskirken med en etterlengtet opptrapping på Filippinene. Og i fjor fikk det norske miljøet i Rio de Janeiro endelig sin egen kirke.

Fleksibilitet, evne og vilje til innrykk og opprykk har alltid vært en del av Sjømannskirkens tradisjon og strategi. Det er denne dynamikken som gjør at organisasjonen holder seg ung og livskraftig, sine 150 år til tross.

God sommer!

/ leder /

INGE MØRLAND

REDAKTØR

HJEM 3

USIKKER FREMTIDEtter 109 års virksomhet står sjømannskirken i New Orleans i fare for å legges ned. Frank Skofteland blir trolig den siste sjømannspresten i byen.

(10) TEMA: BRYLLUPFør var det stort sett bare norske sjøfolk som giftet seg i Sjømannskirken. Nå inngås hvert femte ekteskap i utlandet.

(18) JOBBINTERVJUET Are Traasdahl har aldri vært redd for å tenke stort. I 2005 sa han opp jobben i Telenor og dro til USA for å bli størst i verden på mobil underholdning.

(33) HJEM, KJÆRE HJEM?For noen kan det være godt å reise langt vekk og få lov til å starte på nytt langt hjemmefra.

(34) NESTE STOPPHver søndag kjører Sjømannskirkens buss rundt i Villajoyosa for å plukke opp passasjerer til gudstjenesten.

(40) VOKSENTRO Bjørn Nygaard mener det er for lite kunn-skap og for mye synsing om kristendom. Nå vil den pensjonerte presten få voksne på kurs.

(46) VIDVINKEL Hvorfor foretrekker folk TV, fotball-kamper og kino framfor kirkebesøk?

«Tilgivelse er kristendommens

kjerne»Bjørn Nygaard

40

2610 34

Nr. 4 2015

4 HJEM

VEKST PÅ TENERIFEETTER ÅTTE ÅR som leietaker hos den svenske kirken på Tenerife, er sjømannskirken på jakt etter egne lokaler.

– Svenska Kyrkan i Los Cristianos driver et aktivt arbeid. Vi må tilpasse oss deres behov og ta til takke med lokalene når de er ledige. Det fungerte godt de første årene, men ikke nå, sier utenlandssjef Asbjørn Vilkensen.

Det norske miljøet på øya vokser og sjømanns-kirken opplever økt opp slutning på sine arrangementer.

– Spesielt fra oktober til april har vi bruk for mer plass enn det sven-skene kan tilby oss, sier Vilkensen, som håper sjømannskirken kan være på plass i eget hus neste sommer.

aktueltNYHETER FRA SJØMANNSKIRKEN

Foto

: Sca

npix

HJEM 5

I JUNI VAR det norske supplyskipet «Siem Pilot» på plass i Middelhavet for å delta i Operasjon Triton. Operasjonen koordineres av EUs grensekontrollorgan Frontex.

Før skipet satte kursen mot Italia var Morten Høst og Ole Dagfinn Sky (bildet) fra Sjømannskirken om bord for å forberede mannskapet på det krevende oppdraget.

– Vi forberedte dem på sterke inntrykk og ekstreme påkjenninger. Samtidig får de være med på noe av det største vi mennesker kan oppleve, nemlig å berge liv, sier sjømannsprest Morten Høst.

Sammen med kollega Sky fulgte han også opp mannskapet på det norske offshorefartøyet «Bourbon Orca», som i fjor har reddet 1910 flyktninger utenfor kysten av Libya. 

FORBEREDT PÅ STERKE INNTRYKK

Foto

: Mo

rte

n O

pe

dal

Sjømannskirken briefet mannskapet på «Siem Pilot» før avreisen til Middelhavet.

aktuelt

«DE FÅR VÆRE MED PÅ NOE AV DET STØRSTE VI MENNES-KER KAN OPPLEVE»Morten Høst

Oppgaven til «Siem Pilot» blir å kontrollere og anholde personer som mistenkes for ulovlige handlinger samt redde flyktninger i havsnød og ta hånd om eventuelle omkomne.

– Vi er forberedt på sterke inntrykk. Dette er mennesker som kommer fra land som er i fullstendig oppløsing. De har flyktet fra sitt og sine og er avhengig av den hjelpen vi kan bidra med, sa Tore Barstad til NRK. Han er politiets operasjonssjef om bord.

Over 50 000 har dratt over Middelhavet fra NordAfrika til Italia hittil i år. Så langt har 1800 omkommet. Skrøpelige fartøy og dårlig sikkerhet fra kyniske menneskesmuglere har vært medvirkende.

– Jeg tror ikke vi kan forestille oss hvordan det blir. Det er umulig, sier kaptein Svein Arild Kvalavåg til Bergens Tidende.

– Men vi har forberedt oss så godt det lar seg gjøre, blant annet gjennom Sjømannskirken, rederiet og erfaringsoverføring fra båter som har vært her tidligere.

6 HJEM

Mest pop på nettDEN BEST BESØKTE sjømannskirken på internett i fjor var New York (bildet) med hele 36 700 unike sidehenvis-ninger. Gran Canaria opplevde også stor nettrafikk med 26 700 klikk, knappe 1000 flere enn sjømannskirken på Costa del Sol på tredjeplass.

TIPS OSS! SEND E-POST TIL HJEM@SJOMANNSKIRKEN.NO

SJØMANNSKIRKEN FÅR 2,5 millioner kroner ekstra å rutte med i Regjeringens reviderte nasjonalbudsjett.

– Vi er glade og takknemlige for å ha blitt hørt, og tolker dette som en anerkjennelse av det viktige arbeidet Sjømannskirken gjør overfor nordmenn i utlandet, sier generalsekretær Ørnulf Steen.

Ekstrabevilgningen betyr at Sjømannskirken kan sette fart i planene om en fast bemanning på Filippinene.

– Til høsten vil vi begynne arbeidet med å legge til rette for oppstart på øygruppen, men det er litt for tidlig å si noe mer konkret om når og hvor, sier Steen.

– Hvorfor det?– I den økonomiske situasjonen

Sjømannskirken er i, må vi vokte oss for å sette i gang langsik-tige tiltak som er kostnads-drivende utover det vi kan bære. Men vi har forpliktet oss til å få på plass en permanent tilstedeværelse på Filippinene. Dersom midlene ikke strekker til, må vi være villige til å flytte ressurser fra andre steder.

– Har Sjømannskirken blitt for avhengig av statsstøtte i forhold til å opprette nye kirker?

– Nei, men det er mer krevende enn før å sikre økonomien til Sjømannskirken, enten det dreier seg om støtte fra private givere, næringslivet eller offentlige instanser. Men vi kan ikke «skylde» på staten. Det er vårt selvstendige ansvar å prioritere midlene innenfor de rammene vi til en hver tid har, sier Ørnulf Steen.

FORTSATT VIKARLØSNINGu Sjømannskirken sliter med å skaffe sjømannsprest til Dubai. Stillingen har vært utlyst tre ganger uten at det har resultert i tilset-ting av ny.

Kirken har nå vært uten fast norsk prest i tolv måneder, men har i hele vakanse perioden vært betjent med erfarne vikarer fra Norge, samt prest fra Svenska Kyrkan. Det blir trolig løsningen i ytterligere ett år.

– Vi planlegger ny rekruttering til Dubai våren 2016. I mellom-tiden jobber vi med å få på plass en fast vikarprest fram til juni neste år, sier uten-landssjef Birgitte Bentzrød i Sjømanns-kirken.

VANT PRISu Eidesvik ASA er kåret til «Årets velferdsrederi» av den internasjonale velferdsorganisa-sjonen ISWAN. Det er første gang et norsk rederi får denne utmerkelsen.

Under prisutde-lingen ble Port of Halifax, Canada, kåret til «Årets havn», mens det tyske Seafarers’ Centre Bremerhaven ble utropt til «Årets velferdssenter».

Det er sjøfolk selv som står bak kåringen.

BISPEVISITAS u Til høsten, 24.–27. september, kommer biskop Halvor Nordhaug på sin første offisielle visitas til London. Som Bjørgvin-biskop er Nord-haug også biskop for Sjømannskirken. På programmet står blant annet bedrifts-besøk, møter med stab og kirkeråd, visitas gudstjeneste og deltagelse på «Evensong» i South-wark Cathedral.

FILIPPINENE NESTEGlad for ekstramillioner i revidert nasjonalbudsjett.

Siden 2013 har antall nordmenn som reiser til Kanari øyene sommerstid økt med mer enn 50 prosent.

50%

Foto

: Dag

Fo

lkes

tad

HJEM 7

Husk å stemme!14. SEPTEMBER er det kommunevalg i Norge. Er du bosatt, eller oppholder deg midlertidig i utlandet, kan du forhånds-stemme hos de fleste utenriksstasjoner fram til 4. september.

I USA er sjømannskirkene i New Orleans og Miami oppnevnt som stemmemottakere av Kommunal- og moderniserings-departementet.  

Det brukes ikke valgkort ved forhåndsstemmegivningen i utlandet. Det eneste du trenger å ta med er legitimasjon.

NORSKE FANGER TIL NEDERLAND

– Vi deler bekymringene og reservasjonene som har kommet fram i høringsrunden, men vil gjøre vårt ytterste for å være til stede også for denne gruppen nordmenn, sier Håvard Osland, diakonal medarbeider i sjømannskirken i Rotterdam.

– Vi hadde ingen fengselsbesøk i fjor, derfor kan avtalen om soningsoverføring få betydelig innvirkning på vår oppsøkende virksomhet.

Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) har bevilget 145 500 kroner til sjømannskirkens besøkstjeneste overfor innsatte i fengslet Veenhuizen. Trolig vil om lag 50 av de 242 langtidsdømte fangene være norske.

– Selv om neppe alle innsatte i «Norgerhaven» vil være etnisk norske, har mange av dem tilknytning og familie i Norge. Vi har overfor KDI skissert muligheten for en fast besøksordning, samt ulike kirkelige og sosiale tiltak og samtalegrupper, sier Håvard Osland.

Foto

: Mat

tis S

and

bla

d/S

canp

ix

Sjømannskirken i Rotterdam får støtte til utvidet besøkstjeneste.

– DET ER INGEN som ønsker å sende norske innsatte til utlandet for å sone, men dette er en midlertidig løsning på en akutt situasjon, sa justisminister Anders Anundsen da Stortinget nylig vedtok å leie 242 fengselsplasser i Nederland for å få ned den norske soningskøen.

Til tross for stor motstand fra opposisjonspartiene og flertallet av høringsinstansene i saken, signerte Anundsen (t.v.) og Fred Teeven, stats sekretær i det nederlandske justis departementet, den formelle leieavtalen tidligere i år.

«Norgerhaven» blir organisert som en avdeling under Ullersmo fengsel, med norsk ledelse og nederlandsk bemanning. Etter planen vil de første norske innsatte bli overført til Veenhuizen 1. september.

aktuelt

KURS OG KAMPu Annenhver sommer møtes over hundre av Sjømanns kirkens ansatte på Nord-hordland Folke-høgskule utenfor Bergen. Temaet for årets firedagers-kurs er «Sett utenfra». Tom Stalsberg, Shabana Rehman Gaarder og Magne Lerø er blant foredrags-holderne.

I tillegg til faglig påfyll, spilles den tradisjons-rike landskampen i fotball mellom Sjømannskirkens ute- og hjemme-arbeid. I år håper Norge å revan-sjere det ydmy-kende 2–5-tapet for Verden i 2013.

ENDELIG VISUMu Siden salget av sjømannskirken i Sydney i april har nordmenn «Down under» vært uten fast norsk prest. Men i juni fikk Kris-toffer L. Tørressen endelig arbeids-visum og han kan dermed begynne etableringen av den nye ambu-lerende preste-tjeneste for hele Australia og New Zealand.

