R E T U R : Billedkunst Akersgata 7 NO-0158 Oslo

NYHETERINTERVJUERARTIKLERKRITIKK

Nr  6 – 2017 – kr 75,- ↑ Siri Borge & Anna Ihle Stavanger-kunstnere (1985 / 1984)

Foto

: Han

s Ed

war

d H

amm

ond

s (2

017

)

STAVANGER ETTER OLJÅ

BILLED

KU

NS

T Nr  6

 – 20

17 – STA

VA

NG

ER

JOACHIM KOESTERBRINGING SOMETHING BACK26. JANUAR – 18. MARS 2018KUNSTHALLEN

MARTIN BECKLAST NIGHT26. JANUAR – 18. MARS 2018NO. 5

KUNSTHALL.NOBERGEN KUNSTHALL

KORO (URO) UTLYSER

Siste sjanse til å søke

UROURO representerer en ordning innenfor KORO som alle kan søke, og som skal ivareta og

tilrettelegge for en åpnere kunstproduksjon, fri fra kontekstuelle og pragmatiske føringer i den

grad det er mulig. URO skal gi kunstnernes egne initiativer og samtidskunstens ulike ytringsformer

kunstnerisk tilgang til offentligheten, i den hensikt å utfordre rådende strukturer og tenkemåter.

www.koro.no/uro

TIDSAM 1297-06

9 771501 446000

06

RETURUKE 7

3

BILLEDKUNST 2017 ⋅ Nr  6 INNHOLD

INNHOLD

NYTT

6Notiser og aktualiteter / Strømsø Atelierfellesskap

KOMMENDE

14Galleri Opdahl fortsetter å være premissleverandør / Nei, Prosjektrom Normanns er ikke et galleri / Tou er stedet Stavanger-kunsten brygges

NY! KUNSTNERENS BESKRIVELSE

20Julia Vance om å hugge et alter.

TEMA

24Constance Tenvik / Introduksjon til Stavanger etter oljå

26«Koker suppe på en spiker i byen med Michelin-stjernene» – Geir Haraldseth kommenterer betingelsene for kunstproduksjon i Norges rikeste by.

30«Siri Borge møter Anna Ihle – og omvendt» – møt to Stavanger-kunstnere som dro – og vendte tilbake.

KRITIKK

46«Screen City Biennial 2017» av Marit Sjelmo / «Concrete island» av Silje R. Hogstad / Ida Lorentzen: «INTERIOR REFLECTIONS» av Kjetil Røed / 15. Istanbul Bienali av Natalie H. O'Donnell / Catherine Opie: «Et øye med verden» av Liv Brissach / Vanessa Baird: «Your are something else» av Mona Gjessing / Sitje & Winderen: «Versus to» av Kjetil Røed / Matias Faldbakken: «Effects of [...]» av Nicholas Norton / «9. GIBCA» av Natalie H. O'Donnell / «Lorck Schive Kunstprisutstilling 2017» av Gustav S. Borgersen

PUBLISERT

86Seks nye, gode publikasjoner servert av kunstbokhandelen Torpedo

DEBATT

88Debattinnlegg om Fakultet for kunst, musikk og desing (KMD) i Bergen / Program for kunstnerisk utviklingsarbeid (PKU)

NBK

92Styrets stemme ved Hilde Tørdal,styreleder i NBK / NBK-info

BILLEDKUNST 2017 ⋅ Nr  6 4REDAKSJON

VÆR SNILLE MOT HVERANDRE!

Jeg ble kjent med kunsten først gjennom kunstbøker og museer, siden kunstteori og galleriåpninger, og etter hvert på et personlig plan gjennom gode venner som arbeider som kunstnere. Men selv om jeg hadde snakket mye med kunstnere og hørt dem snakke med hverandre før jeg begynte i denne jobben, var det først gjennom engasjementet som redaktør for Billedkunst høsten 2016 at jeg virkelig ble introdusert til Det Norske Kunstfeltet.

