J. Kenner

Sett meg fri

Oversatt av Miriam Claire Lane

© CAPPELEN DAMM AS, 2013 (norsk utgave)© 2012 by J. Kenner

ISBN 978-82-02-41456-6

1. opplag 2013

Originalens tittel: Release me

This translation published by arrangement with Bantam Books, an imprintof The Random House Publishing Group, a division of Random House, Inc.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling

og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov ellertillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til

åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Oversettelse: Miriam Claire LaneOmslagsfoto: CF Wesenberg

Omslagsdesign: Tine WinsvoldSats: Type-it AS

Trykk: UAB PRINT-IT, Litauen 2013

www.cappelendamm.no

Sett meg fri er oppdiktet. Navn, karakterer, steder og hendelser har entensprunget ut av forfatterens fantasi eller er brukt fiktivt. Enhver likhet medfaktiske personer, levende som døde, hendelser eller steder er helt tilfeldig.

Første kapittel

En kjølig bris fra havet stryker over de bare skuldrene mine. Jegskjelver og angrer på at jeg ikke fulgte rådet fra venninnen jegbor sammen med om å ta med meg et sjal i kveld. Jeg kom tilLos Angeles for bare fire dager siden, og jeg har ennå ikke blittvant til at sommertemperaturen faller når solen går ned. I Dallaser det varmt i juni, hett i juli og et helvete i august.

Sånn er det ikke i California, i hvert fall ikke ved kysten.Første huskeregel for L.A.: Ta alltid med deg en genser hvis duskal være ute om kvelden.

Jeg kunne selvfølgelig ha gått fra verandaen og inn til selska-pet igjen. For å menge meg med millionærene. Konversere medkjendisene. Stirre pliktoppfyllende på bildene. Det er tross altgallaåpning av en kunstutstilling, og sjefen min tok meg med hitfor å treffe, hilse på, sjarmere og konversere. Ikke for å beundrepanoramaet som utfolder seg foran meg. Blodrøde skyer eksplo-derer mot den blekoransje himmelen. Blågrå bølger skimrer medflekker av gull.

Jeg støtter hendene mot verandarekkverket og lener meg frem,trukket mot solnedgangens intense, uoppnåelige skjønnhet. Jegangrer på at jeg ikke tok med det slitne Nikon-apparatet jeg harhatt siden videregående. Ikke at det ville ha fått plass i den bittelille, perlebesatte vesken min. Og en stor kamerabag som tilbe-

5

hør til den lille sorte ville helt klart ha vært en gedigen mote-tabbe.

Men dette er den aller første solnedgangen min ved Stilleha-vet, og jeg er fast bestemt på å dokumentere begivenheten. Jegtrekker frem iPhonen, tar et bilde og legger det ut på Twitter meddet samme. Nå vet verden at Nikki Fairchild har en svakhet forstorslått panoramautsikt.

«Det får nesten bildene inne til å virke overflødige, ikke sant?»Jeg kjenner igjen den hese, feminine stemmen og snur meg motEvelyn Dodge, en pensjonert skuespillerinne og nå kunstmesen,som er kveldens vertinne.

«Jeg beklager. Jeg virker sikkert som en håpløs turist, men iDallas har vi ikke sånne solnedganger.»

«Du har ingenting å beklage», sier hun. «Jeg betaler for denneutsikten hver eneste måned når jeg overfører avdraget på huslå-net. Så den bør virkelig være flott.»

Jeg ler, og slapper av allerede.«Prøver du å gjemme deg?»«Unnskyld?»«Du er den nye assistenten til Carl, ikke sant?» spør hun og

sikter til sjefen min, som jeg har jobbet for i tre dager.«Nikki Fairchild.»«Nå husker jeg det. Nikki fra Texas.» Hun mønstrer meg fra

topp til tå, og jeg lurer på om hun er skuffet over at jeg ikke haren voldsom frisyre og cowboystøvler. «Hvem er det han vil atdu skal sjarmere, da?»

«Sjarmere?» gjentar jeg, som om jeg ikke helt forstår hva hunmener.

Hun hever det ene øyenbrynet. «Hør her, vennen min, denmannen ville heller gå på glødende kull enn på en kunstutstilling.Han fisker etter investorer, og du er agnet.» Hun lager en grovlyd langt bak i halsen. «Ikke vær redd. Jeg skal ikke presse deg tilå fortelle hvem det er. Og jeg skjønner godt at du gjemmer deg.Carl er kjempeflink, men han kan være litt av en drittsekk også.»

6

«Det er den kjempeflinke delen jeg takket ja til», sier jeg, oghun ler høyt.

