Joe Hill

NOS4A2Oversatt av Rune Larsstuvold

Joe HillOriginalens tittel: NOS4A2

Oversatt av Rune Larsstuvold

Copyright © 2013 by Joe HillAll rights reserved.

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2015

Published by arrangement with William Morrow, an imprint ofHarperCollins Publishers.

ISBN 978-82-02-42581-4

1. utgave, 1. opplag 2015

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015

Satt i Caslon 10,5/12,6 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning deter hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for

rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til min mor – her er en djevelsk doning til fortellernes dronning

Die Todten reiten schnell.(De døde rir fort.)«LENORE», GOTTFRIED BÜRGER

PROLOG:JULE- OG NYTTÅRSHILSENER

DESEMBER 2008

Englewood-fengselet, Colorado

SØSTER THORNTON STAKK INNOM PLEIEAVDELINGEN

for langtidspasienter litt før åtte med en ny pose blod til CharlieManx.

Hun holdt det gående på autopilot, uten å ha tankene på job-ben. Hun hadde endelig bestemt seg for å kjøpe den NintendoDS-en til sønnen sin, Josiah, som han ønsket seg, og drev og be-regnet om hun kunne komme seg til Toys «R» Us etter skiftet sitt,før de stengte.

Hun hadde stått imot impulsen i noen uker, av filosofiskegrunner. Hun gav egentlig blaffen i om alle vennene hans haddeen. Hun likte bare ikke tanken på de derre håndholdte video-spill-systemene som ungene bar med seg overalt. Ellen Thorn-ton avskydde hvordan små gutter forsvant inn i den strålendeskjermen, forkastet virkelighetens verden til fordel for en provinsav fantasien der moro erstattet tenkning, og det å finne opp nye,kreative måter å drepe på var en kunstform. Hun hadde fantasertom å ha et barn som ville elske bøker og spille Scrabble og ha lysttil å dra på truge-ekspedisjoner sammen med henne. For en vits.

Ellen hadde holdt ut så lenge hun kunne, og så, i går ettermid-dag, hadde hun kommet over Josiah som satt i sengen sin og lotsom om en gammel lommebok var en Nintendo DS. Han haddeklippet ut et bilde av Donkey Kong og stukket det ned i den gjen-nomsiktige plastlommen beregnet på fotografier. Han trykket påinnbilte knapper og laget eksplosjonslyder, og det hadde gjort litt

vondt i hjertet hennes å se ham late som om han allerede haddenoe han var sikker på at han ville få på Den Store Dagen. Ellenmåtte gjerne ha sine teorier om hva som var sunt for gutter og hvasom ikke var det. Det betydde ikke at Julenissen måtte være enigi dem.

Fordi hun var opptatt av egne tanker, la hun ikke merke til hvasom var annerledes med Charlie Manx før hun tok seg forsiktigrundt sengen for å nå intravenøsstativet hans. Tilfeldigvis sukkethan tungt akkurat da, som om han kjedet seg, og hun kikket nedog fikk se at han stirret opp på henne, og hun ble så forskrekketover å se ham med øynene åpne at hun fomlet med blodposen ogholdt på å miste den på føttene sine.

Han var motbydelig gammel, for ikke å snakke om motbyde-lig. Den store, blanke skallen hans var en globus som kartla enfremmed måne, med kontinentene vist som leverflekker og blå-merkede svulster. Av alle mennene i pleieavdelingen for langtids-pasienter – også kalt Grønnsakbedet – var det noe spesielt fæltmed Charlie Manx med åpne øyne på denne tiden av året. Manxlikte barn. Han hadde fått dusinvis av dem til å forsvinne tilbakepå nittitallet. Han hadde et hus nedenfor Flatirons der han gjordedet han likte å gjøre med dem og drepte dem og hengte opp jule-dekorasjoner til minne om dem. Avisene kalte stedet Sledehuset.Hohoho.

Ellen kunne som oftest stenge ute morsdelen av hjernen nårhun var på jobb, kunne holde sinnet borte fra tankene på hvaCharlie Manx sannsynligvis hadde gjort med de små jentene ogde små guttene som hadde krysset hans vei, små jenter og gutterikke eldre enn hennes Josiah. Ellen spekulerte ikke over hva noenav hennes protesjéer hadde gjort, hvis hun kunne unngå det. Pa-sienten i den andre enden av rommet hadde bundet fast kjæres-ten og hennes to barn, satt fyr på huset deres, og latt dem brenneinne. Han ble arrestert i en bar nede i gaten, der han drakk Bush-mills whisky og så baseballkampen mellom Chicago White Soxog Texas Rangers. Ellen kunne ikke forstå hvordan det noen-sinne kunne bli til hennes fordel å dvele ved det, og derfor hadde

12 JOE HILL

hun lært seg å betrakte pasientene sine som forlengelser av appa-ratene og dryppstativene de var koblet til, med kroppslig ytre.