Det har vært en blandet og besnærende opplevelse. Plutselig befant jeg meg på innsiden av et miljø som er om ikke lukket, så i alle fall ganske introvert. Og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er glad jeg både kom inn i den jobben og nå går ut av den som en utenforstående. Det har vært fascinerende å arbeide tett på mange dyktige kunstnere. Men det har også vært temmelig forstemmende å oppleve hvordan norske kunstnere tenker om seg selv og hverandre.

Kort sagt er mitt samlede inntrykk fra det siste halvannet året at nor-ske kunstnere, generelt sett, ikke riktig ønsker hverandre noe godt. Og at det som burde vært et åpent og fritt felt, er preget av låste forestillinger og dogmatisk tenkning. «Å ja, du har snakket med ham» eller «Fikk du henne til å skrive, akkurat», fulgt av en innett himling med øynene, er en typisk respons når jeg snakker om hva vi gjør. Gjerne fulgt av antydninger av personlig mer enn profesjonell karakter.

Dette har aldri gått utover meg. Eller det har det sikkert, men jeg har konsekvent lagt på telefonen eller lukket døren før jeg har blitt sugd inn i noen samtale der jeg har risikert i å bli en del av denne mekanismen. Så jeg har ikke noe å klage over slik sett. Men på vegne av det feltet jeg nå forlater og som du som leser dette mest sannsynlig tilhører, er min ene, klare oppfordring at dere må være litt rause og hyggelige mot hverandre. At dere må unne hverandre vel.

Det norske kunstfeltet er preget av knappe ressurser, det er mye hardt arbeid og lite penger. Og jeg forstår at det å skape åndsverk, der du må tviholde på din egen visjon og ha overskudd til å pushe den på en omverden som ikke akkurat er like mottagelig bestandig, kan være en ensom og utmattende måte å leve livet sitt på. Men nettopp derfor hadde det vært så godt for alle om man kollektivt senket skuldrene og i det min-ste støttet hverandre.

Jeg avstår høflig fra å bidra til det jeg anser som hovedproblemet her ved å komme med konkrete eksempler på hva folk har sagt eller gjort, slik at dette kan bidra til mer baksnakk og forutinntatthet. Og jeg forla-ter heller denne posten med å be pent om at dere må tørre å være snille mot hverandre. For deres egen skyld. Og for kunstens. Slik at det å tenke annerledes, som jeg jo virkelig mener er kunstens fremste adelsmerke og viktigste forutsetning, er noe som aksepteres og til og med ønskes velkommen.

Slik er det virkelig ikke nå. Og mitt inntrykk er at både kunsten og kunstnerne lider under dette. Så igjen: Vær snille mot hverandre.

Takk for meg.

Gaute Brochmann

BILLEDKUNST

Redaktør: Gaute Brochmann

Fagredaktør: Tine Semb →

Redaksjonsråd: Ingerid Almaas Jan Christensen Espen Hauglid Marianne Hurum

Layout: Tine Semb

Ekstern korrektur: Liv Brissach

Redesign (2014): Eriksen / Brown

Utgiver: Norske Billedkunstnere (NBK)

Trykk: Nilz & Otto Grafisk AS (Oslo)

Font: LL Grey av Studio Aurèle Sack

Papir: Scandia 90 (innmat) Scandia 240 (omslag)

Bekreftet opplag: 3 700

Abonnement: 6 utgaver per år Innland: kr 400,– / Utland: kr 550,– Studenter: kr 250,– / kr 350,–

Abonnement: abonnement@billedkunst.no

Annonsesalg: Siri Hermansen annonse@billedkunst.no

Medlemmer i NBK mottar bladet som en del av medlemskapet

Adresse: Akersgata 7, 0158 Oslo Telefon: + 47 23 25 60 30 red@billedkunst.no www.billedkunstmag.no ISSN 977-1501-4460-06 Nr. 6 — 2017 — kr 75,–

Bilder i innholdsfortegnelsen:

← Siri Borges Fartøy, Landing, Erobring (2015). Performance med reinsdyrhode, amerikansk flagg og vulvaslede. Foto: Karl Ingar Röys .