8 HJEM

Folkekirken– for folk flest?

OPPSLUTNINGEN OM DEN NORSKE KIRKE SVEKKES ÅR FOR ÅR.

(1) Nei. 74 prosent av befolk-ningen er medlem av Den norske kirke. De bruker den mer og mindre aktivt. Vi har vært og skal fortsatt være en folkekirke med stort nedslag i befolkningen, og med dåpen som eneste medlems-kriterium. Den skal også i fremtiden være til stede i alle lokalsamfunn. Vi er imidlertid ikke blinde for at noen trender er negative. Vi som kirke må som alltid søke å være relevante for mennesker i deres hverdag.

(2) Vi skal være tydelig til stede i folks liv, og styrke kontakt med hjem og lokalsamfunn. Vi skal være en bekjennende, åpen, tjenende og misjonerende folkekirke som utfører sitt oppdrag ved diakoni og sakramentsforvaltning. Vi skal også løfte en profetisk røst i samfunns-debatten.

(3) Målet for endringene som skjer, er å innrette kirken for endrede samfunnsforhold, som er mer mang-foldig enn før. Men kirken vår vil til tross for endringene fremstå på en slik måte at den er gjenkjennelig og fortsatt gir tilhørighet. Endringer, med mer ansvar for kirkelige organ i en ny kirkeordning, kan være godt og inspirerende. Forhåpentligvis vil det bidra til enda større engasje-ment, både hos ansatte, tillitsvalgte og frivillige. 

(1) Ja. Selv om Den norske kirke fremdeles er en gigantisk religiøs organisasjon, så betyr den mindre for et økende antall personer. Men om den ikke har mistet kontakten med «folk flest», så er tendensen at den er i ferd med å gjøre det. Det handler om samfunnsendring og om tradisjonsendring hos folk, tro på egen individuell styrke og robusthet, valgfrihetens velsig nelser og at svaret blir negativt når folk vurderer kirken og spør «what’s in it for me?»

(2) To ting: Kirken må finne den nye religiøse grunntonen i folket fordi jeg tror den tonen har endret seg. Kirken må også delta enda mer i vår demokratiske debatt og bli tydeligere i det horisontale livet vårt på flere områder enn moral og kjønnsliv.

(3) Ja, hvis den greier å inkludere slike som meg som har en grunn-religiøsitet uten å være bekjen-nende, men som likevel trenger en «himmel over livene våre». Hvis kirken utvikler seg til et tettere og strengere trossamfunn eller sekt, er svaret nei. Samtidig opplever jeg at mange frikirker, bedehus, karis-matiske menigheter og nyreligiøse trosretninger blomstrer. Kanskje er det en riktig utvikling at Den norske kirke blir mindre dominant.

(1) Har Den norske

kirke mistet kontakten med

folk flest?

(2) Hva bør Den norske kirke gjøre for å bli mer offensiv?

(3) Vil løs rivelsen

fra staten i 2017 føre til økt

engasjement?

Dette mener leserne!I en avstemning på Facebook spurte vi om Den norske kirke har mistet kontakten med folk flest.

Svarene fordelte seg slik: Ja 49 % Nei 51 %

/ for og imot /

HELGA H. BYFUGLIEN 

BISKOP

HARALD DALE SKRIBENT

HJEM 9

I GAMLE OG NYE DAGER

BryllupTEMA

Siri og Harald giftet seg på Mallorca i sommer. Hadde bryllupet stått for 50 år siden, ville mye

vært annerledes, men først og fremst ville de ikke fått gifte seg i Sjømannskirken.

TEKST OG FOTO SOLRUN DREGELID

Vi er veldig glade vi  giftet oss i

Sjømannskirken. Det ga oss et

minne for livetOddvin Hauge

1

2

12 HJEM

viser dagen i Sjømannskirken som startet det hele.

FRA SJØFOLK TIL TURISTER. På 1960tallet var det bare 100–300 par årlig som valgte som Ruth og Oddvin – å gifte seg i en sjø mannskirke. Harald og Siri blir ett av rundt tusen par i år. At giftemål i utlandet har blitt vanlig, er bare én av mange endringer som har skjedd på bryllupsfronten i Sjømannskirken. Det har Helge Pettersson sett. Gjennom sin tid som sjømannsprest fra 1971 til 2012 har han viet flere hundre brudepar i store deler av verden. De siste årene i Torrevieja, Spania.

– Det er mye som har endret seg

på disse årene, men den viktigste forskjellen er nok at de få brudeparene som sto foran sjømannspresten for 50 år siden stort sett var sjøfolk. I dag er nesten ingen av de mange brudeparene aktive sjøfolk, sier Pettersson.

For 50 år siden valgte sjøfolk ene derfor stort sett en typisk havnekirke nær Norge, som den i Køben havn eller i nå nedlagte Leith. Der møtte de sin forlovede, gjerne etter flere års venting. I dag foregår majoriteten av vielsene i Spanias «turistkirker», bare en kjapp chartertur unna.

TREDOBLING AV FRASKILTE. Sjømannskirken på Mallorca er en av vinnerne. Her, og i Barcelona, vier sjømannsprest Jan Oddvar Skisland brudepar på løpende bånd. I sommersesongen har han ofte flere bryllup om dagen. Siri og Harald er ett av de første parene ut i år. Lykkelige og nygifte kommer de ut i den smale passasjen foran sjømannskirken hvor de mottar gratulasjoner fra familie og venner.

– Siri hadde alltid ønsket å gifte seg i utlandet, og hadde en forkjærlighet for Palma siden hun hadde vært der mange ganger før. For min del ønsket jeg å gjøre noe annet siden jeg har vært gift før. Da vi hørte med familie og venner, var heldigvis mange positive til å være med hit, sier Harald.

Ifølge Skisland er Harald og Siri ganske typiske for mange av dem han vier.

– Det som har slått meg er at mange er litt opp i årene før de gifter seg for første gang. Kanskje ikke over 50, men veldig mange er i midten eller slutten av 30årene.

M ai 2015: Det blåser friskt på stranden i Palmanova, Mallorca. Ti meter derfra sitter fengselsbetjent

Harald Aarum (47) ved alteret i sjømannskirken og venter spent. I neste øyeblikk går døren opp og regnskapsfører Siri Nordahl (53) føres opp altergangen av sin bror. I den lille kirken, klemt inne mellom en engelsk pub og en butikk med luftmadrasser og badetøy, har de ett av sine viktigste øyeblikk. På benkene sitter venner og familie, hele 28 av dem – fløyet ned med Norwegian for å kombinere sol, strand og bryllup.

Oktober 1967: Den argentinske våren er ekstra klam og varm i Buenos Aires. Et steinkast fra havnekvarteret og slumbydelen Boca, står stewardess Ruth Hammerfjell (23) og frysemaskinist Oddvin Hauge (33) foran sjømannspresten. Kollegene og mannskapet på båten de jobber på, M/S «Norma», sitter på kirkebenkene og venter på brudeparets ja.

– Det var kanskje ikke det mest tradisjonelle valget den gangen, og vi syntes det var litt trist å ikke ha familien til stede, men vi er veldig glade vi giftet oss i Sjømannskirken. Det ga oss et minne for livet, sier nå 81 år gamle Oddvin mens hans kone gjennom 47 år smiler til ham.

De sitter i et hvitt hus på Gjerdrum omkranset av bryllupsbildene til sine to barn og portretter av fem barnebarn. Et svarthvittbrudebilde, innrammet i sølv,

(1) Foran sjømannsprest Ole A. Øgaard fikk Oddvin sin Ruth i sjømanns-kirken i Buenos Aires i 1967.

(2) 47 år senere lever Oddvin og Ruth pensjonist-tilværelsens glade dager på Gjerdrum.

(3) Siri og Harald ble viet av sjø mannsprest Jan Oddvar Skis-land på Mallorca.

TEMA BRYLLUP

u

3

Med mannskapet som gjester fikk

HJEM 13

Mange har også vært gift før, sier sjømannspresten.

Observasjonene hans er i tråd med fakta fra Statistisk Sentralbyrå, nemlig at alderen på dem som gifter seg for første gang har gått opp med nær ti år de siste 40 årene. Fra 22 til 31 år for kvinner og fra 25 til 34 år for menn. Fra skilte som vier seg på nytt har steget fra 13 til 28 prosent, men hadde disse oppsøkt Sjømannskirken for 50 år siden ville de trolig ikke fått sin vielse.

– Helt fram til slutten av 1970tallet var det mange prester, inkludert sjømannsprester, som vegret seg for å vie fraskilte. En velsignelse av borgerlig ekteskap gikk derimot greit, sier Pettersson.

TO ÅRS FORLOVELSE. Verken Ruth eller Oddvin hadde vært gift før da de møtte hverandre på en dansekveld i Trondheim i 1964. På hybelen et halvt år senere fridde Oddvin spontant. Snart skulle han mønstre på igjen på lastebåten M/S «Norma», og i likhet med de fleste sjøfolk var det for hele to år. Så lenge orket ikke Oddvin å være borte fra Ruth.

– Så da hun sa ja til å bli min kone, spurte jeg henne like godt om hun ville være med på båten. Heldigvis sa hun ja til det og, sier Oddvin og kikker varmt på sin kone.

Da lasteskipet trakk ankeret opp utenfor Trondheim var det med en ny ansatt – stewardess Ruth Hammerfjell – om bord. Den viktigste eiendelen hun hadde med seg i kofferten, var en brudekjole, lånt av søsteren i Trondheim.

– Vi tenkte først på å gifte oss i  Norge, men siden begge foreldrene våre drev småbruk og ikke kunne reise fra dyrene, ville vi ikke klare å samle alle til bryllupet. Da kunne vi like godt gifte oss i utlandet. Det var jo naturlig også siden vi begge

territorial grensen hvor landets lover ikke gjaldt. Ekteparene fikk dermed det sjømannsprestene kalte «slepebåtekteskap». Både i Rotterdam og på Curacao var dette vanlig praksis.

I Buenos Aires var det mindre komplisert, og Oddvin og Ruth fikk sin velsignelse på land. Etterpå sørget de ansatte i sjømannskirken for festen. Husmor, Gerd Laila, serverte hjemmebakt bryllups kake. Den første hadde smeltet i varmen, men i all hast disket den driftige husmoren opp med en ny. Etter kaffe og kaker tok presten initiativ til stolleken. Snart danset hele besetningen på M/S «Norma» rundt stolene til toner fra kirkens orgel.

– Det hadde selvsagt vært hyggelig med familie der, men samtidig sørget mannskapet og kollegene våre for veldig god stemning i bryllupet. Vi hadde jo blitt godt kjent gjennom to år til sjøs sammen. Siden vi ikke har vært ute og reist siden, er vi glade vi valgte å gifte oss på denne måten, sier Ruth.

BRYLLUP I FERIEMODUS. Også Siri og Harald er glade de valgte Sjømannskirken. Etter vielsen dro de med hele brudefølget til parets suite for å feire med champagne. En bedre middag ble det deretter på en restaurant utenfor Palma. Så snart de hadde satt seg ble det dunket en teskje mot et glass, deretter to, deretter 28. Tradisjonen tro steg Harald og Siri opp på stolene sine og kysset hverandre.

– Vi er veldig glade vi giftet oss i Sjømannskirken. Siden alle gjestene var her på ferie, ble stemningen veldig avslappet og fin. Jeg hadde garantert valgt dette igjen, men samtidig er jeg sikker på at dette nå er mitt aller siste bryllup, sier Harald med et smil.

jobbet på båt, sier Ruth.To år senere ankret M/S

«Norma» opp i havneområdet Boca i Buenos Aires. Oktobervarmen og fuktigheten slo mot det kommende ekteparet da de tok den lille spaserturen til sjømannskirken. Der ble de mottatt med et fast håndtrykk av sjømannsprest Ole A. Øgaard, som dessverre måtte avvise dem. I likhet med mange andre sjømannsprester, hadde han ikke vigselsrett. En borgerlig vielse måtte derfor til før de kunne vende tilbake til sjømannskirken for å få en velsignelse av ekteskapet.