I løpet av hele den tiden hun hadde arbeidet ved det føde-rale Englewood-fengselet, i fengselets høysikkerhets sykeavde-ling, hadde hun aldri sett Charlie Manx med øynene åpne. Hunhadde vært i staben i tre år, og han hadde vært bevisstløs hele dentiden. Han var den skrøpeligste av pasientene hennes, en skjørhudkappe med bein inni. Hjertemonitoren tikket som en met-ronom stilt på lavest mulige hastighet. Legen sa han hadde likestor hjerneaktivitet som en boks hermetisk mais. Ingen haddenoen gang fastslått alderen hans, men han så eldre ut enn KeithRichards. Han så til og med litt ut som Keith Richards – en skal-let Keith med en munnfull skarpe små brune tenner.

Det var tre andre komatøse pasienter på avdelingen, som sta-ben kalte «gaver»1. Når du var lenge nok blant dem, lærte du atalle gavene hadde sine eiendommeligheter. Don Henry, mannensom hadde brent jenta si og barna hennes til døde, dro på «spa-sertur» noen ganger. Han stod ikke opp, naturligvis, men føttenetråkket svakt under lakenene. Det var en fyr som het LeonardPotts som hadde ligget i koma i fem år og aldri kom til å våkneopp – en annen fange hadde kjørt et skrujern gjennom skallen påham og inn i hjernen. Men noen ganger kremtet han og kunnerope «Jeg vet det!» som om han var et lite barn som ønsket å svarepå lærerens spørsmål. Kanskje det å åpne øynene var eiendom-meligheten til Manx, og at hun bare aldri hadde tatt ham i å gjøredet før.

«Hallo, Mr. Manx,» sa Ellen automatisk. «Hvordan har du deti dag?»

Hun smilte et meningsløst smil og nølte, mens hun fortsattholdt posen med kroppstemperert blod. Hun ventet ikke et svar,men tenkte at det ville være hensynsfullt å gi ham et øyeblikk tilå samle sine ikke-eksisterende tanker. Da han ikke sa noe, straktehun den ene hånden fram for å lukke øyelokkene hans.

1 Gud Alene Vet Egentlig (orig. Gork – God Only Really Knows). O.a.

13NOS4A2

Han grep håndleddet hennes. Hun skrek – kunne ikke hjelpefor det – og slapp posen med blod. Den traff gulvet og eksplo-derte i en høyrød kaskade, føttene hennes ble søkkvåte av denvarme spruten.

«Æsj!» ropte hun. «Æsj! Æsj! Åh, Gud!»Det luktet som nytappet jern.«Gutten din, Josiah,» sa Charlie Manx til henne, stemmen var

skurrende og grov. «Det er en plass til ham i Juleland, sammenmed de andre barna. Jeg kunne gi ham et nytt liv. Jeg kunne giham et pent, nytt smil. Jeg kunne gi ham pene, nye tenner.»

Å høre ham si sønnens navn var verre enn å ha Manx’ håndrundt håndleddet eller blodet på føttene. (Rent blod, sa hun tilseg selv, rent.) Å høre denne mannen, dømt drapsmann og bar-nemishandler, snakke om sønnen hennes gjorde henne svimmel,ordentlig svimmel, som om hun var i en glassheis på full fart tilhimmels mens verden ble borte under henne.

«Slipp,» hvisket hun.«Det er en plass til Josiah John Thornton i Juleland, og det er

en plass til deg i Søvnens Hus,» sa Charlie Manx. «Gassmaske-mannen vet akkurat hva som må gjøres med deg. Gir deg pep-perkakedampen og lærer deg å elske ham. Kan ikke ta deg medoss til Juleland. Eller jeg kunne, men Gassmaskemannen er bedre.Gassmaskemannen er en velsignelse.»

«Hjelp,» skrek Ellen, bare at det kom ikke ut som et skrik. Detkom ut som en hvisken. «Hjelp meg.» Hun greide ikke å finnestemmen sin.