Hun har faktisk helt rett i at jeg er agnet. «Ta på deg en cock-tailkjole», hadde Carl sagt. «Noe sexy.»

Seriøst? Jeg mener, seriøst?Jeg burde ha bedt ham ta på seg den hersens cocktailkjolen

selv. Men det gjorde jeg ikke. For jeg vil ha denne jobben. Jegkjempet hardt for å få denne jobben. Selskapet til Carl, C-SquaredTechnologies, har lansert tre vellykkede, nettbaserte produkteri løpet av de siste atten månedene. Den rekorden hadde vekketoppsikt i bransjen, og Carl var blitt hyllet som en man burdeholde øye med.

Det innebærer også at han er en man kan lære av, noe som formin del er mye viktigere, og jeg hadde forberedt meg så intensttil jobbintervjuet at det nesten grenset til det nevrotiske. For meghadde det vært en stor seier å få jobben. Hva så om han ville atjeg skulle ta på meg noe sexy? Det var en lav pris å betale.

«Jeg må konsentrere meg om å være agn igjen», sier jeg.«Søren heller, nå har jeg enten gitt deg dårlig samvittighet el-

ler gjort deg forlegen. Ikke vær det. La dem der inne få seg noeå drikke først. Du slår uansett flere fluer med alkohol. Stol påmeg. Jeg vet hva jeg snakker om.»

Hun tar frem en røykpakke og banker ut en sigarett før hunrekker meg esken. Jeg rister på hodet. Jeg elsker lukten av tobakk,den minner meg om bestefar, men å trekke inn selve røyken girmeg ingenting.

«Jeg er for gammel og inngrodd i vanen til å slutte», sier hun.«Men gud forby at jeg skulle få røyke i mitt eget hus. Ærlig talt,jeg ville blitt kastet ut. Du har ikke tenkt å gi meg en lekse omfarene ved passiv røyking, vel?»

«Nei», lover jeg.«Har du fyr, da?»Jeg holder opp den bitte lille vesken min. «Leppestift, kreditt-

kort, sertifikat og telefon.»

7

«Ingen kondomer?»«Jeg trodde ikke at det var den typen fest», sier jeg tørt.«Jeg liker deg, jeg visste det.» Hun ser seg rundt på verandaen.

«Hva slags fest er det egentlig jeg holder, når jeg ikke enganghar ett eneste, hersens stearinlys på ett eneste, hersens bord?Faen heller.» Hun stikker den utente sigaretten i munnen og trek-ker inn, med øynene lukket og et henført uttrykk i ansiktet. Jegkan ikke annet enn å like henne. Hun er nesten helt usminket,i motsetning til alle de andre kvinnene her, meg selv inkludert,og kjolen ligner mer en kaftan, med batikkmønstre som er likeinteressante som henne selv.

Hun er det moren min ville ha kalt et voldsomt kvinnemen-neske – høylytt, stor, egenrådig og selvsikker. Moren min haddeikke kunnet fordra henne. Jeg synes hun er fantastisk.

Hun slipper den utente sigaretten ned på flisene og trykkerden flat med skotuppen. Så gir hun tegn til en av servitørene, enjente kledd i svart, som bærer et brett med champagneglass.

Jenta strever litt med skyvedøren ut til verandaen, og jeg ser formeg at glassene faller av brettet og knuses mot de harde flisene,at skårene som ligger strødd glitrer som en samling diamanter.

Jeg forestiller meg at jeg bøyer meg for å ta opp en knust stett.Jeg ser den skarpe kanten skjære seg inn i det myke kjøttet ne-derst ved tommelen når jeg klemmer til. Jeg ser at jeg klemmerhardere, at smerten gir meg styrke, slik noen kanskje ville prøveå få hell fra en harelabb.

Fantasien flyter sammen med minner, og kraften den har, rystermeg. Den kommer raskt og sterkt og er litt foruroligende, fordi jegikke har trengt smerten på lenge og fordi jeg ikke forstår hvorforjeg tenker på den nå, når jeg føler meg rolig og avbalansert.

Jeg har det bra, tenker jeg. Jeg har det bra, jeg har det bra,jeg har det bra.

«Forsyn deg, vennen min», sier Evelyn lett og rekker meg etglass.

Jeg nøler og leter i ansiktet hennes etter tegn på at masken

8

min har falt og at hun har fått et glimt av sårbarheten min. Menansiktet hennes er åpent og vennlig.

