Korsaren

Clive Cusslerog Jack Du Brul

KorsarenOversatt av Rune R. Moen

Clive Cussler og Jack Du BrulOriginalens tittel: CorsairOversatt av Rune R. Moen

Opprinnelig utgave:Copyright © 2009 by Sandecker, RLLLP

By arrangement with Peter Lampack Agency, Incand Lennart Sane Agency AB

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2013

ISBN 978-82-02-31356-2

1. utgave, 1. opplag 2013

Omslagsdesign: Erlend AskovTrykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

«… at det bygger på lovene til profeten deres, at det er skrevet iKoranen deres, at alle nasjoner som ikke måtte ha anerkjent de-res autoritet, var syndere, at det er deres rett og plikt å føre krigmot dem hvor enn de måtte finnes, og gjøre alle de kunne ta somfanger, til slaver, og at enhver muslim som skulle bli drept i krig,er sikret en plass i paradis.»

– Thomas Jeffersons vitnemål til Den kontinentalekongress, der han forklarer den rettferdiggjørelsen somvar gitt til ham av Barbareskstatenes ambassadør tilEngland, Sidi Haji Abdul Rahman Adja, angående de-res angrep på kristne skip, 1786

«Vi burde ikke kjempe mot dem i det hele tatt med mindre vi be-stemmer oss for å kjempe mot dem for alltid.»

– John Adams om barbareskpiratene, 1787

Prolog

TripolibuktaFebruar 1803

Så fort skvadronen hadde fått de befestede murene i barba-reskhovedstaden i sikte, blåste det plutselig opp til storm,slik at ketsjen Intrepid og den større briggen Siren ble tvun-get ut i Middelhavet igjen. I teleskopet sitt hadde løytnantHenry Lafayette, førstestyrmann på Siren, ved en tilfeldig-het akkurat oppdaget de kneisende mastene til USS Phi-ladelphia, årsaken til at de to amerikanske krigsskipenehadde våget seg så nær piratenes tilfluktssted.

Seks måneder tidligere hadde førtifirekanonersskipetPhiladelphia jaget en korsar for nær Tripolis beryktede ogfarlige havn, og strandet på de grunne sandbankene. Fre-gattens kaptein, William Baimbridge, hadde da gjort althan kunne for å berge skipet, inkludert å lempe kanoneneover bord, men hun sto godt på grunn, og det var flere ti-mer til det ble høyvann. Truet av et dusin fiendtlige kanon-båter hadde Baimbridge ikke noe annet valg enn å strykeflagg og overgi det enorme krigsskipet til pasjaen i Tripoli.Brev fra den nederlandske konsulen som holdt til i byen,rapporterte at Baimbridge og hans overordnede offisererble behandlet bra, men skjebnen til mannskapet på Phila-delphia var, akkurat som for de fleste andre som ble tatt avbarbareskpiratene, slaveri.

De amerikanske kapteinene i middelhavsflåten innså atdet ikke var håp om å ta tilbake Philadelphia og seile

9

henne ut fra havnen, så de bestemte seg for at hun i stedetmåtte brennes. Når det gjaldt mannskapets skjebne, fantman gjennom mellommenn ut at Tripolis statsoverhodevar åpen for å slippe dem fri mot et kontantoppgjør på tilsammen omtrent en halv million dollar.

I flere århundrer hadde piratene i Barbareskstatene gjortinnfall langs hele kysten av Europa, og herjet så langt nordsom til Irland og Island. De hadde plyndret hele byer ogtatt med seg fanger tilbake til Nord-Afrika, der de uskyl-dige vansmektet som galeislaver, arbeidere og, når detgjaldt de mest tiltrekkende kvinnene, som konkubiner ide forskjellige herskernes haremer. De rikeste fangene fikksjansen til å bli kjøpt fri av venner og familie, men for defattige ventet slavearbeid og pine resten av livet.

For å verne om handelsflåten sin måtte de store sjømak-tene England, Spania, Frankrike og Holland betale tributttil de tre største byene på Barbareskkysten – Tanger, Tunisog Tripoli – slik at piratene ikke skulle angripe fartøyenederes. De nyetablerte Forente stater, som hadde stått underUnion Jacks beskyttelse frem til uavhengigheten, betalteogså en tributt på nesten én tidel av sine skatteinntekter tilherskerne. Alt dette forandret seg da Thomas Jefferson til-trådte som landets tredje president, og bedyret at praksisenumiddelbart skulle opphøre.