«Jeg har sett Josiah i Det Muliges Kirkegård. Josiah burde blimed på en tur i Wraithen. Han ville bli evig lykkelig i Juleland.Verden kan ikke ødelegge ham der, fordi det ikke er i verden. Deter i mitt hode. De er alle trygge i mitt hode. Jeg har drømt omdet, vet du. Juleland. Jeg har drømt om det, men jeg går og går, ogjeg kan ikke komme meg til enden av tunnelen. Jeg hører barnasynge, men jeg greier ikke å komme meg til dem. Jeg hører demrope på meg, men tunnelen tar ikke slutt. Jeg trenger Wraithen.Trenger fremkomstmiddelet mitt.»

14 JOE HILL

Tungen slapp ut av munnen på ham, brun og glinsende ogmotbydelig, og fuktet de tørre leppene hans, og han slapp henne.

«Hjelp,» hvisket hun. «Hjelp, hjelp, hjelp.» Hun måtte si detenda en gang eller to før hun kunne si det høyt nok til at noenkunne høre henne. Så slo hun seg gjennom dørene og ut i korri-doren, løp i de myke, flate skoene, skrek alt det hun kunne. Et-terlot skinnende fotspor bak seg.

Ti minutter senere hadde et par tjenestemenn utstyrt for å slåned opptøyer reimet Manx fast i sengen, bare i tilfelle han åpnetøynene og prøvde å stå opp. Men legen som omsider kom for åundersøke ham, sa at han skulle løsnes.

«Denne fyren har ligget til sengs siden 2001. Han må snus fireganger om dagen for at han ikke skal få liggesår. Selv om han ikkevar en gave, er han altfor svak til å komme seg noe sted. Etter sjuårs muskelsvinn tviler jeg på at han ville greie å sette seg opp selv.»

Ellen lyttet fra borte ved dørene – hvis Manx åpnet øyneneigjen, hadde hun tenkt å være den første ut av rommet – men dalegen sa det, gikk hun over gulvet på stive bein og trakk ermetopp fra det høyre håndleddet for å vise fram blåmerkene derManx hadde grepet henne.

«Ser det ut som noe en fyr som er for svak til å sette seg opp,kan ha gjort? Jeg trodde han skulle rive armen løs fra skulderenmin.» Føttene hennes sved nesten like ille som det blåmerkedehåndleddet. Hun hadde kledd av seg de blodige strømpebukseneog gått løs på føttene med skåldende hett vann og antibiotisksåpe til de var hudløse. Hun gikk i turnskoene sine nå. De andreskoene lå i søpla. Selv om de kunne reddes, trodde hun ikke athun noensinne ville være i stand til å ta dem på igjen.

Legen, en ung inder som het Patel, sendte henne et forlegent,unnskyldende blikk og bøyde seg fram for å lyse med en lykt iManx’ øyne. Pupillene hans utvidet seg ikke. Patel beveget lyk-ten fram og tilbake, men Manx’ øyne forble fiksert på et punktlike bak Patels venstre øre. Legen klappet i hendene en tommefra Manx’ nese. Manx blunket ikke. Patel lukket forsiktig Manx’øyne og gransket resultatene fra EKG-undersøkelsen de tok.

15NOS4A2

«Det er ikke noe her som avviker fra en eneste av de siste tolvEKG-undersøkelsene,» sa Patel. «Pasienten scorer ni på Glas-gow-koma-skalaen, viser langsom alfabølge-aktivitet i overens-stemmelse med alfakoma. Jeg tror at han bare snakket i søvne,søster. Det kan til og med skje med gaver som denne fyren.»

«Øynene hans var åpne,» sa hun. «Han stirret rett på meg. Hanvisste navnet mitt. Han visste navnet til sønnen min.»

Patel sa: «Har du noen gang ført en samtale med en av de andresykepleierne i nærheten av ham? Umulig å si hva fyren ubevisstkan ha plukket opp. Du sier til en annen pleier: ’Åh, hei, vet duat sønnen min nettopp vant stavekonkurransen.’ Manx hører detog gulper det opp midt i drømmen.»

Hun nikket, men en del av henne tenkte: Han visste Josiahsmellomnavn, noe hun var sikker på at hun aldri hadde nevnt fornoen her på sykehuset. Det er en plass for Josiah John Thornton iJuleland, hadde Charlie Manx sagt til henne, og det er en plass tildeg i Søvnens Hus.

«Jeg fikk aldri lagt inn blodet hans,» sa hun. «Han har værtblodfattig i et par uker. Fikk en urinveisinfeksjon fra kateteret.Jeg skal gå og hente en ny pose.»