«Nei, ingen protester», legger hun til og feiltolker nølingen.«Jeg kjøpte tolv kasser, og jeg liker ikke å se god alkohol gåtil spille. Nei, aldri i verden», legger hun til når jenta prøver årekke henne et glass. «Jeg kan ikke fordra det skvipet. Gi megen vodka. Bar. Kald. Med fire oliven. Og skynd deg. Vil du atjeg skal tørke inn som et løv og fly av sted med vinden?»

Jenta rister på hodet og ligner litt på en skvetten, skremt hare.Muligens en som har ofret labben for en annens hell.

Evelyn snur seg mot meg igjen. «Hvordan liker du deg i L.A.?Hva har du sett? Hvor har du vært? Har du kjøpt et kart overstjernene ennå? Herregud, si at du ikke har latt deg lure av altdet turisttullet.»

«Jeg har for det meste sett milevis av motorvei og innsiden avleiligheten min.»

«Men det er jo bare trist. Da er jeg enda gladere for at Carlslepte den magre skrotten din ut hit i kveld.»

Jeg har lagt på meg sju kjærkomne kilo siden årene da morenmin overvåket hver minste ting jeg puttet i munnen, og selv omjeg er strålende fornøyd med «skrotten» min i størrelse trettiåtte,vil jeg ikke beskrive den som mager. Men jeg vet at Evelyn me-ner det som en kompliment, og derfor smiler jeg. «Jeg er ogsåglad for at han tok meg med. Bildene er virkelig flotte.»

«Nei, ikke gjør det, ikke gli inn i den høflige samtaletralten.Nei, nei», sier hun før jeg rekker å protestere. «Du mener det heltsikkert. Herregud, bildene er nydelige. Men du får det tommeuttrykket som hos en jente som oppfører seg pent, og det kan viikke ha noe av. Ikke nå som jeg virkelig holdt på å bli kjent meddeg.»

«Unnskyld», sier jeg. «Jeg lover at jeg ikke skal blekne helt.»Fordi jeg liker henne, lar jeg være å fortelle henne at hun tar

feil – hun har ikke truffet den ekte Nikki Fairchild. Hun har truffetSosiale Nikki, som i likhet med Malibu Barbie leveres med et fullt

9

sett tilbehør. I mitt tilfelle er det ikke bikini og kabriolet. I stedethar jeg Elizabeth Fairchilds Guide til sosiale sammenkomster.

Moren min er glad i regler. Hun hevder at det skyldes sørstats-oppdragelsen hennes. I svake øyeblikk er jeg enig, men som regelsynes jeg bare hun er en kontrollerende bitch. Helt siden førstegang hun tok meg med for å drikke te på The Mansion på TurtleCreek i Dallas, da jeg var tre år, har jeg fått reglene innprentet.Hvordan man skal gå, hvordan man skal snakke, hvordan manskal kle seg. Hva man skal spise, hvor mye man skal drikke,hvilke vitser man skal fortelle.

Jeg kan alt sammen, hvert knep, hver nyanse, og jeg brukerdet innøvde scenesmilet som en rustning mot verden. Resultateter at jeg sannsynligvis ikke hadde klart å være mitt virkelige jegi et selskap om det så hadde stått om livet.

Det trenger imidlertid ikke Evelyn å vite.«Hvor bor du, egentlig?» spør hun.«I Studio City. Jeg deler leilighet med bestevenninnen min fra

videregående.»«Rett ned motorvei 101 til jobb, og så hjem igjen. Ikke rart

at du bare har sett betong. Var det ingen som fortalte deg at duburde ha valgt en leilighet på vestsiden?»

«Det ble for dyrt å leie på egen hånd», innrømmer jeg, og jegser at det overrasker henne. Når jeg tar meg sammen og gidderå gjøre en innsats, som for eksempel når jeg er Sosiale Nikki,ser jeg alltid ut som om jeg kommer fra en familie med penger.Sannsynligvis fordi jeg gjør det. Kommer fra, altså. Men det be-tyr ikke at jeg tok dem med meg.

«Hvor gammel er du?»«Tjuefire.»Evelyn nikker tankefullt, som om alderen min avslører en hem-

melighet. «Du kommer til å ønske deg en egen leilighet ganskesnart. Ring meg når tiden er moden, så skal vi finne et sted medutsikt til deg. Ikke like bra som dette, selvfølgelig, men vi finnernok noe som er bedre enn en påkjøringsrampe til motorveien.»

10

«Det er ikke så ille, altså.»«Selvfølgelig er det ikke det», sier hun i en tone som sier det

stikk motsatte. «Når det gjelder utsikt», fortsetter hun og pekermot havet som nå er mørkt, og mot himmelen som begynner ådekkes av stjerner, «er du velkommen tilbake for å dele min nårsom helst.»