Barbareskstatene, som ante en bløff fra det unge demo-kratiet, erklærte krig.

Jefferson svarte med å sende en armada av amerikanskeskip.

Bare synet av fregatten Constitution overtalte herskereni Tanger til å slippe fri alle amerikanske sjømenn i hansvaretekt og gi avkall på kravet om tributt. Til gjengjeld gakommandør Edward Preble ham tilbake de to av Barba-reskstatenes handelsskip som han allerede hadde kapret.

Pasjaen i Tripoli ble ikke like imponert, spesielt da sjø-folkene hans kapret USS Philadelphia og døpte henne omtil Allahs gave. Etter å ha tatt et av USAs slagskip følte pa-sjaen seg oppildnet av sin suksess og avfeide ethvert for-

10

søk på forhandling, med mindre han umiddelbart fikk ut-betalt sin tributt. Amerikanerne var på sin side i liten gradbekymret for at barbareskpiratene ville være i stand til åseile det skværriggede skipet og bruke henne som sjørøver-skip, men tanken på at et fremmed flagg hang fra skipetsgjøsstake, var nok til å forarge selv den ferskeste sjømann.

I fem dager etter at amerikanerne fikk øye på Philadel-phia, beskyttet av de ett hundre og femti kanonene i Tri-polis indre havn, raste stormen over himmelen og havet iet verre uvær enn noen om bord i de to krigsskipene haddesett. Til tross for at kapteinene gjorde så godt de kunne, bleskvadronen skilt og drev langt østover.

Med tanke på hvor ille det var om bord på Siren, kunneførstestyrmann Lafayette ikke forestille seg hva mannska-pet på Intrepid ble stilt overfor under stormen. Ikke barevar ketsjen mye mindre enn skipet hans, det lå på kun seks-tifire tonn, men frem til julen i fjor hadde Intrepid vært etslaveskip som het Mastico. Hun var blitt kapret av Con-stitution, og da lasterommet ble inspisert, oppdaget ameri-kanerne førtito svarte afrikanere som var lenket fast underdekk. De skulle gis i tributt til sultanen i Istanbul fra pa-sjaen i Tripoli.

All lut i verden kunne ikke skjule stanken av menneske-lig lidelse.

Stormen stilnet til slutt den tolvte februar, men det varførst den femtende de to skipene møttes til havs og tokseg frem til Tripoli igjen. Den kvelden innkalte kapteinStephen Decatur, skvadronens øverstkommanderende, tilkrigsråd om bord på det dristige lille Intrepid. Henry La-fayette rodde, sammen med åtte tungt bevæpnede menn,over for å slutte seg til ham.

«Så dere rir av stormen i ro og mak og kommer først nåom bord på jakt etter ære?» ertet Decatur, og strakte uthånden for å hjelpe Lafayette over den lave relingen. Hanvar en kjekk, bredskuldret mann med tykt, mørkt hår ogtrollbindende brune øyne, og han var bekvem i rollen somøverste leder.

11

«Ville ikke ha gått glipp av det for alt i verden, sir,»svarte Lafayette. Selv om de to mennene hadde sammegrad, var like gamle og hadde vært venner siden tiden somkadetter, føyde Lafayette seg etter Decatur som skvadro-nens øverstkommanderende og Intrepids kaptein.

Henry var like høy som Decatur, men hadde den slankekroppsbygningen til en dyktig fekter. Øynene hans var såmørke at de så svarte ut, og i den lokale drakten han haddeiført seg som forkledning, fremsto han like elegant somden legendariske piraten som de en dag håpet de skullefå møte – Suleiman Al-Jama. Lafayette var født i Quebec,men hadde flyttet over grensen til Vermont så fort han bleseksten. Han ville være en del av USAs demokratiske eks-periment. Han snakket allerede brukbart engelsk, så hanangliserte fornavnet sitt fra Henri og ble amerikansk stats-borger. Han begynte i marinen etter å ha jobbet på tøm-merskonnertene i Lake Champlain i et tiår.