«Ikke tenk på det. Jeg skal gi den gamle vampyren blodet hans.Hør, du fikk en stygg liten støkk. Legg det bak deg. Dra hjem.Du har bare igjen, hvor mye? En time igjen av skiftet? Ta fri. Tafri i morgen også. Har du igjen litt siste-liten-handling du må bliferdig med? Gjør den. Slutt å tenke på dette og slapp av. Det erjul, søster Thornton,» sa legen, og blunket til henne. «Vet du ikkeat det er den vidunderligste tiden på året?»

16 JOE HILL

SNARVEIEN1986–1989

Haverhill, Massachusetts

KRAPYLET VAR ÅTTE ÅR GAMMEL DEN FØRSTE GAN-gen hun kjørte over den overbygde broen som krysset streknin-gen mellom Tapt og Funnet.

Det skjedde slik: De var bare akkurat kommet tilbake fra Inn-sjøen, og Krapylet var på soverommet sitt og satte opp en plakatav David Hasselhoff – i svart skinnjakke, han gliste på den måtensom gav ham smilehull i kinnene, stod med armene i kors foranK.I.T.T.2 – da hun hørte et hikstende, sjokkert utbrudd fra for-eldrenes soverom.

Krapylet stod med en fot på hodegjerdet i sengen sin og holdtplakaten mot veggen med brystet mens hun festet hjørnene medbrun tape. Hun stivnet, la hodet på skakke for å lytte, ikke pågrunn av engstelse, bare i undring over hva moren var opprørtover nå. Det hørtes ut som hun hadde mistet noe.

«– hadde det, jeg vet jeg hadde det!» ropte hun.«Tror du at du kan ha tatt det av nede ved vannet? Før du gikk

ut i innsjøen?» spurte Chris McQueen. «I går ettermiddag?»«Jeg har jo allerede fortalt deg at jeg ikke svømte.»«Men kanskje du tok det av da du smurte på deg sololje.»De fortsatte fram og tilbake på denne måten, men Krapylet

2 Fork. for Knight Industries Two Thousand, en robotaktig bil, PontiacTrans Am 1982, i den amerikanske TV-serien Knight Rider 1982-86, derD.H. spilte helten Michael Knight. O.a.

fant ut at hun kunne skru dem av inntil videre. Åtte år gammelvar Krapylet – andreklasselæreren hennes kalte henne Victoria,moren kalte henne Vicki, men hun var Krapylet for faren og i sitthjerte – langt unna å bli engstelig av morens utbrudd. Linda Mc-Queens lattersalver og overspente utrop av skuffelse var lydspo-ret til Krapylets hverdagsliv og var bare en og annen gang verdt ålegge merke til.

Hun glattet plakaten flat, gjorde seg ferdig med å tape den fast,og tok et skritt bakover for å beundre den. David Hasselhoff, såkult. Hun rynket pannen, prøvde å avgjøre om den hang skjevt,da hun hørte en dør slamre og nok et smertefylt utrop – morenigjen – og så farens stemme.

«Var det ikke det jeg visste at vi var på vei dit?» sa han. «Ak-kurat i rette øyeblikk.»

«Jeg spurte om du så etter på badet, og du sa at du gjorde det.Du sa du hadde alt. Sjekket du badet eller ikke?»

«Jeg vet ikke. Nei. Sannsynligvis ikke. Men det spiller ingenrolle, for du la det ikke igjen på badet, Linda. Skjønner du hvor-for jeg vet at du ikke la fra deg armbåndet på badet? Fordi du ladet igjen på stranden i går. Du og Regina Roeson fikk dere massesol og bøttevis med margaritaer, og du ble så avslappet at du påsett og vis glemte at du hadde en datter, og duppet av. Og så nårdu våknet og det gikk opp for deg at du kom til å komme en timefor sent til å hente henne etter dagens sommerleirbesøk –.»

«Jeg kom ikke en time for sent.»«– dro du i panikk. Du glemte solbadoljen, og du glemte

håndkleet ditt, og du glemte armbåndet også, og nå –.»«Og jeg var ikke full heller, hvis det er det du antyder. Jeg kjø-

rer ikke datteren vår i fylla, Chris. Det er din spesialitet –.»«– og nå slenger du den vanlige dritten og gjør det til en an-

nens feil.»Krapylet var seg knapt bevisst at hun beveget seg, vandret ut

i den dunkle forhallen i retning av foreldrenes soverom. Dørenstod en håndsbredd på gløtt og avslørte en stripe av foreldrenesseng og kofferten som lå oppå den. Klær var blitt dratt ut og lå

20 JOE HILL

strødd ut over gulvet. Krapylet skjønte at moren i et krampeanfallav sterke følelser hadde begynt å trekke ut ting og kaste dem fraseg i letingen etter det tapte armbåndet: En gyllen bøyle med enpåmontert sommerfugl laget av glitrende blå safirer og små dia-manter.