SLEPEBÅTEKTESKAP. Ruth og Oddvin var heldige, for noen steder kunne ikke sjøfolkene engang få en borgerlig vielse fordi landets lover kun tillot vielser for sine egne borgere. Sjømannsprestene fant imidlertid en smart løsning: De dro tre mil til sjøs for å vie et par. Dette var utenfor

u

TEMA BRYLLUP

p 1967: Husmor Gerd Laila Eldhuset serverte Ruth og Oddvin kaffe og kake før sjø mannspresten dro i gang stol-leken.

u 2015: Etter vielsen fortsatte Siri og Harald festen på en liten lokal restaurant.

14 HJEM

Siden alle gjestene var her på ferie, ble stemningen veldig

avslappet og finHarald Aarum

HJEM 15

STADIG ELDRE FORAN PRESTEN

SIDEN MIDTEN AV 1970tallet og fram til i dag har alderen på førstegangsviede steget med ni år. At samboerskap ble lovlig i 1972 er en av flere viktige årsaker til det, mener Inger Elisabeth Haavet, professor i historie ved UiB.

– Da det ble lovlig med samboerskap mistet giftemålet noe av betydningen det tidligere hadde hatt som inngangsport til samlivet. Mange valgte å være samboere en stund før de eventuelt giftet seg. Den moralske fordømmelsen som var forbundet med det å ikke være gift, forsvant gradvis, sier Haavet.

Hun peker dessuten på at dagens unge strekker ungdomstiden både med lang utdannelse, reising og andre selvrealiserende aktiviteter før de gifter seg og får barn.

– Tidligere var det muligheten

folk hadde til å skaffe seg et levebrød som avgjorde når de giftet seg. Dette gjaldt både for menn og kvinner. I dag tar de unge et mer aktivt valg om å vente. Vi ser blant annet at alderen på giftemål henger sammen med alder på førstegangsfødsel, sier professoren.

Selv om vi aldri har vært eldre foran presten, betyr ikke dette at giftemålsalderen tidligere alltid har vært lav.

– På 1800tallet, da VestEuropa opplevde høy befolkningsvekst og det ble vanskelig å skaffe levebrød, steg alderen på kvinner som sto brud fra rundt 24 til 28 år. Gjennom hele 1900tallet så vi også at alderen på de som giftet seg gikk litt opp og ned påvirket av ulike historiske hendelser. Det er ikke umulig at pendelen vil svinge igjen, sier Haavet.

Foto

: Mo

rte

n O

pe

dal

Kilde: Lånekassen

Vi har aldri giftet oss senere i livet. Hva kan det skyldes?

«I DAG TAR DE UNGE MER ET AKTIVT VALG OM Å VENTE»Inger Elisabeth Haavet

1. Gran Canaria 121

2. København 117

3. Mallorca 103

4. Costa del Sol 76

5. Miami 67

PÅ TOPPFLEST BRYLLUP I UTLANDET 20145

TEMA BRYLLUP

16 HJEM

VIELSE OG VELSIGNELSE

BRYLLUP OG ALDER

20222426

30

3432

28

19851974 1995

Menn Kvinner

2005 2013

Illus

tras

jon:

Ras

mus

Juu

l

Sjømannskirken har vigselsrett i mange land, men kan bistå med kirkelig velsig-nelse på enda flere steder. En vielse er en juridisk og kirkelig handling der paret inngår ekteskap foran presten. En velsig-nelse er en kirkelig handling der et alle-rede inngått borgerlig ekteskap velsignes av presten.

HJEM 17

18 HJEM

HJEMLENGSEL1/4

SAVNER MINST Januar, februar og mars

SAVNER MESTFamilie og venner

PÅ REKORDTID HAR ARE TRAASDAHL BYGGET OPP TAPAD TIL Å BLI EN VIKTIG AKTØR INNEN DIGITAL MARKEDSFØRING.

Orakelet fra Orkdal

/ jobbintervjuet /

ARE TRAASDAHL

Alder 41 år  Sivilstatus gift

Fra OrkdalJobb Adm. dir. i Tapad.

Bor i Miami, kontor i New York

TEKST INGE MØRLAND FOTO THOMAS NILSSON/VG

Hva er hemmeligheten bak din suksess?– Det nytter ikke å hvile seg til suksess. Min erfaring er at suksess avhenger to prosent av en genial idé, resten er hardt arbeid.

Hvorfor ville du jobbe i utlandet?– Jeg har alltid elsket utfordringer og eventyr. Jeg nølte ikke da jeg fikk muligheten til å ta et respektert og effektivt selskap som Telenor inn i et nytt marked, spesielt i en av de tøffeste byene i verden.

Beskriv en vanlig arbeidsdag?– Den starter ofte klokken 04. Jeg liker stillheten på denne tiden og får et forsprang på arbeidsdagen. Ellers er ingen dager egentlig like. Jeg er ofte på reise og i møter, men er også mye på hovedkontoret vårt på Madison Avenue. Her har mitt team på rundt 100 mennesker et åpent kontorfellesskap hvor vi kan konsentrere oss mens vi lytter til Miles Davisplater. Arbeidsdagen er stort sett slutt rundt klokken 22.

Hvilke egenskaper er viktigst i jobben din? – Mye forandrer seg veldig fort, spesielt når jeg har et team av smarte og motiverte mennesker. Å være fokusert i en samtale eller et møte er derfor avgjørende. Aktiv lytting er også viktig.

Hva er det beste og verste med å jobbe i utlandet?– Hver dag ser jeg noe nytt, enten i menneskets natur, eller i kunst og arkitektur, mat og landskap. Det er fabelaktig. Det verste er kanskje savnet etter salt lakris.

Hva er det viktigste du har lært av utenlandsoppholdet så langt? – Som alt ellers i livet, det blir hva du gjør det til. Hvis du bestemmer deg for å omfavne opplevelsene og lære av dem, vil du aldri ha en kjedelig dag.

Hva gjør du når du lengter hjem? – Teknologien hindrer hjemlengselen i å ta overhånd. Jeg snakker med familien i Norge regelmessig, via Skype, og så har jeg mange norske venner i USA.

Hvilket forhold har du til Sjø-mannskirken?– Vi bruker sjømannskirken så ofte vi kan. Kirken er bindeleddet i det norske miljøet.

Hvilket råd vil du gi til andre som drømmer om en karriere ute?– Just do it!

Hvor er du om ti år? – Uansett hvor jeg er og hva jeg gjør skal jeg sørge for at det fortsatt vil være et eventyr.

HJEM 19

Byen Kisangani, og befolkningen på 1,2 millioner, er fortsatt preget av krigens brutaliteter. Pickupbiler med tungt bevæpnede soldater raser gjennom gatene. Kvinner blir voldtatt og barn utnyttet. Offentlige myndigheter som regulering og trygghetsfaktor i samfunnet, er mangelfull. Folk sulter.

Etter enda en besøksdag i fengselet inntar jeg et enkelt måltid på uteterrassen til et nedslitt spisested. Mot meg kommer en høyreist soldat kledd i sin uniform. Han stiller seg opp foran tallerkenen min. Begge armene er skutt av. Uniformen er fillete. Øynene triste. Min lokale hjelper sender soldaten bort i kveldsskumringen. Jeg spiser videre. I lyset fra bilene ser jeg en gutt krysse gaten. Ti år gamle øyne lyser av stolthet. Foran meg legger han et vitnemål. Han

har fått nest beste karakterer på skolen. Det mener han bør premieres av meg. Mørket har senket seg. Lyspæren over uteterrassen kaster svake lysstråler over vitnemålet. Min hjelper gir gutten noen ører. Glad går gutten samme vei som soldaten, og blir borte.

Tankefull, med klump i halsen, stirrer jeg inn i mørket. Hvilken framtid har gutten? Hvor blir det av alle håp og drømmer? Vil jeg en dag treffe ham igjen som en skadet soldat på jakt etter almisser? Jeg kryper under myggnettingen og opp i sengen på Palm Beach Hotel. Tårene triller ned på puten. Det kunne ha vært meg. Det kunne ha vært min sønn. Jeg sovner.

Neste morgen serveres det frokost i speilsalen på hotellet. Vanligvis et stekt egg og to loffskiver med syltetøy og te. I dag har de bare te å tilby.

Kontraster i KongoHVOR BLIR DET AV ALLE HÅP OG DRØMMER?

/ reisebrev /

KISANGANI

KNUT LYNGSETH

AMBULERENDE SJØMANNSPREST

20 HJEM

FEIRET FEM ÅROKPO 31. mai markerte sjømannskirken sine første fem år i den sør koreanske byen Okpo.

Formelt sett har kirken fremdeles prøvedrift, men det la ingen demper på feiringen.

– Det ble uttrykt stor takknemlighet fra mange hold. Flere uttrykte at de ikke hadde tatt jobben på verftene her om det ikke hadde vært for sjømanns-kirkens tilstedeværelse, sier Katharina Reiersøl-moen, daglig leder for kirken.

Det bor om lag 2000 nordmenn i byene Okpo, Busan og Ulsan. De fleste er prosjektansatte og familier tilknyttet verfts-industrien.

Den lille kirken i Okpo hadde størst prosentvis besøksvekst i fjor med 31 prosent flere besøkende enn i 2013.

hverdagSMÅ HISTORIER FRA EN STOR VERDEN

Foto

: Håk

on

Re

iers

ølm

oe

n

HJEM 21

TYSVÆR Jan Hordvik dro til sjøs som 15åring i 1956, og har hatt et nært forhold til Sjømannskirken siden da.

– Jeg har besøkt mange kirker rundt i verden og alltid blitt møtt med omsorg. Men det er jo ikke lenger en sjømannskirke som det opprinnelig var, sier 74 år ingen fra Tysvær.

– Jeg har ikke noe imot nye mål grupper, men hvis kaffeselskap og konserter for turister og fastboende prioriteres framfor å besøke en enslig sjømann, som kanskje bare har noen timer i land, da mener jeg Sjømannskirken er på feil kurs, sier Hordvik og viser til forrige utgave av magasinet HJEM hvor skipsbesøkets betydning var tema.

– Dette har bekymret meg lenge. Derfor er det prisverdig at utenlandssjefen og flere andre i organisasjonen nå

UNDER FALSKT FLAGG?

Foto

: Øyv

ind

Sæ

thre

– Skipsbesøket er viktig både for sjøfolk og Sjømannskirken.

hverdag

«DETTE HAR BEKYMRET MEG LENGE»Jan Hordvik

tar tak for å snu den negative utviklingen. Navnet forplikter! Man kan ikke kalle seg Sjømannskirken og samtidig neglisjere sjøfolkene. Da seiler man under falskt flagg, mener Hordvik, som løfter fram innsatsen til kirkeveteranen Dagfinn Misje på den store turistdestinasjonen Gran Canaria.

– Det fantastiske arbeidet han utfører overfor norske sjøfolk i havna i Las Palmas er en bekreftelse på at det fremdeles er behov for besøk av Sjømannskirken. Vil man, så kan man!

Etter at Hordvik selv gikk i land, i 1970, har han vært engasjert i organisasjonens forenings og kretsarbeid.

– Sjømannskirken har alltid vært flink til å omstille seg og det skal den fortsette å gjøre. Men det må ikke gå på bekostning av sjøfolkene, som var selve årsaken til at organisasjonen ble stiftet.