← Demon's Mouth deltar på årets SCOPE Miami Beach med bl.a. Jach Heard.

← Ida Lorentzen, Things Happen [...] (2017) fra «INTERIOR REFLECTIONS». Foto: Thomas Widerberg.

← Les om Guttorm Guttormsgaards Selvbilder (Pax Forlag 2017) i Publisert.

← Matias Faldbakken, Screen Chairs (Dog Trainer) (2016). Foto: Stefan Altenburger Photography i Zürich. © Galerie Eva Presenhuber i Zürich .

Billedkunst er medlem i Fagpressen og Norsk Tidsskriftforening.

Foto

: Tin

e S

emb

OLJÅ', STAVANGER!Redaksjonen / Tegning: Constance Tenvik

I 40 år har Stavanger vært synonymt med Det Norske Oljeeventyret.

Vi har tjent oss rike. Og lært at det ikke alltid er en direkte forbindelse mellom

økonomisk og kulturell kapital. Nå er det brems i oljenæringen, og ingen steder

merker man det bedre enn i Rogaland.

Kan det bli starten på ny gullalder for den lokale kunstscenen?

↑ Shilpa Gupta, WheredoIendandyoubegin (2012), LED-basert lysinstallasjon, 880 x 68 cm. Her fra «GIBCA 2017» i Göteborg. Foto: Hendrik Zeitler.

KRITIKK

Marit Sjelmo

SCREEN CITY UTVIDER BILDET«Screen City Biennial 2017: Migrating Stories»(14 steder i Stavanger)

SIlje Rønneberg Hogstad

DER INGEN SKULLE TRU«Concrete island: island No. 4»(Kabeltårnet på Økern)

Kjetil Røed

DEN VELGJØRENDE EFFEKTEN AV NAKNE ROMIda Lorentzen: «INTERIOR REFLECTIONS»(Galleri Haaken)

Natalie Hope O'Donnell

NOSTALGI OVER NABOSKAP«15. Istanbul Bienali: a good neighbour» (İstanbul Modern, Pera Museum mfl.)

Liv Brissach

SKEIV IKONOGRAFICatherine Opie: «Et øye med verden»(Henie Onstad Kunstsenter)

Mona Gjessing

EN SYK, SYK VERDENVanessa Baird: «You are something else»(Kunstnernes Hus)

Kjetil Røed

BRYTER MED DET EKSOTISKEJoronn Sitje / Jana Winderen: «Versus to» (Trafo Kunsthall)

Nicholas Norton

MOTKULTUR I AVGRUNNENMatias Faldbakken: «Effects of Good [...]»(Astrup Fearnley Museet)

Natalie Hope O'Donnell

SECULARITY, SO WHAT?«9. GIBCA: WheredoIendandyoubegin»(Röda Sten Konsthall, Göteborgs Konsthall mfl.)

Gustav Svihus Borgersen

STILLE ENGASJEMENT«Lorck Schive Kunstprisutstilling 2017»(Trondheim kunstmuseum)

I to uker i oktober dedikeres Stavanger sentrum til det bevegelige bildet med byen som visnings-rom og nye og uventede møter mellom kunst og betrakter. I anledningen denne Stavanger-utgaven har vi bedt Marit Sjelmo gjøre et kritisk dypdykk i tredje utgave av «Screen City».

1

47

BILLEDKUNST 2017 ⋅ Nr  6

Marit Sjelmo

«Screen City Biennial 2017:Migrating Stories»14 steder i Stavanger12.–31.10.

SCREEN CITY UTVIDER BILDET

Det er mørkt under den store glasskuppelen som hvelver seg over inngangspartiet til Stavanger kunstmuseum. I det luftige rommet har publikum spredt seg i en halvsirkel, noen sittende, andre stående. Det gjelder å få best mulig utsikt til kinolerretet innerst i lokalet, der et par hender konsentrert og metodisk er i ferd med å knuse gjenstander i ulike materialer; trepinner, store kullstykker.