Moren travet fram og tilbake, slik at hun kom til syne i blaffmed noen sekunders mellomrom når hun passerte den stripen avsoverommet Krapylet kunne se.

«Dette har ingenting med i går å gjøre. Jeg sa at jeg ikke mis-tet det på stranden. Jeg gjorde ikke det. Det lå ved siden av vaskeni morges, rett ved siden av øreringene. Hvis de ikke har det i re-sepsjonen, da tok en av værelsespikene det. Det er det de gjør, deter slik de sper på lønna si. De forsyner seg av alt sommergjestenelar ligge fremme.»

Krapylets far var taus en stund, og så sa han: «Herregud. Foren jævlig stygg person du er innvendig. Og deg fikk jeg et barnmed.»

Krapylet krympet seg. En prikkende hete vokste bak øynenehennes, men hun gråt ikke. Tennene søkte seg automatisk til un-derleppen, sank inn i den, fremkalte et skarpt hugg av smerte somholdt tårene i sjakk.

Moren viste ingen slik selvbeherskelse og begynte å gråte. Hunvandret inn i synsfeltet igjen, med den ene hånden presset overansiktet, mens det rykket i skuldrene. Krapylet ønsket ikke å blisett og trakk seg bortover korridoren.

Hun fortsatte forbi rommet sitt, ut i entréen og ut gjennomytterdøren. Tanken på å bli værende innendørs var plutselig uut-holdelig. Luften i huset var innestengt. Klimaanlegget haddevært avstengt i én uke. Alle plantene var døde, og det kjentes pålukten.

Hun visste ikke hvor hun var på vei før hun kom dit, skjøntfra det øyeblikket hun hørte faren servere sin verste – For en jæv-lig stygg person du er innvendig – var målet hennes selvsagt. Hunslapp seg inn gjennom sidedøren til garasjen og hentet sin Ra-leigh.

21NOS4A2

Hennes Raleigh Tuff Burner hadde vært fødselsdagspresan-gen til henne i mai og var, ganske enkelt, yndlingsfødselsdags-presangen hennes gjennom alle tider … da og for bestandig. Selvnår hun ble tretti, hvis hennes egen sønn spurte henne hva somvar det fineste hun noensinne hadde fått, ville hun umiddelbarttenke på den selvlysende blå Raleigh Tuff Burner-sykkelen medbanangule felger og brede dekk. Den var den beste tingen huneide, bedre enn Magic 8-Ballen, KISS Colorforms-settet, og tilog med ColecoVision spillkonsollen hennes.

Hun hadde fått øye på den i vinduet hos Pro Wheelz nede isentrum tre uker før fødselsdagen, da hun var ute sammen medfaren, og utbrøt et kraftig åååh ved synet av den. Faren moret segover det og tok henne med inn, og overtalte forhandleren til å lahenne kjøre den omkring i utstillingslokalet. Selgeren hadde an-befalt henne sterkt å se på andre sykler, syntes at en Tuff Burnervar for stor for henne, selv med setet senket til laveste posisjon.Hun skjønte ikke hva fyren snakket om. Det var som trolldom,hun kunne like gjerne ha ridd på et kosteskaft, skåret uanstrengtgjennom Halloween-mørket, hundrevis av meter over bakken.Men faren hadde latt som han var enig med butikkinnehaverenog sagt til Vic at hun kunne få noe sånt når hun ble eldre.

Tre uker senere stod den i innkjørselen, med en stor sølvsløyfepå styret. «Du er eldre nå, er’u’kke?» sa faren, og blunket.

Hun smatt inn i garasjen, der Tuff Burner-en lente seg motveggen til venstre for farens sykkel – ikke en tråsykkel, men ensvart 1979 Harley-Davidson Shovelhead, som han fortsatt kjørtetil jobben med om sommeren. Faren var skytebas, jobbet i en vei-arbeidsgjeng med å skjære bort fremspring med kraftig spreng-stoff, ANFO for det meste, noen ganger ren TNT. Han haddesagt til Vic en gang at det måtte en smart mann til for å finne enmåte å gjøre fortjeneste på sine dårlige vaner på. Da hun spurteham hva han mente, sa han at de fleste karene som likte å sprengebomber, endte opp i småbiter eller i fengsel. I hans tilfelle inn-brakte det ham seksti tusen dollar i året, og han var verdt mye merhvis han noen gang skulle greie å fragmentere seg; han hadde en

22 JOE HILL

helvetes forsikringspolise. Lillefingeren alene var verdt tjue tusenhvis han sprengte den bort. Motorsykkelen hans hadde et sprøy-telakkert maleri av en komisk sexy blondine i en bikini laget avet amerikansk flagg, som satt skrevs over en bombe, mot en bak-grunn av flammer. Vics far var barsk. Andre fedre bygde ting.Hennes blåste dritten til værs og kjørte av gårde på en Harley,mens han røkte sigaretten som han brukte til å tenne på lunta.Slå den.