På bildet står Jan Hordvik foran den aller første, og for lengst nedlagte, sjømannskirken i Leith i Skottland.

22 HJEM

ÅRET ER 1978 og i Dubai har sjømannsprest Jacob Frode Knudsen hentet 19 norske sjøfolk fra båtene «Vespasian» og «Thorsholm». Med kirkens minibuss får sjøfolkene fra Bergen og Sandefjord en uforglemmelig tur ut i ørkenen.

TIPS OSS! SEND E-POST TIL HJEM@SJOMANNSKIRKEN.NO

55 personer fikk tilbud om sommerjobb i Sjømanns-kirken i år. En av dem var Johanne Bjørkhaug fra Storås i Sør-Trøndelag.

Til daglig studerer 25-åringen på Norges Musikk-høgskole i Oslo, men i august blir hun å finne på orgelkrakken i sjømannskirken på Costa del Sol i Spania.

– Sommerjobben i sjømannskirken gir meg verdifull erfaring til videre menighetsarbeid og mulighet til å bruke flere sider av meg selv. Jeg skal spille på guds-tjenester og i bryllup, lede tidebønner og ellers være behjelpelig med andre oppgaver i kirken, sier Johanne.

Hun gleder seg til å bli kjent med nye mennesker og et nytt sted – og til å få et større innblikk i hva Sjømannskirken er og gjør.

– Jeg har hørt mye godt om organisasjonen fra min tante, Kirsten Bjørkhaug Fauske, som i flere år var ansatt i Singapore og New Orleans. Dersom sommervikariatet gir mersmak, ser jeg ikke bort fra at det kan være aktuelt å søke fast jobb i Sjømannskirken når jeg er ferdig utdannet kantor til jul i år.

VERDIG PUNKTUMu ANTWERPEN I pinsehelgen feiret sjømannskirken i den belgiske havnebyen 150 år med åpent hus, sangkveld og jubileumsgudstje-neste. Over 300 besøkende deltok på feiringen av den tradisjonsrike kirken, som har hatt stor betyd-ning for tusenvis av norske sjøfolk, lastebilsjåfører og fastboende.

Jubileet markerte samtidig at det snart er slutt på virksomheten i verdens eldste sjømannskirke i drift. I desember flytter den lille menigheten fra det store kirkebygget i Italielei til mer hensiktsmessige lokaler i bydelen het Eilandje.

Sjømannskirken i Antwerpen var den tredje stasjonen som ble opprettet, året etter at orga-nisasjonen ble grunnlagt i 1864.

Skikk og bruku MEXICO Meksikanere har en tendens til å stå tett inntil hver-andre, også i en forretningssitua-sjon. Dersom du opplever denne nærheten ubeha-gelig og trekker deg tilbake, følger meksikanerne etter, og det oppstår en situa-sjon som kalles «konversasjons-tango».

u MALAYSIA Håndhilsning er ingen malay-sisk skikk. Det vanligste er å bukke lett mens man hilser. Som tegn på respekt og ydmykhet kan de samtidig løfte dine hender til hjertet sitt.

SOMMERORGANISTENJohanne Bjørkhaug gleder seg til orgelbrus og palmesus.

Husker du?av verdens innbyg-gere regner seg som religiøse, i følge en ny under-søkelse fra Gallup International. Én av fem sier de ikke tror på noen gud.

63%Fo

to: S

jøm

anns

kirk

ens

ark

iv

Foto

: Priv

at

HJEM 23

Det store sjøslaget ALBIR Det begynte ganske tørt og rolig, men etter ti minutter var sjømannsprest Leif O. Reiestad og kollega Elisabeth Lund klissvåte. Ikke så rart når de inviterte 50 barn i Mini-klubben til «forfriskende lek» med 250 vannballonger.

SAN FRANCISCO PÅ TO HJUL

ingen problemer med å finne fram til sjømannskirken i byen.

– Kirken var lett å få øye på i den bratte bakken i Hyde Street, samme gate som den berømte trikken går i. Det var utrolig koselig å komme på besøk og snakke litt norsk igjen. Alle jeg møtte var så imøtekommende og positive, og ga gode tips til hva jeg burde oppleve i San Francisco, sier Ingunn som anbefaler alle å se byen fra sykkelsetet.

– Jeg fikk sett utrolig mye av byen ved å sykle rundt. Som orienteringsløper er jeg jo glad i terreng og turer, så dette passet meg veldig bra. Og selv om jeg aldri hadde vært innom en sjømannskirke før, så blir det nok ikke siste gang.

Foto

: Pri

vat

Foto

: Pri

vat

Ingunn Rognsvåg anbefaler sykkeltur og sjømannskirkebesøk.

Ingunn Rognsvåg (18) hadde ingen planer om å gå i kirken da hun dro på ferie til San Francisco. Men hennes

storesøster, som studerer ved Berkeley University, anbefalte sterkt et besøk i den norske sjømannskirken. Og da ble det sånn.

– Hadde det ikke vært for henne, ville det ikke falt meg inn å besøke sjømannskirken da jeg var i utlandet. Jeg tror ikke det er så mange unge turister som tenker over at det er en mulighet, sier Ingunn.

Orienteringsløperen fra Bergen hadde

VEIEN ER MÅLETu CALAHONDA Pilegrimsvand-ringer i regi av sjømannskirken på Costa del Sol blir stadig mer popu-lære. I mai gikk 37 norske pile-grimer den første etappen av «Via de la Plata» fra Sevilla mot Santiago de Compostella. Vand-ringen på den romerske Sølv-veien tok fire dager og ble avsluttet med felles pile-grimsgudstjeneste i sjømannskirken.

LA NED KRANS u HAMBURG 3. april, 70 år etter bombingen av sjømannskirken i Hamburg, var det høytidelig markering ved de gamle kirkeloka-lene i Johannis-bollwerk. Sammen med prester fra Norge, Sverige og Finland, la Torolf Blydt-Hansen (84) ned en krans ved minneplaten.

Blydt-Hansen var konfirmant i 1945, og er den eneste gjenlevende i menigheten fra den tiden.

hverdag

24 HJEM

Jeg elsker antikviteter og hadde ønsket meg et trau som dette lenge. Da jentene var små kjøpte jeg det på

en tur vi hadde i fjellene. Siden har det fulgt meg overalt hvor jeg har flyttet.

Kikkerten gir underholdning i hver-dagen for oss og for besøkende. Barna

elsker å se på båter, kajakker og alt annet som rører seg på Hudson River.

Jeg ønsket meg denne lampen fra første gang

jeg så den. Jeg ble veldig overasket da jeg fikk den til jul i fjor, fordi jeg bare så vidt hadde nevnt den engang vi gikk forbi en butikk. At de husket det var helt utrolig.

I fjor flyttet Maria Thorbjørnsen (37) fra en travel tilværelse som eiendomsmegler i Oslo, til en stressfri hverdag som hjemmeværende hustru på Manhattan. Her bor hun sammen med sin mann og to døtre.

/ mitt hjem /

New YorkMARIA

THORBJØRNSENHJEMMEVÆRENDE

HJEM 25

Sjømannskirken i den legendariske jazzbyen står i fare for å legges ned.

Det er ikke første gang.TEKST OG FOTO INGE MØRLAND

BLUES FOR NEW ORLEANS?

Foto

: Thi

nkst

ock

1

De røde varsellampene har

blinket lengeFrank Skofteland

2 3

28 HJEM

tastrofen i USAs historie tok ikke knekken på byen.

Ei heller på sjømannskirken. Området hvor kirken ligger ble spart for de verste ødeleggelsene, og etter fire måneder i eksil i Houston, kunne de ansatte returnere til Lower Garden District og gjenoppta arbeidet.

Sakte, men sikkert vendte også optimismen, turismen – og kriminaliteten – tilbake. Og i år, for første gang siden «Katrina», er New Orleans igjen inne på listen over de 50 mest folkerike byene i landet.

Men av de 384 320 registrerte innbyggerne er det bare 200 igjen med norsk pass.

STORHETSTIDEN OVER. Sjømannskirken i New Orleans bærer tydelig preg av et langt liv som et lite stykke Norge langt hjemmefra. Én ting er den tomme, utslitte hyllen hvor norske lokalaviser en gang ble oppbevart, men også biljardbordet og hyttemøblene er godt brukt. Veggene er tapetsert med minner i svarthvitt, fra kongebesøk og julebasarer, brevskrivende sjøfolk og vaffelspisende jazzmusikere.

Over skyvedørene inn til kirkerommet henger det tjue fotografier av tidligere sjømannsprester i New Orleans: Johan Iversen, Paul Daasvand, Ingrid Frivold, Kjell Bertel Nyland og Espen FeilbergJacobsen.

– Hvis jeg blir den siste sjømannspresten i rekken, burde jeg kanskje hengt opp bildet av meg selv allerede nå, sier Frank og humrer litt av seg selv.

I fjor ble det nemlig nedsatt en lokal arbeidsgruppe som skal

utrede ulike løsninger for fremtidig driftsform. Planen er å ha en anbefaling klar til Sjømannskirkens hovedstyre i september. Frank tror konklusjonen blir nedleggelse etter 109 år.

– Det ser dessverre slik ut, ja.Sett med norske øyne har

de røde varsellampene blinket lenge. Sjøfolkene har ikke tid til å gå i land, kolonien blir eldre og mindre, og de få gjenværende norske bedriftene i området bidrar ikke lenger til en markant tilflytning. På en vanlig hverdag er det mellom to og ti fastboende innom sjømannskirken.

– Det er først og fremst tilreisende musikere og turister som holder besøksstatistikken oppe nå. Når det i tillegg har vært merkbart lavere oppslutning rundt arrangementer og gudstjenester over lang tid, er det riktig av Sjømannskirken å bruke ressursene et annet sted hvor behovet og etterspørselen er større, mener Frank, som raskt legger til:

– Men det er klart at dette er sårt for dem som har vært trofaste kirkegjengere og frivillige i mange år. Jeg forstår godt den følelsesmessige tilknytningen fastboende og andre har til stedet. For dem er kirken fortsatt viktig!

HAR OVERLEVD FØR. Sjømannskirkens usikre framtid har vært det store samtaleemnet i den norske kolonien de siste månedene.

– Jeg har ikke møtt noen som ikke synes dette er veldig trist, sukker Kåre Rogne (69), pensjonert sjømann og kirkens vaktmester og altmuligmann.

(1) Sjømannsprest Frank Skofteland konstaterer at det går mot slutten for «Jazzkirken».

(2) Den røde trikken skrangler seg gjennom gatene.

(3) Konfirmant Tobias Løver (t.h) spiller et slag biljard med kameraten Vetle Abusland.

F rank Skofteland (49) er spent. Det er torsdag morgen i New Orleans. Himmelen er blå igjen etter flere dager med regn. Utenfor den hvit

malte sjømannskirken i Prytania Street vaier det norske flagget side om side med det amerikanske.

De blomstrede gardinene trekkes til side. Ytterdøra låses opp.

– Det kan jo være at noen kommer og vil inn, sier sjømannspresten forventningsfullt.

Han har allerede rukket å sjekke havnelister, besvart eposter og vasket sengetøy fra kirkens gjeste hus. På kjøkkenet, i duften av nystekte vafler, står kona Barbra (49) og snitter buketter med gule nelliker som skal pynte opp leseværelset. Frank skjenker seg en kopp kaffe og går for å skru på lyset inne i det lille kirkerommet. Altertavlen med Jesus som redder Peter fra å drukne i stormen på Genesaretsjøen kommer til syne.

NATURKATASTROFEN. For ti år siden la orkanen «Katrina» store deler av New Orleans under vann. Over 1500 mennesker mistet livet, mer enn 200 000 hjem ble ødelagt og en halv million mennesker måtte tvangsevakueres da dikene rundt byen brast.