«Det kan det hende jeg takker ja til», innrømmer jeg. «Jeg harveldig lyst til å ta med meg et skikkelig kamera opp hit for å taet bilde eller to.»

«Det er en stående invitasjon. Jeg stiller med vin, så kan dustå for underholdningen. En ung kvinne løs på byen. Blir det etdrama? En romantisk komedie? Ikke en tragedie, håper jeg. Jeger like glad i å gråte som andre jenter, men jeg liker deg. Dutrenger en lykkelig slutt.»

Jeg stivner til, men Evelyn vet ikke at hun har truffet et ømtpunkt. Det var tross alt derfor jeg flyttet til L.A. For å få et nyttliv. En ny historie. En ny Nikki.

Jeg kjører på med Sosiale Nikki-smilet og løfter champagne-glasset. «Skål for en lykkelig slutt. Og for denne flotte festen.Jeg tror jeg har lagt beslag på deg lenge nok.»

«For noe tull», sier hun. «Det er jeg som legger beslag på deg,det vet vi begge to.»

Vi går inn igjen, og summingen fra den alkoholdrevne samta-len overtar for havets behagelige ro.

«Jeg er egentlig en helt forferdelig vertinne. Jeg gjør som jegvil, snakker med hvem jeg vil, og hvis gjestene føler seg oversett,så får de bare takle det.»

Jeg måper. Jeg kan nesten høre min mors forskrekkede utbruddhelt fra Dallas.

«Dessuten», fortsetter hun, «skal ikke denne festen handle ommeg. Jeg stelte i stand denne lille sammenkomsten for å presen-tere Blaine og kunsten hans for omverdenen. Det er han som børsnakke med folk, ikke jeg. Selv om jeg ligger med ham, har jegikke tenkt å være barnevakten hans.»

11

Evelyn har fullstendig ødelagt forestillingen min om hvordanen vertinne for helgens store hendelse skal oppføre seg, og jegtror nesten jeg er litt betatt av henne på grunn av det.

«Jeg har ikke hilst på Blaine ennå. Det er han der borte, ikkesant?» Jeg peker på et høyt skaft av en mann. Han er skallet, menhar rødt fippskjegg. Jeg er ganske sikker på at det ikke er dennaturlige hårfargen hans. Rundt ham summer en liten gruppe, likbier som suger nektar fra en blomst. Antrekket hans er i alle falllike fargerikt som en.

«Der er festens lille midtpunkt, ja», sier Evelyn. «Hedersgjes-ten. Begavet, ikke sant?» Hun slår ut med hånden mot den enormestuen. Hver eneste vegg er dekket av bilder. Med unntak av noenbenker, har alle møbler som må ha vært her inne blitt flyttet utog erstattet av staffelier med enda flere bilder på.

De er vel teknisk sett portretter, antar jeg. Maleriene er aktbil-der, men de ligner ikke noe du ville få se i en bok om klassiskkunst. Det er noe underlig ved dem. Noe utfordrende og rått. Jegkan se at de er dyktig iscenesatt og utført, og likevel gjør de megurolig, som om de avslører mer om den som betrakter portrettetenn om maleren eller modellen.

Så vidt jeg kan se, er jeg den eneste som reagerer på dennemåten. Gruppen rundt Blaine ser i alle fall ut til å gløde. Jeg kanhøre den overstrømmende rosen helt herfra.

«Jeg har valgt en vinner i han der», sier Evelyn. «Men ventnå litt. Hvem har du lyst til å hilse på? Rip Carrington og LyleTarpin? De to kan garantert gi deg dramatikk, det er bombesik-kert, og hun du bor sammen med kommer til å bli fra seg av mis-unnelse hvis du sjekker dem opp.»

«Blir hun?»Evelyn hevet øyenbrynene. «Rip og Lyle? De har kranglet i

ukevis.» Hun myser mot meg. «Fiaskoen med den nye komise-rien deres? Det er overalt på nettet. Har du virkelig ikke hørt omdem?»

«Beklager», sier jeg, og føler at jeg må unnskylde meg. «Ti-

12

meplanen min på universitetet var ganske intens. Og du kan sik-kert forestille deg hvordan det er å jobbe for Carl.»

Apropos …Jeg ser meg rundt, men får ikke øye på sjefen min noe sted.«Det er et stort hull i utdannelsen din», sier Evelyn. «Kultur

– og ja, populærkultur teller også – er like viktig som … hva vardet nå du sa at du studerte?»

«Jeg tror ikke at jeg nevnte det. Men jeg har dobbel master ielektroteknikk og informatikk.»