Krapylet hadde lov til å kjøre Raleighen på stiene i PittmanStreet-skogen, det uoffisielle navnet på en tolv mål stor stripemed furukratt og bjørk som lå like bortenfor hagen på baksidenav huset. Hun hadde lov til å sykle så langt som til Merrimack-elven og den overbygde broen før hun måtte snu.

Skogen fortsatte på den andre siden av den overbygde broen– også kjent som Snarveibroen – men Vic hadde forbud mot åkrysse den. Snarveibroen var sytti år gammel, vel nitti meter lang,og hadde begynt å gi etter på midten. Veggene hellet med strøm-men, og den så ut som den ville kollapse i sterk vind. Et net-tinggjerde stengte inngangen, men unger hadde bøyd ståltrådeneunna i det ene hjørnet og gått inn dit for å røyke hasj og kline.Blikkskiltet på gjerdet sa ERKLÆRT USIKKER ETTER ORDRE FRA

HAVERHILL-POLITIET. Det var et sted for forbrytere, elendige ogde mentalt forstyrrede.

Hun hadde vært der inne, naturligvis (ingen kommentarervedrørende hvilken kategori hun tilhørte), uten hensyn til farenstrusler, eller USIKKER-skiltet. Hun hadde utfordret seg selv til åsmette under gjerdet og gå ti skritt, og Krapylet hadde aldri kun-net trekke seg fra en utfordring, ikke engang en som hun haddegitt seg selv. Spesielt de utfordringene hun gav seg selv.

Det var fem grader kjøligere der inne, og det var åpningermellom gulvplankene der du så tretti meter rett ned, mot detvindpiskede vannet. Hull i det svarte tjærepapptaket slapp innstøvfylte søyler av gyllent lys. Flaggermus pep skingrende i mør-ket.

Det hadde fått Vic til å hive etter pusten, det å gå ut i den

23NOS4A2

lange, skyggefulle tunnelen som ikke bare slo en bro over en elv,men overvant døden selv. Hun var åtte, og hun trodde hun varraskere enn hva det skulle være, selv en brokollaps. Men huntrodde litt mindre på det da hun faktisk tok små babyskritt overde gamle, slitte, knirkende plankene. Hun hadde tatt ikke bareti skritt, men tjue. Men ved det første høye smellet for hun sam-men, styrtet tilbake og ut under nettinggjerdet og kjente det somom hun holdt på å bli halvveis kvalt av sitt eget hjerte.

Nå styrte hun sykkelen ut fra hagen, og i neste øyeblikkskranglet hun nedover bakken, over røtter og steiner, inn i sko-gen. Hun stormet bort fra huset og rett inn i en av sine egne pa-tenterte, innbilte Knight Rider-historier.

Hun befant seg i Knight 2000, og de kjørte, fløy uanstrengtbortover under trekronene mens sommerdagen fadet inn i sitron-gul skumring. De var ute på oppdrag for å gjenvinne en mikro-chip som inneholdt den hemmelige posisjonen til hver eneste énav Amerikas rakett-siloer. Den var skjult i morens armbånd, chi-pen var en del av edelstensommerfuglen, dyktig kamuflert somdiamant. Leiesoldater hadde den og planla å auksjonere den borttil budgiveren med det høyeste budet: Iran, russerne, kanskje Ca-nada. Vic og Michael Knight nærmet seg skjulestedet deres viaen bakvei. Michael ville at Vic skulle love ham at hun ikke skulleta unødvendige sjanser, ikke være et dumt barn, og hun var spy-dig mot ham og himlet med øynene, men de forstod begge toat hun, på grunn av kravene til historiens handling, på ett ellerannet tidspunkt ville bli nødt til å oppføre seg som et dumt barn,sette begges liv i fare og tvinge dem til å gjennomføre desperatemanøvrer for å unnslippe skurkene.