Mange fryktet at dette var slutten for den legendariske jazzbyen, kjent for sin løsslupne atmosfære, rike kulturliv og særegne mattradisjoner.

De tok feil. Den verste naturka

KIRKEBESØK NEW ORLEANS

u

HJEM 29

Han er en av veteranene i det norske miljøet og har fulgt utviklingen tett siden han gikk i land i 1968.

– Det er ikke første gang jeg hører snakk om nedleggelse. Den diskusjonen hadde vi både på 1980 og 90tallet, og etter «Katrina» i 2005. Men ingenting skjedde. New Orleans har hatt en egen evne til å overleve, og legge sorgene bak seg, slik har det vært med sjømannskirken også.

Kåre får et bekymret drag over ansiktet.

– Tidligere har tanken på at kirken kunne forsvinne vært utenkelig. Nå tenker jeg nesten ikke på annet. Jeg forstår at Sjømannskirken må ta grep, det er lite besøk og et dyrt bygg å vedlikeholde.

Kathrine Varadaraj (39) nikker. Hun flyttet til New Orleans i fjor og skal etter planen være i byen i tre år til.

– Jeg er overbevist om at en eventuell nedleggelse blir basert på en veloverveid avgjørelse fra Sjømannskirken sentralt, sier hun diplomatisk.

På grunn av mannens jobb i Shell har hun vært kontinuerlig på reisefot siden 2001. Først til Singapore. Så Bergen. Så Brunei. Og nå New Orleans.

– Vi lever en nomadisk tilværelse og derfor har det vært viktig for meg og mine barn å ha dette møtestedet, både for å holde språket ved like og ta del i norske tradisjoner og høytider. Sjømannskirken er for meg et sted der How are you? betyr «Hvordan har du det, egentlig», sier Kathrine som kommer til å savne fellesskapet i kvinneforeningen og det norske miljøet.

– Hadde det ikke vært for sjømannskirken, er det ikke sikkert jeg hadde kommet i kontakt med andre nordmenn i byen.

TILBAKE ETTER 36 ÅR. Inne på leseværelset har kirkekatta Pandora

lagt seg til rette i sofaen og enser ikke at ytterdøra går opp. Men Frank kommer seg på beina, legger det som er igjen av vaffelen på en serviett, og hilser på kvinnen som forsiktig trår over dørterskelen.

– Velkommen, smiler Frank og rekker ut hånden.

– Takk! Berit Knudsen (64) er i byen

sammen med et reisefølge på 23 norske jazzturister. Til sjømannskirken kommer hun alene, akkurat som sist gang hun var i New Orleans.

– Jeg jobbet som linjeassistent for T. Smith & Son på slutten av 1970tallet. Noe av det første jeg gjorde var å oppsøke sjømannskirken. Jeg følte meg ganske «lost», men ble tatt imot med åpne armer, forteller Berit.

– Jeg hadde ikke noe forhold til kirken hjemme i Oslo, men i New Orleans gikk jeg på gudstjeneste hver søndag. Det var et stort norsk miljø her den gang, og jeg ble kjent med mange. Sjømannskirken ble min trygghet i hverdagen …

Hun stanser et sekund.– Det er veldig rart og litt

vemodig å være tilbake etter 36 år. Det føles som om tiden har stått stille her inne.

Berit lyser opp og peker på et av de gamle bildene på veggen.

– Hun husker jeg godt, lever hun enda?

– Nei. Hun døde dessverre i forrige uke etter lang tids sykdom, svarer Frank og henter fram et par gamle fotoalbum og gjestebøker med gulnede ark.

– Kanskje du finner deg igjen her, smiler sjømannspresten.

BASKET OG BEREDSKAP. Ute i bakgården jubler Per Stræte (48) lenge før basketballen er oppi kurven. Han er stasjonert i Pensacola, som stabslege i Luftforsvaret, men tilbringer en langhelg i New Orleans sammen med familien. Sjømannskirkens gjestehus ble

1

Sjømannskirken ble min trygghet

i  hverdagenBerit Knudsen

2 3

KIRKEBESØK NEW ORLEANS

u

u

30 HJEM

4

(1) – Det er veldig rart å være tilbake etter 36 år, sier turist Berit Knudsen.

(2) Tidligere sjømann Kåre Rogne er bekymret for kirkens fremtid.

(3) Kirkeanlegget på Prytania Street sto ferdig til bruk i 1968.

(4) Per Stræte og familien fullroser sjømannskirkens gjestehus.

HJEM 31

foretrukket framfor et av byens  mange hoteller.

– Dette er et utrolig flott og sentralt sted. Her kan vi voksne nyte sola og la barna løpe fritt rundt, bade og leke. Samtidig støtter vi jo en god sak, sier Per. Han fikk vite om det litt utradisjonelle overnattingstilbudet da sjømannspresten holdt julegudstjeneste på flybasen i fjor.

– Selv om vi bor 34 timer unna New Orleans er kirken god å ha, ikke minst i beredskapssammenhenger når vårt eget feltprestkorps er enda lenger unna. Den kompetansen kirkens medarbeidere har på sorgarbeid er utrolig viktig og gir trygghet, mener Per.

Han vokste opp med en far som var velferdssekretær på vestkysten og har et nært forhold til

sjømannskirkene i USA.– Jeg opplevde at velferds

stasjonene for sjøfolk forsvant en etter en. Det ville vært veldig trist hvis sjømannskirkene led samme skjebne.

SKANDINAVISK SENTER. En som ikke har gitt opp håpet om fortsatt kirkelig tilstedeværelse i New Orleans er Jan Mikalsen. Han står i spissen for en gruppe ildsjeler som ønsker å gjøre kirkeanlegget om til et Scandinavian House for fastboende og turister.

– Dagens bygg er ikke optimalt, derfor ønsker vi å overta og totalrenovere anlegget slik at det kan bli et skandinavisk flerbrukssenter, sier Jan.

Han er til daglig leder for offshorebedriften Marine Technologies, og har vært en viktig støttespiller for kirken de siste 13 årene. Nå håper han at mobiliseringen lokalt og skissene til de nye planene, er nok til å overbevise Sjømannskirkens styre om at kirken i New Orleans ikke bare har en spennende fortid, men også en spennende fremtid.

– Jeg synes ikke argumentene som brukes for å forsvare en eventuell nedleggelse er relevante, og informasjonen om besøksgrunnlaget er for upresist. Med de satsningene vi ser de kommende årene, vil kirkens tilstedeværelse fortsatt være av stor betydning for våre ansatte og deres familier, sier Jan og henvender seg til sjømannspresten som er på vei ut døra for å rekke et skipsbesøk.

– Hvis du tror dere kan gjøre stedet mer funksjonelt og overta det økonomiske og driftsmessige ansvaret, så ville det vært ideelt. Jeg håper Sjømannskirken kan bli en del av disse planene, svarer Frank.

Han er spent. Blir det jazz eller blues? Endelig avklaring er ventet i september, omtrent samtidig som årets orkansesong går mot slutten. 

p Say Amen! The New Orleans Gospel Singers opptrer jevnlig i sjømannskirken.

u

KIRKEBESØK NEW ORLEANS

32 HJEM

Jeg er glad for at dette er mitt hjem, selv om jeg nå har fått andre steder som jeg også kaller hjem. Men jeg møtte mange der ute, og i Norge, som ikke har gode assosiasjoner til ordet «hjem». Det kan være mange grunner til det. En vanskelig barndom, foreldre som ikke har oppført seg som foreldre, søsken eller annen familie som har sviktet. Vonde opplevelser som ikke slipper taket og som skriker imot en når man lander på Gardermoen. Det kan også være opplevelsen av å aldri høre hjemme, av å være annerledes. Da kan det være godt å reise langt vekk og få lov til å starte på nytt langt hjemmefra.

Vi tar det ofte som en selvfølge at det er godt å komme hjem, at det er fint å assosiere Sjømannskirken og himmelen med «hjem», Jesus som «bror», Gud som «far» og kirken som «vår mor». Men det er ikke nødvendigvis bare positive assosiasjoner til disse familieordene. Like lite som det er en selvfølge at alle gleder seg til 17. mai, bursdager, sommerferier eller julaften. Livet er ikke bare godt! Vi vet det, men vi liker ikke å snakke om det. Men med vår fortielse om det, gjør vi det vonde verre for dem det virkelig gjelder.

Våre overfladiske selvfølgeligheter skaper større

ensomhet og opplevelse av annerledeshet. Sannheten er jo at det er flere som bærer sår og vonde livshistorier fra hjem og familie enn de som ikke har det. Vi må våge å snakke om det. Alle skal ikke dele sine livshistorier med alle, men det må være lov å si at livet er urettferdig. Snakke sant om livet og ikke bare gi den gullkantede, forventede versjonen.

Gud har ikke lovet oss et rettferdig liv, men Gud har lovet å være med oss alltid. Og Gud er ikke bare «far», Gud er «en borg», «et vern», «en vind», «en binne» – ja, Jesus sier til og med at Gud er som en «hønemor som verner kyllingene under vingene sine». Gud er så mye mer, og himmelen så mye mer enn bare et hjem. Himmelriket er som «et sennepsfrø», «en perle», «et tre» og «en vingård». Vi skal våge å holde disse bildene høyt. For da kan vi kanskje være med å skape nye bilder av hva et hjem er. Da kan vi komme med evangeliet som setter mennesker fri. Fri fra brutte relasjoner og sår på sjel og sinn og kropp.

Sjømannskirken skal være et sted hvor alle skal få komme å få mot til tro, håp og engasjement. For noen blir kirken et hjem, for andre en borg å søke tilflukt i fra hjemmet.

ETTER FEM ÅR I UTLANDET VAR DET GODT Å KOMME TILBAKE TIL NORGE.

Hjem, kjære hjem?

/ kronikk /

LINE KVALVAAG SJØMANNSPREST

Illus

tras

jon:

Ras

mus

Juu

l

HJEM 33

Ingen andre sjømannskirker er så fullsatt søndag formiddag som Minnekirken i Villajoyosa.

– Hadde det ikke vært for kirkebussen, hadde jeg ikke gått på gudstjenesten, sier Eva Lysell.

TEKST OG FOTO SOLRUN DREGELID

BUSSES TIL KIRKEN

1

2 3

Jeg går bare i kirken i utlandet.

Da klarer jeg å nyte opplevelsen

Eva Lysell

UNDERVEIS TIL GUDSTJENESTE

36 HJEM

Lysell og Hedvig Johannessen på. De to damene, som møtte hver

andre på bussstoppet, ser allerede ut til å ha blitt gode venninner. Praten og latteren sitter løst. Men, selv om de to ser ut til å ha mye til felles, har de et helt ulikt forhold til kirken. Mens Johannessen er i kirken hver søndag, både i Albir og i hjemme i Bergen, er det Lysells første tur i Minnekirken. I Norge går hun aldri i kirken.

– Hadde det ikke vært for bussen, hadde jeg nok ikke dratt. Nå gleder jeg meg til gudstjenesten. Siden jeg ikke er så veldig kirkemenneske i Norge, ser jeg frem med spenning til dette her, sier Lysell før hun setter seg ned ved siden av sin nye venninne.

BARE I UTLANDET. Lysell bor i en liten bygd i Telemark. Som hun selv formulerer det, kunne det ikke falt henne inn å gå i kirken der.

– Jeg går bare i kirken i utlandet. Da klarer jeg å nyte opplevelsen. Her er jeg anonym, og trenger ikke å forsvare at «jasså, du har blitt kristen?». Hjemme er det bare en viss gjeng som går. Det er veldig klikkete, sier Lysell. Hun holder seg fast i det bussen svinger av fra Albir og ut på motorveien.