Drønnene av kull og tre som knekker legger seg over et seigt bakteppe av dronete elektronisk musikk. Den tyske kunstnergruppen Transforma gjester Stavanger og Screen City for å fremføre Graete (2014/2017): et live, audiovisuelt verk i skjæringspunktet mellom performance, konsert og kino. Resultatet av å knuse, lyssette, filme og projisere disse forholdsvis trivielle gjenstandene blir forbløffende vakkert. Det føles som et sjokk når lyset skrus på og vi rykkes ut av forestillingens abstrakte og hypnotiske billedlandskap. Det slår meg at live-formatet egner seg usedvanlig godt til å oppnå Screen City-biennalens selvpålagte oppgave, nemlig å utforske og utvide grensene for det bevegelige bildet.

STORE AMBISJONER

Overskriften på årets utgave av Screen City er «Migrating Stories», migrerende eller vandrende fortellinger. «Migrasjon er et karaktertrekk ved samtiden vår, et symptom på verdens grensesnitt i dag», skriver kuratorene Daniela Arriado og Tanya Toft i biennalens kuratoriske statement. Her går de helt konkret inn på noen av de mest akutte problemstillingene i vår tids politiske landskap, og deler kunstverkene på biennalen inn i fire delvis overlappende kategorier som hver på sitt vis formulerer noen av de mest sentrale aspektene ved den globale samtid: Reiser, diaspora (folkegrupper som har forflyttet seg fra sitt opprinnelige hjemland), fremmedgjøring og tapte økosystemer.

Screen City-biennalen har pålagt seg selv et ambisiøst mandat. Biennalen vier seg til «det utvidede bevegelige bildet i det offentlige rom». Kunsten skal ut av den hvite kuben (eller kinosalens mørke), ut i byen. I løpet av utstillingsperioden

TEMA – KRITIKK

1

BILLEDKUNST 2017 ⋅ Nr  6 48

møter vi kunsten som projeksjoner på vinduer og bygninger i Stavanger sentrum etter mørkets frembrudd, i containere langs havna, som augmented reality-animasjoner man trenger en smarttelefon for å se, eller i live-situasjoner som Transformas audiovisuelle forestilling.

ET NYTT KART OVER STAVANGER

Følelsen av at biennalen vil mye på én gang, at det kanskje er for mye som foregår, oppløser seg i et verk som på en måte samler alle trådene, nemlig den britiske kunstneren Duncan Speakmans kunstvandring It Must Have Been Dark by Then (2017). Her går reiser, diaspora og økosystemer opp i en høyere enhet med biennalens fokus på nye visningsformer og -steder. Dette er et særdeles interaktivt verk. På biennalens hovedkvarter, det gamle og staselige skipet MS Sandnes, utstyres jeg med en liten bok med korte fortellinger fra Speakmans reiser, hodetelefoner med en audioguide, og en smarttelefon med GPS-koordinater. Jeg skal legge ut på vandring i byen og la meg styre fullstendig av audioguidens instrukser. Jeg skal foreta en egen reise parallelt med Speakmans, og tanken er at hans reise kan bidra til å fiksere min egen reise i hukommelsen – og omvendt – slik at jeg ved å bevege meg rundt i byen kan lage et kart bestående av minner.

Men audioguidens instrukser tvinger meg til å oppføre meg på en merkelig måte. I alle fall må det se slik ut for menneskene som passerer meg. Det er ikke normalt å stå og granske en fremmeds inngangsdør, stå rett opp og ned på et travelt fortau og lytte konsentrert, begi seg inn på forlatte industriområder, eller stå alene og ta på en trestamme. Hvordan man bruker og oppfører seg i det offentlige rom, hva man ser og hva man overser i en by – ja, i grunnen hva en by egentlig er – kommer i forgrunnen i Speakmans verk. At lydvandringen utfordrer det man vanligvis tenker på som «bevegelige bilder», er det heller ingen tvil om. Er det de blå GPS-koordinatene på smarttelefonens skjerm som utgjør bildene i dette verket? Er det vi selv som skaper bilder, ved å forestille oss Speakmans reise? Eller er det kanskje snarere byen som er bildet? Hva skjer i så fall med meg, publikummeren? Jeg er ingen tilskuer som står og ser på et bilde som beveger seg, men beveger meg selv, som en del av bildet; inne i det. Jeg er en aktør som både skaper og er underlagt narrativet på samme tid – litt som i et dataspill.