Bare at denne fortellingen ikke var helt tilfredsstillende. Fordet første var hun helt tydelig ikke i en bil. Hun var på sykkel,skumpet over røtter, tråkket fort, fort nok til å holde myggenborte. Dessuten greide hun ikke å slappe av og la seg selv dag-drømme slik hun vanligvis kunne. Hun tenkte stadig: Herregud.For en jævlig stygg person du er innvendig. Hun hadde den plutse-lige, magevrengende tanken at når hun kom hjem, ville faren ha

24 JOE HILL

dratt. Krapylet senket hodet og tråkket fortere, det var den enestemåten å legge bak seg en så fryktelig tanke på.

Hun var på sykkelen, det var hennes neste tanke – ikke TuffBurneren, men farens Harley. Armene hennes holdt rundt ham,og hun hadde på seg hjelmen han hadde kjøpt til henne, densvarte heldekkende hjelmen som fikk henne til å føle seg som hunvar halvt kledd i romdrakt. De var på vei tilbake til Lake Winni-pesaukee for å få tak i morens armbånd; de skulle overraske hennemed det. Moren kom til å rope ut når hun fikk øye på det i fa-rens hånd, og faren ville le, og legge en arm rundt livet på LindaMcQueen, og kysse henne på kinnet, og de ville ikke være sintepå hverandre lenger.

Krapylet gled gjennom flimrende sollys, under de overhen-gende grenene. Hun var nær nok riksvei 495 til å høre den: Detskjærende brølet fra en langtransport som giret ned, suset fra bi-lene, og ja, til og med de rumlende smellene fra en motorsykkelpå vei sørover.

Da hun lukket øynene, befant hun seg på hovedveien selv,holdt god fart, nøt følelsen av vektløshet idet sykkelen lente seginn i kurvene. Hun la ikke merke til at hun i tankene sine varalene på sykkelen nå, var større jente nå, gammel nok til å vri pågasshåndtaket selv.

Hun skulle stoppe kjeften på begge to. Hun skulle få tak i arm-båndet og komme tilbake og kaste det på sengen mellom dem oggå ut uten å si et ord. La dem stirre på hverandre i forlegenhet.Men aller mest forestilte hun seg sykkelen, det ubesindige rasetgjennom milene, idet dagens siste lys flyktet fra himmelen.

Hun kom ut av den furuduftende mørke skyggen og over påden brede grusveien som gikk bort til broen. Snarveien kalte delokale den, bare ett ord.

Da hun nærmet seg broen, så hun at nettinggjerdet lå nede.Ståltrådmaskene var blitt vrengt av stolpene og lå på bakken.Inngangen – bare så vidt bred nok til å slippe inn en enkelt bil –var innrammet av floker av eføy som vaiet mildt i luftstrøm-men fra elven under. Innenfor var det en rektangulær tunnel som

25NOS4A2

strakte seg mot en firkant med utrolig skinnende lys, som om denbortre enden åpnet seg mot en dal med gyllen hvete, eller kanskjebare gull.

Hun slakket av – et øyeblikk. Hun var i sykkeltranse, haddekjørt langt inn i sitt eget sinn, og da hun bestemte seg for åfortsette, rett over gjerdet og inn i mørket, stilte hun ikke altformange spørsmål ved valget. Å stanse nå ville være et sviktendemot som hun ikke kunne tillate. Dessuten. Hun hadde tro påfart. Hvis plankene begynte å knekke under henne, ville hun barekjøre på, komme seg bort fra det råtne treverket før det rakk å gietter. Hvis det var noen der inne – en eller annen uteligger somønsket å legge hånd på en liten pike – ville hun være forbi hamfør han fikk rørt seg.

Tanken på gammelt treverk som sprakk, eller en boms somgrep etter henne, fylte brystet hennes med deilig skrekk, og i ste-det for å bremse henne fikk det henne til å stå på pedalene ogtråkke enda hardere. Hun tenkte også, med en viss rolig tilfreds-het, at hvis broen skulle krasje i elven, ti etasjer nedenfor, og hunble knust i ruinene, så ville det være foreldrenes skyld fordi dekranglet og drev henne ut av huset, og det ville lære dem. De komtil å savne henne fryktelig, ville bli syke av sorg og skyldfølelse,og det var nøyaktig hva de hadde i vente, begge to.

Nettinggjerdet raslet og slo under dekkene. Hun stupte ut i etunderjordisk mørke som stinket av flaggermus og råte.

Idet hun kom inn, så hun noe som stod skrevet på veggen, tilvenstre for henne, med grønn spraymaling. Hun bremset ikke forå lese det, men trodde det stod TERRY ’S, og det var pussig fordi dehadde spist lunsj på et sted som het Terry’s, Terry’s Primo Subs iHampton, som lå borte i New Hampshire, ved sjøen. Det var derde pleide å stoppe på vei hjem fra Lake Winnipesaukee, siden detlå omtrent halvveis mellom Haverhill og innsjøen.