Ekskludering er ikke et problem på gudstjenestene i AlbirVillajoyosa beroliger sidepassasjer Johannessen. Hun bor i Albir i vinterhalvåret, og bare sykdom holder henne fra å dra i Minnekirken.

– Gudstjenesten her er åpen for alle, og er veldig inkluderende. I kirken hjemme er vi så få, og

det er stort sett alltid de samme. Det gjør det nok vanskeligere for mange å gå dit, selv om jeg trives også i kirken hjemme, sier Johannessen.

Hun legger til at gudstjenesten i Minnekirken blir helt spesiell fordi det er så mange der.

– Alt blir så mye sterkere da, både salmesangen og bønnen, sier hun mens de høye skyskraperne i Benidorm passeres i det fjerne.

FORSVINNER I MENGDEN. I likhet med passasjerene på kirkebussen tror Færevåg at et stort og inkluderende miljø er en viktig forklaring bak den fulle Minnekirken, mens kirkebenkene i Norge ofte står tomme.

– For mange er det lettere å gå i kirken i utlandet fordi der mange går, går mange. De forsvinner i mengden. Jeg tror også at mange snakker om gudstjenesten i Minnekirken, og det gjør at vi får god markedsføring, sier hun med et smil.

– Hvordan er det å stå der som prest for en så stor forsamling?

– Det er en stor opplevelse! Jeg er overbevist om at dette må være den beste prestestillingen i hele kirkenorge. Noe av det flotteste med det store oppmøtet er den fantastiske salmesangen. I Minnekirken er folk med i et brus, i et kor, og da gir de på. Der mange synger, er det lettere å synge, sier Færevåg.

SYNGER HØYT. Det kjenner Ragnhild Laukholm seg igjen i. Hun går sjelden i kirken hjemme i Mo i Rana, mens i Minnekirken er hun

(1) Eva Lysell (t.v.) og Hedvig Johannessen har aldri møtt hver-andre før, men finner raskt tonen på kirkebussen.

(2) Esther Andre-assen er aktiv kirkegjenger både i Spania og Norge.

(3) Kirkebussen går mellom Altea og Villajoyosa hver søndag.

S olen henger fremdeles lavt på himmelen. Gatene er folketomme. Det lukter kaffe, egg og bacon. Det er en rolig og lat søndag morgen i Altea – for de aller fleste. For en liten gruppe mennesker, som står og småprater utenfor rehabiliteringssenteret CAN Altea, er det ikke det. Selv om klokken bare så vidt har passert ni, har de alt kjemmet håret og tatt på penklærne. De er klare for Sjømannskirkens gudstjeneste i Minnekirken.

BEST BESØKTE. I fjor gikk 10 1933 personer på gudstjeneste i regi av Sjømannskirken. AlbirVillajoyosa hadde hele tolv prosent av disse deltakerne og ble dermed den desidert best besøkte kirken søndag formiddag. Dette til tross for at Minnekirken ligger langt fra tettbygde strøk.

– Jeg tror en av årsakene til at Minnekirken er så godt besøkt, er at vi har gjort det så enkelt å komme seg dit. Kirkebussen går hver søndag fra september til april, og den er det mange som benytter seg av, sier sjømannsprest Trine Færevåg.

Nøyaktig klokken 09.30 svinger kirkebussen opp foran CAN Altea, rutens første stopp. Den lille gruppen går på. De setter seg ned, og mens noen forsetter å prate lavt, sitter andre stille og ser drømmende utover Middelhavet når bussen snirkler seg videre mot Albir. Da den, en halvtime og seks stopp senere, stopper utenfor hotellet Albir 21, kommer Eva u

HJEM 37

hver søndag. – Jeg elsker å synge, så det er

først og fremst korsangen som trekker meg. I Norge er det så få folk i kirken at jeg føler det bare er min stemme som kommer frem, men her kan jeg synge så høyt jeg vil fordi det er så mange, sier hun på klingende nordnorsk.

– Ja, særlig er salmene 333 og

505 fine. De har et helt spesielt budskap og har en veldig fin melodi, istemmer Arne Tollefsen.

Han har bodd i Albir i 30 år, og for ham har Sjømannskirken blitt et andre hjem.

– Jeg er pensjonert og bor alene. For meg er gudstjenesten i Minnekirken, og arrangementene på kirkesenteret, veldig viktige holde

punkter i livet. Jeg trekkes mot det gode fellesskapet, sier han.

For Esther Andreassen er det selve budskapet i gudstjenesten som frister – både i Spania og hjemme i den lille bygda i VestAgder. Hun har en alternativ teori bak hvorfor Minnekirken fylles opp hver søndag.

– Jeg tror en viktig grunn til at det er så mange på gudstjeneste her i Spania skyldes at vi kommer fra alle typer kirkesamfunn. Enten det er statskirken, frelsesarmeen, pinsevenner eller frikirken så samles alle i Minnekirken fordi det er Guds hus, sier den aktive kirkegjengeren mens solen varmer ansiktet hennes gjennom vindusruten.

FRA STYGG TIL NYDELIG. Kirkebussen tar av fra motorveien og beveger seg ut på en svingete vei, opp mot de brune tørre fjellene ovenfor fiskerlandsbyen Villajoyosa.

– Se, der er den, sier Johannessen til Lysell. Hun peker på et bygg med tre buer.

– Jeg husker første gangen jeg så Minnekirken så syntes jeg den var så stygg. Nå synes jeg den er nydelig.

– Det har sikkert mye å gjøre med følelsen jeg får når jeg er til stede der inne, legger Johannessen til.

Solgården ferie og helsesenter, og eier av Minnekirken, passeres på høyre side før bussen ti på elleve parker på et platå med panoramautsikt over fiskerlandsbyen Villajoyosa og Middelhavet. Mens slagene fra kirkeklokkene slår, strømmer folk inn i «Sydens katedral», som den kalles på folkemunne. De fleste er over 60 år.

– Dette blir spennende, sier Lysell opprømt før hun forsvinner inn i det brune kirkebygget.

Et kvarters tid senere runger salmesang nummer 333 helt ut på gårdsplassen. Nå er søndagen ordentlig i gang.

UNDERVEIS TIL GUDSTJENESTE

1

2

(1) Endelig fremme. Bussen ankommer rett før gudstjenesten starter i Minne-kirken.

(2) Når over hundre sang-stemmer bidrar blir det ikke flaut å synge.

u

38 HJEM

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (Joh 3,16)

Se, verdens hjerte omfavner deg når Gud sender deg sin kjærlighet, to åpne hender, et blikk som ser og rommer, føtter som går og et hjerte som banker. Banker akkurat som ditt og mitt, men uten forstyr-relser av frykt, skam, usikkerhet og fordømmelse. Guds hjerte søker deg med lengsel, varme, tilgivelse og kjærlighet.

Før lyttet man til hjertets visdom, fordi man visste at der fantes livskraften, freden og den rene kjærligheten, som er den vi også finner hos Gud. Så begynte man å glemme denne kilden til visdom fordi vi bare stolte på våre tanker og intellektets fantastiske kapasitet. Vi slapp taket i helheten.

Våre reiser er mange, men den lengste reisen vi legger ut på er gjerne fra hodet til hjerte.

Gud la oss få visdom i hjertet! Øyne til å se og mot til å ta imot din store kjærlighet, Gud, hver dag. Kjenne strålene av lys fra ditt gode skaperhjerte hver gang solen står opp, og natten forvandles til dag. Lyset fra dine øyne, Jesus, verdens lys, som speiler seg i dåps-vannet i alle regnbuens farger, og forteller om pakten du har sluttet mellom oss og deg, en kjærlighets-pakt. Hellige dråper vann og ånd som fyller oss med nytt liv og tro. Ditt nærvær i oss når brødet og vinen møter våre lepper, fyller vår kropp og lar oss få bli hele. Vi kan kjenne igjen og se vår verdighet gjennom deg. Den guddommelige kjærlighets kraften er den sterkeste i verden, størst av alt er den. Den er grunnlaget for troen vår og håpet vårt. At Gud elsket oss til livet, elsker oss tilbake til seg, og det livet som han har lovet å ta vare på i all evighet.

La våre hjerter alltid finne et hjem i Guds hjerte. Omfavnet og elsket.

En kjærlighetspakt Å OMFAVNE LIVET MED GUDS HJERTE.

/ ettertanke /

HILDE BARSNESSJØMANNSPREST

BERLIN

Foto

: Jo

el C

arill

et/

Thi

nkst

ock

HJEM 39

PORTRETTET: Helene Bøksle

Det er for dårlig kunnskap om kristen tro i Norge, mener Bjørn Nygaard. Derfor har den pensjonerte sognepresten

i  Biskopshavn laget kurs i trosopplæring for voksne. TEKST SOLRUN DREGELID FOTO MORTEN OPEDAL

Bjørn Nygaard sitter i engasjert prat med tidligere kolleger i Biskopshavn kirke da vi banker på døren. Det er tydelig at det er vanskelig å bryte opp. Aller helst ville den pensjonerte sognepresten vært her fremdeles.

– Du vet, jeg synes det er litt rart å lese i avisen at folk bør stå lengre i jobb, og så fikk jeg selv ikke lov til å stå en dag over 70, sier 72åringen litt molefonkent.

For Nygaard har fremdeles veldig mye å gi, og han vil ikke sløse det bort på å stelle i hagen.

– Så lenge jeg har overskudd og kan bruke erfaringene jeg har gjort, vil jeg prøve å gi noe til andre mennesker.

Og derfor prøver han på nettopp det.

FOR MYE SYNSING. I fjor høst var han så heldig, ifølge ham selv, å få vikariere i sjømannskirken i London. Et sted kirkegjengerne også vil finne ham i to gudstje

kjennskap som leder ut i et helt liv i glede, håp og mening.

– Kjennskap til Jesus. Hva mener du med det?

– Det er en tillit til ham som fører til at jeg prøver å leve slik Jesus tegnet det opp i bibelen. En slik kjennskap vil altså påvirke hvordan vi oppfører oss mot andre mennesker, hvordan vi ser på naturen og vår egen kropp. Kjennskap har med hele livet å gjøre. Jeg mener økt kunnskap om kristendommen er å få bedre kjennskap til Jesus.

Han trekker pusten. – Det er derfor jeg føler meg så

hjemme i Sjømannskirken. Vi har samme ideologi og syn på kristendommen – at den omhandler hele mennesket.

ENDRINGER I MENNESKERS LIV. Faktisk har Nygaard gjennom hele sin karriere; som sekretær i 16 år i den kristne barne og ungdomsorganisasjonen KFUKKFUM (KM) som lærer, og som sogne

nester i sommer. Mye av fjoråret ble også brukt

til å utarbeide et trosopplæringsprogram for voksne, et oppdrag han fikk fra biskopen i Bjørgvin. Programmet, som er sendt til alle menighetene i Bjørgvin, har som mål å øke kunnskap om kristendom og tro hos voksne. Deltakerne rekrutteres fra menighetens medlemmer, og søker å nå ut til nye grupper. Kurset holdes over flere kvelder. Undervisningen foregår i grupper og er alltid knyttet til et hyggelig måltid.

– Det er for dårlig kunnskap og mye synsing om hva kristen tro er. Jeg ønsker å gjøre folk i stand til, særlig i møte med ateister og folk fra andre trossamfunn, å gi et tydelig svar på hva vi forstår med kristen tro. Ofte er det slik at man ikke vet hva man tror på før man har sagt det til andre.

– Og hva mener du selv kristen tro er?

– Å tro på Jesus og ha en forpliktende kjennskap til ham. En

«Ofte vet man ikke hva man tror på før man har sagt det til andre»Bjørn Nygaard

u

PÅ TRO OG LÆRE

MØTE MED … BJØRN NYGAARD

HJEM 41

prest i ulike menigheter i Bergen, fått spørsmål om når han skulle begynne som sjømannsprest.