FORTELLERGREP

Fortellergrep blir et viktig stikkord i en utstilling som vektlegger medium og vis-ningssted så eksplisitt. Konteksten tilfører kunstverkene en grunnleggende selv-bevissthet, og måten kunsten presenterer seg selv på, blir ofte minst like viktig som hva den presenterer. Interessen for apper, animasjoner, augmented reality (AR) og annen forholdsvis ny teknologi, er tydelig representert i biennalen. I andre etasje av Stavanger Konserthus står for eksempel en enslig kikkert mon-tert opp foran det massive vinduet ut mot havna, og gjennom den kan man se en animert tornado (Consequences; 2017) herje med Stavanger havn. Kunstneren, John Cleater, har også flere animasjoner, som man må gå ut i byen på jakt etter selv, omtrent som i geolokasjonsspillet Pokémon Go.

Den amerikanske kunstneren John Craig Freeman bruker samme strategi i verket Virtual U.S./Mexico Border (2017), hvor mexicomuren legger seg i et ani-mert lag over havna i Stavanger.

Felles for et par av de mest teknologiorienterte arbeidene er at møtet med verket kanskje i første rekke blir et møte med mediet. Nevnte augmented reality (AR), som både Cleater og Freemans arbeider baserer seg på, er fremdeles i en såpass tidlig fase at den krever en del innsats og ikke minst forestillingsevne fra publikummeren. Den venezuelanske kunstneren Yucef Mehri benytter seg også av en langt fra sømløst integrert teknologi i sin interaktive installasjon Poet on Earth (2017). Installasjonen baserer seg på bevegelsessensorer og ansiktsgjenkjenning, men dessverre ikke alltid med like stort hell. Tidvis er det faktisk biennalens videoarbeider som lykkes best med å skape en relasjon og formidle en historie. I en lugar på MS Sandnes vises for eksempel et veldig fint

«Jeg skal legge ut på vandring i byen og la meg styre fullsten-dig av audioguidens instrukser. [...] Jeg er en aktør som både skaper og er underlagt narrativet på samme tid – litt som i et dataspill.»

TEMA – KRITIKK

1 Fra Duncan Speakmans lydguide It Must Have Been Dark by Then (2017).

2–3 John Craig Freemans Virtual U.S./Mexico Border (2017) er et stedsspesifikt AR-prosjekt som blander levende og virtuelle bilder. Foto: Oddbjørn Erland Aarstad (1–2) og kunstneren (3).

2

3

4

6

5

51

BILLEDKUNST 2017 ⋅ Nr  6 KRITIKK

filmprogram, og på Stavanger maritime museum finner vi Enrique Ramírez’ sterke videoverk Sailors (2017) projisert på en hvit vegg. Arbeidet omhandler flyktningkrisen og er basert på utenriksminister Sylvia Listhaugs (FrP) presse-stunt der hun poserte flytende i havet med oransje overle-velsesdrakt for å sette seg inn i situasjonen. I dette tilfellet er fire utenlandske Stavanger-beboere invitert til å gjøre det samme.