Lydene var annerledes inne i den overbygde broen. Hun hørteelven, tretti meter under, men den hørtes mindre ut som strøm-mende vann, mer som et gufs av hvit støy, av atmosfæriske for-styrrelser i radioen. Hun kikket ikke ned, var redd for å se elven

26 JOE HILL

gjennom de tilfeldige åpningene mellom plankene under. Hunkikket ikke engang fra side til side, men holdt blikket stivt på denbortre enden av broen.

Hun passerte gjennom stotrende stråler av hvitt lys. Da hunkrysset gjennom et av de løvtynne flakene av lys, kjente hun deti det venstre øyet, en slags fjern puls. Gulvet gav en ubehageligfølelse av svikt. Hun hadde bare en eneste tanke nå, to ord lang,nesten framme, nesten framme, i samme rytme som føttene malte.

Firkanten av lys i den bortre enden av broen utvidet seg ogble mer intens. Idet hun nærmet seg, ble hun var en nesten bru-tal hete som strømmet ut fra utgangen. Hun kunne uforklarligkjenne lukten av solbadolje og løkringer. Det falt henne ikke innå lure på hvorfor det ikke var et gjerde her i den andre enden avbroen heller.

Vic McQueen, også kjent som Krapylet, trakk pusten dypt ogsyklet ut av Snarveien, inn i solen, mens dekkene hompeti-hom-pet ned av treverket og ut på asfalt. Suset og brølet fra hvit støyopphørte brått, som om hun egentlig hadde lyttet til atmosfæ-riske forstyrrelser i radioen, og en eller annen nettopp hadde dyt-tet til strømbryteren.

Hun gled et titalls meter til før hun så hvor hun var. Hjer-tet knøt seg i brystet før hendene hennes rakk å knyte seg rundtbremsene. Hun stanset så brått, med sånn kraft, at bakhjulet bleslengt rundt, skrenset på asfalten og sprutet skitt.

Hun hadde kommet ut bak en enetasjes bygning, i et brolagtsmug. En avfallscontainer og en samling søppelkasser stod motmursteinsveggen til venstre for henne. Den ene enden av smugetvar stengt av med et høyt plankegjerde. Det gikk en vei på denandre siden av det gjerdet. Vic kunne høre trafikken som rulletforbi, hørte et bruddstykke av en sang som strømmet fra en avbilene: Abra-abra-cadabra … I wanna reach out and grab ya …

Vic skjønte, ved første øyekast, at hun var på feil sted. Hunhadde vært nede ved Snarveien mange ganger, kikket over dehøye breddene av Merrimack til den andre siden ofte nok til åvite hva som lå der borte: En skogkledd ås, grønn og kjølig og

27NOS4A2

stille. Ingen vei, ingen butikk, intet smug. Hun snudde på hodetog holdt nesten på å skrike høyt.

Snarveibroen fylte åpningen til smuget bak henne. Den varkjørt rett inn der, mellom den enetasjes bygningen av mursteinog en fem etasjer høy bygning av hvitkalket betong og glass.

Broen krysset ikke lenger en elv, men var stappet inn på enplass som knapt kunne romme den. Vic skalv kraftig ved synetav den. Da hun stirret inn i mørket, kunne hun i det fjerne se desmaragdfargede skyggene av Pittman Street-skogen i den andreenden.

Vic steg av sykkelen. Føttene skalv i nervøse utbrudd. Hunleide Raleighen bort til containeren og lente den mot siden. Hunfant at hun manglet mot til å tenke for nøye på Snarveien.

Smuget stinket av fritert mat som ble skjemt i solen. Hun villeha frisk luft. Hun gikk forbi en nettingdør inn til et støyende,dampende kjøkken og bort til det høye plankegjerdet. Hun åpnetdøren ved siden av og tok seg ut på en smal fortausstripe som hunkjente godt. Hun hadde stått på den for bare noen timer siden.

Da hun kikket til venstre, så hun en lang sandstrand og havetbortenfor, der de grønne bølgene dannet skumtopper som glitretsmertelig skarpe i solen. Gutter i badebukser kastet en frisbee,hoppet i været for å gjøre skryteredninger for så å falle i dynene.Bilene trillet langs strandpromenaden, støtfanger mot støtfanger.Hun gikk rundt hjørnet på ustødige bein og kikket opp på bestil-lingsluken til

28 JOE HILL