«Så du har både utseende og hjerne. Der ser du. Det er noeannet vi har til felles. Men med en sånn utdannelse skjønner jegikke helt hvorfor du takket ja til å jobbe som sekretær for Carl,må jeg si.»

Jeg ler. «Det er jeg ikke heller, det lover jeg. Carl var på utkikketter en med teknisk erfaring som kunne jobbe sammen med hampå forretningssiden, og jeg var på utkikk etter en jobb der jegkunne lære om forretningssiden. Der jeg kunne få prøve meg.Jeg tror han først nølte litt med å ansette meg, for erfaringen minligger definitivt innenfor det tekniske, men jeg overbeviste hamom at jeg lærer raskt.»

Hun kikker på meg. «Jeg lukter ambisjoner.»Jeg trekker lett på skuldrene. «Dette er Los Angeles. Er det

ikke det det handler om i denne byen?»«Ha! Carl er heldig som har deg. Det blir spennende å se hvor

lenge han får beholde deg. Nå skal vi se … hvem av gjestenekunne være interessante for deg … ?»

Hun ser seg rundt i rommet og peker til slutt på en mann ifemtiårene som underholder en gruppe i et hjørne. «Det der erCharles Maynard», sier hun. «Jeg har kjent Charlie i årevis. Skik-kelig skremmende, helt til man blir kjent med ham. Men det erverdt det. Klientene hans er enten kjendiser med store navn ellerpolitiske lobbyister med haugevis av penger. Uansett har han debeste historiene.»

«Er han advokat?»

13

«Hos Bender, Twain & McGuire. Et ordentlig prestisjefirma.»«Jeg vet det», sier jeg, glad for å kunne vise at jeg ikke er helt

uvitende, selv om jeg ikke kjenner til Rip og Lyle. «En av minebeste venner jobber for dem. Han begynte her, men nå jobberhan på kontoret deres i New York.»

«Kom igjen, da, Texas, så skal jeg presentere deg.» Vi tar etskritt i retning av gruppen, men så stopper Evelyn meg. Maynardhar tatt frem telefonen og roper instrukser til en eller annen. Jegoverhører noen velformulerte forbannelser og kaster et blikk påEvelyn. Hun virker forbauset. «Han er myk på innsiden. Stol påmeg, jeg har jobbet sammen med ham før. I min tid som agentfikk vi i stand flere filmavtaler enn jeg har tall på. Og vi kjem-pet også innbitt for å unngå noen store avsløringer på lerretet.»Hun rister på hodet som om hun gjenopplever storhetstiden, såklapper hun meg på armen. «Vi venter til han har roet seg litt.Og i mellomtiden …»

Hun stopper tankefullt opp, med munnvikene trukket ned og etkonsentrert uttrykk i ansiktet, mens hun gransker gjestene igjen.«Jeg tror ikke han har kommet ennå, men, å! Ja! Der har vi endu bør treffe. Og når vi snakker om utsikt, har huset han holderpå å bygge en utsikt som får min til å se ut som, ja, som din.»Hun peker mot entreen, men det eneste jeg ser, er hoder somdukker opp og ned og haute couture. «Han takker nesten aldri jatil invitasjoner, men vi er gamle bekjente», sier hun.

Jeg kan fremdeles ikke se hvem det er hun snakker om, menså deler folkemengden seg, og jeg ser mannen i profil. Jeg fårgåsehud på armene, men jeg er ikke kald. Plutselig er jeg faktiskveldig, veldig varm.

Han er høy, og så kjekk at ordet nesten er en fornærmelse.Men det er mer enn det. Det er ikke utseendet hans, det er til-stedeværelsen. Han dominerer rommet bare ved å komme inn idet, og jeg oppdager at Evelyn og jeg ikke er de eneste som serpå ham. Hele folkehavet har lagt merke til ankomsten hans. Hanmå kjenne alles øyne på seg, og likevel er han helt uberørt av

14

oppmerksomheten. Han smiler til jenta med champagnen, tar etglass og begynner å snakke avslappet med en kvinne som kom-mer bort til ham med et fjollete smil i ansiktet.

«Pokker ta den jenta», sier Evelyn. «Hun kom aldri med vod-kaen min.»

Jeg hører henne knapt. «Damien Stark», sier jeg. Stemmenmin overrasker meg. Den er nesten ikke hørbar.

Evelyn skyter øyenbrynene så høyt i været at jeg ser bevegel-sen fra øyekroken. «Ser man det», sier hun megetsigende. «Detvirker altså som om jeg gjettet riktig.»

«Det gjorde du», innrømmer jeg. «Mr. Stark er akkurat denmannen jeg vil treffe.»