– Jeg tenkte på det mange ganger, men anledningen bød seg først etter jeg ble pensjonist. Konen min tuller med meg og sier at nå må jeg ta sjarmøretappen på slutten. Jeg gjør så godt jeg kan, sier han og humrer før han legger til, nå litt mer alvorlig.

– Nei, helt seriøst så har jeg drøftet med konen min om jeg skulle stille meg disponibel for Sjømannskirken. Jeg er imidlertid usikker på om hun er enig i at jeg skal sette pensjonisttilværelsen på hold.

Man skulle kanskje tro det var de to barnebarna hans på ett og tre år i Skien som gir Nygaard det ekstra giret. Eller de ukentlige fotballtreningene med Branns Old boyslag. Eller kanskje til og med de mange turene på byfjellene med konen. Men, det er ikke dette den spreke 72åringen selv fremhever som drivkraften sin.

– Det å kunne bety noe for andre og se at Jesus skaper en endring i menneskers liv er noe av det viktigste som driver meg, sier Nygaard uten å nøle.

Det var gjennom KM, at han fant sin egen måte å tro på. Hjemme var det lite prat om Gud og Jesus, så det var først da han begynte i speideren som tiåring at Nygaard startet reisen mot å bli en bevisst kristen.

– I KM omfattet kristendommen hele mennesket og hele

livet. Det gjaldt idrett, venner, turer, fellesskapet og humoren. Det var der jeg fant vennene mine, og det var der jeg fant min kone.

Gjennom engasjementet i den kristne organisasjonen opplevde han ingen radikal oppvåkning, men en tro som vokste seg stadig sterkere. Etter gymnaset bestemte han seg for å studere teologi. Senere, ved siden full og jobb og i en hektisk hverdag med tre små barn, tok han en doktorgrad.

– Jeg har alltid søkt kunnskap om kristendommen, men det har først og fremst vært for å utdype og forsterke kjennskapen til Jesus. Kunnskap er ikke verdt noe dersom den ikke får betydning for hvordan man lever livet.

SKUFFET OVER SEG SELV. Selv om Bjørn Nygaard alltid har etterstrebet å sette kunnskapen om Jesu liv ut i handling, har han likevel slitt med å bli fornøyd med seg selv.

– Jeg har ofte følt jeg skulle vært snillere, flinkere og bedre på alle måter til å følge i Jesu fotspor. Derfor har syndenes forlatelse blitt så viktig for meg. Å få tilgivelse for så å gå videre i livet. Dette mener jeg er kristendommens kjerne, sier han alvorlig.

Dermed er syndens forlatelse også et av Nygaards viktigste budskap i trosopplæringsprogrammet, inkludert når han holder gudstjenester og begravelser.

– Jeg håper at folk tar med seg budskapet og søker oppreising fra

det som er vondt. På den måten kan de finne en mening og glede med livet i ut ifra et håp de ser der fremme.

– Håp er enda et veldig viktig ord som gir mening til det daglige livet.

I løpet av de siste 20 årene har andelen i den norske befolkningen som ikke er medlem i noen tros eller livssynsforening, steget fra 8 til 14 prosent viser tall fra Statistisk Sentralbyrå.

– Hvorfor tror du det er slik? – Jeg tror faktisk ikke det har

blitt mindre åndelighet, men

Jeg har ofte følt jeg skulle vært snillere, flinkere og bedre på å følge i Jesu fotspor

u – Det kan hende at vi i kirken ikke er flinke nok til å møte folk der de er, sier Bjørn Nygaard.

u

MØTE MED … BJØRN NYGAARD

42 HJEM

denne åndeligheten søker gjerne andre uttrykk som for eksempel i politikk, idrett og New Age. Jeg tror det er nedlagt noe i oss, som søker etter noe større, bedre og renere. Augustin sa blant annet at vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile hos Gud.

TRO OG TVIL. – Hvorfor tror du da kirken sliter med stadig lavere oppslutning?

– Det kan hende at vi ikke er flinke nok til å møte folk der de er. At vi ikke klarer å formidle et

budskap som folk opplever relevant. At vi er for lukket, ikke klarer å skape et felleskap, eller klarer å formidle glede. Jeg håper med kursene at jeg kan bøte på noe av dette, sier Bjørn Nygaard.

– På kursene: Hva er det vanligste folk lurer på?

– Det er spørsmål knyttet til tro og tvil. Det vanligste spørsmålet er om de kan tro når de tviler.

– Hva svarer du på det? – Svaret mitt er ja fordi jeg

mener at tvil og tro hører sammen. Tvil er troens andre side. Det

skyldes at tro ikke dreier seg om sikker kunnskap, men om en tillit til Jesus. En tillit som kan bli utfordret når man møter vanskelige ting i livet, som død og ulykker.

– Hva råder du folk som tviler til å gjøre?

– At de må forsøke å ikke la tvilen vinne. Å oppsøke kristne felleskap og prate om dette med andre, kan da være en god løsning. Det har i alle fall fungert for meg. Om jeg klarer å skape slike fellesskap for andre, vil dette være den største glede for meg.

Navn Bjørn Kaspar

Nygaard

Alder 72 år

Sivilstatus Gift, tre barn, to barnebarn

Fra Bergen

Jobb Prosjekt-oppgaver i Bjørgvin

bispe dømme

PROFIL

HJEM 43

FREMST

HODE- PLAGG

FUGL

BLOMST

ELEV

ORKE GUTTE NAVN

DANS UTROP

KLAR

UKJENT

BORDE

FISK FRI FOR

ENDRE

BEHOL- DER

ANLØPE

BEKYM- RING

ENSLIG

BE- FORDRE

BRENNE

KOST

KNISE

TRO

JUVEL

BRÅK LABB

INSTRU-MENT

FARTØY

VISER

MANKE

TALL

ARTIK- KEL

TONE RETT

MØR MODER- NE

HUMRE

ANGI TOLK ISE

KAPPE

ENS- RETTE

MULM DRIKK PLUGGE BEDRIFT

MOT- TAGER

ER- KJENNE

AVLASTE

TRÅD

MUSIKER

FORNÆR-ME

SØLJE KLASSE MIDT- PUNKT

UBE- STEMT

TYSK BY

GRINDA

TO

AFFÆRE

NYTTE FORTÆRE

KOLLE

MAT- EMNE

JAMMER

TUNG- HØRT

HYLE HÅN

TIGGET

LEVER

INSTRU-MENT

OPP- DAGE

UTLØP

BYGE POLIT. PARTI

TALL MÅNE- FASE

GRAM

ØSTER- RIKE

HERMOD

© 48711-2014

SEND INN OG VINN TRE BLINK-LODDVinnere av Kryssord 3/15: Helene Rochstad, Oslo / Sølvi Arner, Ottestad / Jan Mathisen, Knapstad Løsningsgate: Våren er vakker for den som lenge har hatt vinter

LØSNINGSORD:

NAVN:

ADRESSE:

Send løsningsordet innen 17. august til: HJEM, Sjømannskirken, Nedre Slottsgate 4, 0157 OSLO eller til: hjem@sjomannskirken.no

premiekryssord

44 HJEM

TelefonsalgJeg støtter mer enn gjerne Sjømannskirken, men ikke gjennom telefonselgeres pågående metoder. Gjentatte ganger har jeg gitt beskjed om at jeg ikke ønsker å bli oppringt, men masingen fort-setter, sent og tidlig. Vær så snill; finn andre måter å samle inn penger på til det viktige arbeidet som gjøres. Telefon-salg ødelegger organisasjo-nens gode navn og rykte – og den prisen er det Sjømanns-kirken som må betale.

OPPGITT LESERKRISTIANSAND

SjøfolkTakk for et meget interessant blad. Det er flott at det blir satt søkelys på skipsbesøkets betydning i Sjømannskirken. Jeg har en sønn som seiler i utenriksfart og som ofte snakker om hvor flott det er å få Sjømannskirken om bord, og hvor trist det er når ingen kommer. De statlige velferdstjenestene for sjøfolk er redusert til et minimum, derfor mener jeg det er viktig at besøkstilbudet til Sjømannskirken opprettholdes og styrkes. Behovet har ikke blitt mindre selv om sjø folkene har blitt færre.

MARIT O.TRONDHEIM

HonnørJeg har fulgt Sjømannskirken i mange år, både som norsk klimaflyktning i Syden og gjennom foreningsarbeid hjemme. Jeg vet at noen av mine venninner savner å lese mer om gamle dager, men personlig er jeg glad for at bladet gir meg innblikk i hele organisasjonens arbeid. Jeg vil også gi en spesiell honnør til presten Karsten Isachsen som skriver i hver utgave. Hans ord gir meg fornyet energi.

FORNØYD LESERGRAN CANARIA

REAKSJONER

STRIPA

hjem@sjomannskirken.no

sett utenfra

glasbergen.com

Telefonsalg ødelegger organisasjonens gode

navn og rykteOppgitt leser

– Kan vi for en gang skyld snakke om noe annet enn religion?

MOBILBIBELENu Mer enn 130 millioner mennesker over hele verden har lastet ned Bibel-appen «YouVersion». Bibelen er tilgjengelig på mer enn 30 språk, inkludert norsk. I appen kan man også lese andakter og legge opp temaplaner.

I tillegg har den en praktisk søkefunksjon. Og kanskje

det beste: Bibel-appen er helt gratis, akkurat som nåden.

HJEM 45

ER DET RART AT FOLK FORETREKKER TV, FOTBALLKAMPER OG KINO FREMFOR KIRKEBESØK?

Trostilskuerne

Det er vanskelig å argumentere mot slike mennesker, for de vet at de har rett. Og hva skal vi si?

Er det noe rart at folk foretrekker TV, fotballkamper og kino fremfor kirkebesøk?

Foran fjernsynet blir du en tilskuer. På fotballkamp blir du en tribunesliter. På kino blir du en del av et publikum. Og tilskuere, tribuneslitere eller publikum har aldri fått noe av kirken og har aldri deltatt i en gudstjeneste. De kan ikke delta i gudstjeneste, ganske enkelt fordi en Gud for publikum ikke finnes. I hvert fall ikke i Det nye testamente.

En kirke er ikke en kino. Et alter er ikke en scene. En prest er ingen entertainer. Liturgi er ikke underholdning. I tider hvor suksess er avhengig av om tilbudet er forbrukervennlig og lett fordøyelig, faller kirken heldigvis igjennom.

For Gud lar seg ikke konsumere eller forbruke.

Gud lar seg tilbe, han lar seg elske, han lar seg hate. Gud lar seg overse, Gud lar seg forakte.

Men Gud lar seg ikke konsumere.

/ vidvinkel /

KARSTEN ISACHSEN

PREST OG FORFATTER

«Presten har til nå slett ikke preket godt nok»

Det finnes mennesker som har fattet en ganske bestemt beslutning, nemlig denne: De skal bli troende mennesker, de skal bli kristne, den dagen presten preker godt nok!

Det låter som en skikkelig beslutning.

Og mange mennesker har holdt fast på denne beslutningen og kan slå fast at når de til denne dag ennå ikke vil ha noe direkte eller nærgående forhold til evangeliet, så er det kirkens egen skyld, for presten har til nå slett ikke preket godt nok.

Tvert i mot kan slike mennesker fortelle atskillig om bedrøvelige opplevelser med presten i hovedrollen: «Hverken sist julaften eller i min søsters bryllup eller i lille Birgers konfirmasjon holdt presten noen god tale. Tvert imot, han var treg og trå og gammeldags og kjedelig. Det var liksom ikke noe fart over ham. Prekener er jo i det hele tatt lite underholdende og appetittvekkende. Så når jeg ikke har noe særlig forhold til kirke og kristendom, så er det kirkens egen skyld. Den holder ganske enkelt ikke mål. Den er ikke moderne nok, ikke aktuell nok, ikke fristende nok.»