ALTERNATIV HISTORIEFORTELLING

Men mange av arbeidene på biennalen er også tuftet på helt andre innfallsvinkler til historiefortelling, hvor fortellergrepene skaper tankevekkende møter mellom kunst og betrakter. Den fransk-jamaicanske kunstneren Olivia McGilchrist er ett eksempel. I installasjonen Jonkonnu / Gens Inconnus (2015) viser hun dokumentasjon av Jamaicas tradisjonelle karnevalsdanser, men ikke presentert som film på vegg eller skjerm. Isteden har hun laget en hjemmesnekret innretning av kryssfiner som ligner litt på en stol med en liten kasse øverst. Publikummeren må sette seg ned, ta på seg et par virtual reality-briller, og stikke hodet inn i boksen. Med VR-brillene på og hodet fanget inne i det lille kammeret, får man Jonkonnu-danserne klaustrofobisk tett på, samtidig som den teknologisk innviklede visningsformen skaper stor avstand til innholdet i den tradisjonelle karibiske feiringen. Slik blir vi tvunget til (eller får lov til) å ta del i McGilchrists fremmedgjorte blikk på sin egen kultur, og dermed oppleve en annens følelse av diasporaens hjemløshet på kroppen.

VANDRERHISTORIER

Ordet migrasjon, både på norsk og engelsk, har sterke konnotasjoner til en av vår tids største utfordringer, nemlig millionene av mennesker som må flytte eller flykte på grunn av krig og miljøkatastrofer. De fleste arbeidene på biennalen som tematiserer migrasjon, vektlegger også smerten, tapet og følelsen av fremmedgjøring som samtidens massemigrasjon forårsaker. Men i enkelte arbeider har hjemløsheten en annen valør. Matti Aikio, en av de få norske deltagerne på biennalen, viser arbeider som forsøker å utvikle det nomadiske til en egen filosofi, med utgangspunkt i samiske tradisjoner. Hos Aikio skyldes ikke hjemløsheten ytre katastrofer, den er en ønsket tilstand, en måte å leve i verden på. I en epoke preget av dystre fremtidsprognoser, hvor det snakkes helt reelt om at vi er i ferd med å ødelegge verden, er det oppløftende å bli minnet på at det finnes andre perspektiver og måter å leve på.

Migrasjon kan forstås på flere måter i årets utgave av Screen City-biennalen. Kan ikke bevegelsen som signaliseres i begrepet «the moving image» nettopp tenkes som en slags utforskende vandring? Til nye medier, formater og visningsformer? Kunsten har «migrert», som Tanya Toft og Daniela Arriado skriver, fra den hvite kuben til det offentlig rom, og møter oss ute i byen. Med all sin visuelle og lydlige støy, er byen et vanskelig rom å kuratere en utstilling i, og formidlingen foregår da heller ikke alltid friksjonsfritt, men krever

sitt av publikums vilje til å gå, lete, utforske og se seg om. Kanskje er dette en av de største styrkene ved Screen City-biennalen. Den tvinger publikum til å reflektere over byens mekanismer, og insisterer på at kunsten har konkret påvirkningskraft overfor politikere, beslutningstagere, og alle andre som bruker og beveger seg i det offentlige rom.

Screen City Biennial er en internasjonal mønstring for det bevegelige bildet. Den ble arrangert for første gang i 2013, da under navnet Screen City Festival, og skiller seg ut ved at den tar i bruk ulike offentlige rom til visningen av verkene. Årets utgave, «Migrating Stories», er kuratert av Daniela Arriado og Tanya Toft og presenterer 35 kunstnere/kunstnergrupper.

I regi av VISP – Produksjonsenhet for visuell kunst på Vestlandet ble det arrangert en kritikersamtale ved Stavanger kunstmuseum (19.10.) med biennalen som tema. I panelet satt kunstnerne og kritikerne Helen Eriksen, Stian Gabrielsen samt undertegnede, Marit Sjelmo.Nettside: 2017.screencitybiennial.org

4 Blant utstillingsarenaene var skipet MS Sandnes.

5 Olivia McGilchrist, Jonkonnu / Gens Inconnus (2015), VR-videoinstallasjon (3:10).

6 Stillbiilde fra Enrique Ramirez' Sailors (2017), 2-kanals video (10:00).

Foto: Oddbjørn Erland Aarstad (4–5) og kunstneren (6).