46 HJEM

MELD DEG PÅ SJØMANNSKIRKENS JOBBVARSLER OG SE LEDIGE STILLINGER PÅ SJOMANNSKIRKEN.NO

I UTLANDET?JOBB

Sjømannskirken er en frivillig organisasjon som ønsker å være et kirkelig, kulturelt og sosialt møtested for alle nordmenn i utlandet for kortere eller lengre tid.

Å jobbe i Sjømannskirken betyr varierte arbeidsdager, internasjonal erfaring og mulighet for personlig vekst og utvikling i et spennende kirkemiljø.

sjømannskirken & jeg

Hva forbinder du med Sjømannskirken? – Ro, godhet og samhold!

Hvordan var ditt første møte med Sjømannskirken? – Mitt første møte med Sjømannskirken kom på min aller første spillejobb i Thailand for to år siden. Etter en konsert på et hotell med masse skandinaviske gjester, spurte sjømannspresten i Pattaya om jeg også hadde lyst til å underholde i sjømannskirken. Etter det besøket har jeg vært flere ganger tilbake. Jeg har også opptrådt i sjømannskirken på Lanzarote. Den stemningen og intimiteten som oppsto i den vakre kirken satte meg helt ut. Det å få spille de sangene som betyr aller mest for meg, og oppleve at publikum synger med, er helt fantastisk.

EN ANNEN DANS Odd Arne Sørensen i dansebandet Ingemars finner roen i Sjømannskirken.

Er det annerledes å opptre i utlandet? – Nei, egentlig ikke, men kanskje er nordmenn ute litt mere åpne og mottagelige? Jeg liker godt at det ikke er så høytidelig i Sjømannskirken i forhold til kirken i Norge. Jeg setter pris på den jordnære stilen og Sjømannskirkens fokus på enkeltmennesket. Hit kan alle komme og føle seg som hjemme, samtidig som vi kan få litt påfyll til ettertanke. Det trenger vi i denne travle verden.

Har danseband og Sjømannskirken noe til felles?– Jeg har turnert mye med orkesteret Ingemars. Stemningen og åpenheten blant dem som er ute på dans gjør det nok lettere å treffe nye mennesker, som man kanskje ikke ville møtt ellers. Slik føler jeg det også er i miljøet rundt Sjømannskirken i utlandet. Kirken blir et hjemlig møtested hvor ulike mennesker, i alle aldersgrupper, samles om noe felles.

Foto

: Je

ns H

aug

en/

Glå

md

ale

n

«HIT KAN ALLE KOMME OG FØLE SEG SOM HJEMME»Odd Arne Sørensen

48 HJEM

DANMARK Bjørg Meih-Wa Tjemsland (30), Hong Kong/Sandnes, er ansatt som

ettåring ved sjømannskirken i København. Hun er for tiden medisinsk sekretær ved Nevro-logisk avdeling på Sørlandet sykehus i Kristiansand.

Kristine Larsson (27), Hafrsfjord, er ansatt som ettåring ved sjømannskirken

i København. Hun kommer fra stillingen som adjunkt på Skadberg skole i Sola kommune.

TYSKLANDKathrine Langeland (25), Bergen, er ansatt som ettåring ved sjømannskirken

i Berlin. Hun ble nylig uteksa-minert fra University of South Carolina med en grad i Interna-tional studies.

SPANIA

Eli Marie Farstad Johnsen (27), Oslo, er ansatt i en prosjekt-stilling som

barne- og ungdomsarbeider ved sjømannskirken i Torre-vieja. Hun har vært ungdoms-arbeider på samme sted.

Åge Løsnes-løkken (52), Grimstad, er ansatt som ny sjømannsprest/daglig leder ved sjømannskirken på Tenerife. Han er for tiden kommunalsjef i

Grimstad. Aase Løsnesløkken (54) er ansatt i en deltidsstilling ved samme kirke. Hun kommer fra stillingen som sykepleier ved Sørlandet sykehus.

Nytt om navn

HVEM TROR DU VINNER?u Fristen for å sende inn navn på kandidater til Tros-opplæringsprisen er 8. september.

Kirkelig pedago-gisk senter (IKO) står bak prisut-delingen, som finner sted på Trosopplærings-konferansen på Lillestrøm torsdag 5. november.

1. AUGUST ENDRER Sjømannskirkens personalavde-ling navn til HR-avdelingen. Samtidig begynner Nina Hetland Børresen (39) fra Volda i stillingen som ny HR-sjef.

– HR står for Human Resources, og viser til at det er de menneskelige ressursene i organisasjonen som er kjernen i virksomheten. Disse ressursene må forvaltes og utvikles best mulig, sier Børresen.

Etter sju år som personal-konsulent ved hoved-kontoret i Bergen ser hun fram til å overta ansvaret for de personal-administrative utfordringene Sjømannskirken står overfor.

– Vi må vise at Sjømanns-kirken er en aktuell og attraktiv arbeidsgiver som har et spennende oppdrag og interessante oppgaver. Men like viktig er det å sikre at våre ansatte trives i tjenesten og kjenner at det er meningsfullt å jobbe hos oss. Vi har en forholdsvis stor utskifting av medarbeidere, og må jobbe for at folk står lengre i stillingene sine enn mange gjør i dag, sier Børresen.

– Samtidig skal våre nyansatte bli tatt godt i mot. De skal få tilstrekkelig opplæring og innføring i både kultur, verdigrunnlag og oppgaver.

NY I LEDERGRUPPENNina Hetland Børresen blir Sjømannskirkens første HR-sjef.

Foto

: Mo

rten

Ope

dal

#sjomannskirkenVISSTE DU AT Sjømannskirken er aktivt til stede på bilde-delingstjenesten Instagram?

Organisasjonen har nå over 1100 følgere og stadig flere besøkende merker mobilbildet sitt med #sjomannskirken. Blant dem: @bumbyfoto som foreviget sekkeløpet på 52. gate midt på Manhattan 17. mai i år.

Nordmenn gjen-nomførte 9,2 millioner utenlands-reiser i 2014, noe som er én prosent mindre enn året før.

TIPS OSS! SEND E-POST TIL HJEM@SJOMANNSKIRKEN.NO

9,2

Foto

: @b

umb

yfo

to

HJEM 49

Globalskolen tilbyr undervisning i de tre særnorske fagene norsk, samfunnsfag og RLE, for elever i grunnskolealder bosatt i utlandet. Opplegget er godkjent av Utdanningsdirektoratet og kommer inn under ordningen for kompletterende under-visning. Undervisningen skjer via Internett og er ukeplan-basert. Elevene skal bruke minimum 90 minutter per uke på opplæringen i hvert semester – som er på 15 uker.

Globalskolen er skreddersydd for familier som ønsker å holde kontakten med Norge og norsk skole. Tilbudet gjelder også for elever som har norsk som andrespråk.

Nettskole for norske barn i utlandet

www.globalskolen.noE-post: info@globalskolen.noTlf. + 47 70 05 61 40

HAVILA SHIPPING ASAThe objective of Havila Shipping ASA is to be a leading supplier of quality assured supply services to the offshore industry, nationally as well as internationally. This will be achieved through a focus on solid earnings, safe operations and human resources.

During 2007 Havila Shipping ASA will be the owner of 11 vessels within the segments anchor handling, platform supply vessels and multi-field rescue recovery vessels. The company has further 11 vessels under construction. Three of the ships are being built in China.

The present Havila Shipping ASA was listed on the stock exchange in May 2005. Through its principle shareholder, Havila AS, the company has a long tradition and high competency in the maritime sector and over the past 25 years the company has been an important actor in the supply sector.

www.havila.no

HAVILA SHIPPING ASA P.O. Box 215, N-6099 Fosnavåg Tel.: +47 70 08 09 00 Fax.: +47 70 08 09 01 www.havila.no

Visit www.jarlsberg.com for inspirational recipes

Jarlsberg 87x122.indd 1 11.09.2013 13:15:47

www.deepseasupply.no

Leading the wayDNO is an Oslo-listed, Middle East and North Africa focused, oil and gas company holding stakes in 18 licenses in various stages of exploration, development and production both onshore and offshore in the Kurdistan Region of Iraq, the Republic of Yemen, the Sultanate of Oman, the Emirate of Ras Al Khaimah, the Tunisian Republic and Somaliland.

www.dno.no

Phot

o: H

ans

Fred

rik A

sbjø

rnse

n

Leading the wayDNO is an Oslo-listed, Middle East and North Africa focused, oil and gas company holding stakes in 18 licenses in various stages of exploration, development and production both onshore and offshore in the Kurdistan Region of Iraq, the Republic of Yemen, the Sultanate of Oman, the Emirate of Ras Al Khaimah, the Tunisian Republic and Somaliland.

www.dno.no

Phot

o: H

ans

Fred

rik A

sbjø

rnse

n

Leading the wayDNO is an Oslo-listed, Middle East and North Africa focused, oil and gas company holding stakes in 18 licenses in various stages of exploration, development and production both onshore and offshore in the Kurdistan Region of Iraq, the Republic of Yemen, the Sultanate of Oman, the Emirate of Ras Al Khaimah, the Tunisian Republic and Somaliland.

www.dno.no

Phot

o: H

ans

Fred

rik A

sbjø

rnse

n

DNO is an Oslo-listed, Middle East and North Africa focused, oil and gas company holding stakes in 18 licenses in various stages of exploration, development and production both onshore and offshore in the Kurdistan Region of Iraq, the Republic of Yemen, the Sultanate of Oman, the Emirate of Ras Al Khaimah, the Tunisian Republic and Somaliland.

Leading the wayDNO is an Oslo-listed, Middle East and North Africa focused, oil and gas company holding stakes in 18 licenses in various stages of exploration, development and production both onshore and offshore in the Kurdistan Region of Iraq, the Republic of Yemen, the Sultanate of Oman, the Emirate of Ras Al Khaimah, the Tunisian Republic and Somaliland.

www.dno.no

Phot

o: H

ans

Fred

rik A

sbjø

rnse

n

Tlf.: +47 55 39 46 60 Fax: +47 55 39 46 61 www.eurosupply.no

Supplier of Provisions and Bonded goodsto offshore and Maitime industry

Export of Norwegian Foods

INDUSTRIES SERVICED• Marine

• OffshoreOil&Gas

• StationaryPower

• Petrochemical/Refineries

• Mining

• Shipyards/Shipbuilding

• Hydro-ElectricPower

• WindPower

• Manufacturing/OtherIndustrial

• Greentechnologies

www.goltens.comwww.goltens.no

arne blystad as

Haakon VIIs gt. 1, 0161 oslo, norwayPHone: +47 23 11 82 70

www.blystad.no – www.oHt.no

Oslo Maskinistforening Arbinsgt. 1 0253 Oslo

www.solvangship.no

www.marineconstruction.com

e-mail: mail@telemar.no //web: www.telemar.notlf: 22 72 60 60 // fax: 22 72 60 61

Mari t im kommunikasjon

www.varhaugs-maritime.no

HUSEBY SENTERET SANDNESGamleveien 85, 4315 Sandnes

Tlf: 51 70 96 40

Tradisjon for kvalitet Valgfrihet

Skreddersøm 30 års garanti

HUSEBY SENTERET SANDNESGamleveien 85, 4315 Sandnes

Tlf: 51 70 96 40

Tradisjon for kvalitet Valgfrihet

Skreddersøm 30 års garanti

www.risnes.no

Flyplassveien 411, 5258 Blomsterdal