Det var åtti mann stuet sammen på den seksti fot langeketsjen, men bare noen få hadde forkledning. Resten skullegjemme seg bak relingen eller vente i lasterommet når In-trepid seilte forbi steinmoloen og inn til Tripolis viktigsteankerplass.

«Henry, du må hilse på Salvador Catalano. Han skalvære losen vår så fort vi nærmer oss havnen.»

Catalano var tettbygd og svartsmusket, med en veldigbusk av et skjegg som strakte seg nedover brystet. Hodethans var tildekket av en skitten linturban, og i beltet haddehan en svært krummet kniv med en rød halvedelstein fes-tet i enden av skjeftet.

«Jeg antar at han ikke meldte seg frivillig,» hvisket La-fayette til Decatur idet han gikk bort for å ta losen i hån-den.

«Kostet oss en formue, ja,» svarte Decatur.«Hyggelig å hilse på Dem, Mr. Catalano,» sa Henry, idet

han grep malteserens skitne hånd. «Og på vegne av mann-skapet på USS Siren vil jeg få takke Dem for Deres tapretjeneste.»

12

Catalano satte opp et bredt, tannløst smil. «Pasjaenskorsarer har plyndret skipene mine nok ganger til at jegsyntes dette er en passende hevn.»

«Godt å ha Dem med,» svarte Lafayette fraværende.Han hadde allerede oppmerksomheten retten mot sitt nye,midlertidige hjem.

Intrepids to master raget høyt, men flere av stagene hangslapt ned, og seilene hun bød frem mot vinden, var dekketav salt og lappet mange ganger. Selv om dekket var skrub-bet med både lut og steiner, steg en forpestet luft opp fraeikeplankene. Henry ble våt i øynene av stanken.

Skipet var bestykket med bare fire små karronader, entype skipskanon som gled på skinner montert på dekk, istedet for å rulle bakover på hjul når den ble avfyrt. Men-nene i bordingslaget lå langflate der de fant plass på dekk,alle med en muskett og et sverd lett tilgjengelig. De fleste såfortsatt ut som om de led av ettervirkningene av den femdager lange stormen.

Henry smilte til Decatur. «Litt av et fartøy du har her,sir.»

«Ja, men det er mitt. Så vidt jeg vet, Mr. Lafayette, harennå ingen kalt deg kaptein på alle de årene du har tjenes-tegjort.»

«Sant nok.» – Lafayette gjorde elegant honnør– «kaptein.»

Det skulle gå en natt til før vinden tok seg opp nok tilat Intrepid kunne seile inn til Tripoli. I et messingteleskopså Decatur og Lafayette byen, som var omgitt av en mur,langsomt tre frem fra den enorme, monotone ørkenen.Spredt langs den høye forsvarsmuren og på vollene rundtpasjaens slott stakk det ut mer enn hundre og femti kano-ner. På grunn av diket, eller moloen, som strakte seg overankerplassen, kunne de bare se toppen av Philadelphias tremaster.

«Hva tror du?» spurte Decatur Henry, som han haddeutnevnt til øverstkommanderende for angrepet. De stoskulder mot skulder bak den maltesiske losen.

13

Henry kikket opp på Intrepids utstrakte seilduker og påkjølvannet bak den lille ketsjen. Han anslo farten til å værefire knop. «Jeg tror at hvis vi ikke reduserer farten, kom-mer vi til å seile inn i havnen lenge før solnedgang.»

«Skal jeg gi ordre om å reve mersseilet og fokken, kap-tein?» spurte Salvador Catalano.

«Det er nok best. Månen kommer til å gi nok lys senere.»Skyggene vokste seg lengre helt til de begynte å smelte

sammen, og de siste av solens stråler forsvant bak denvestlige horisonten. Ketsjen seilte inn i Tripolibukta og be-gynte å nærme seg barbareskbyens respektinngytende mu-rer. Halvmånen som sto opp, fikk steinene i moloen, fest-ningen og pasjaens slott til å skinne i et nifst lys, mens desvarte kanonstillingene som lå strødd over befestningene,dannet en truende atmosfære. Opp over muren stakk dentynne silhuetten av en minaret, hvorfra mennene på Intre-pid akkurat hadde hørt bønneropene like før solnedgang.

Og ankret opp rett nedenfor slottet lå USS Philadelphia.Hun så ut til å være i god stand, og amerikanerne kunnese at kanonene som tidligere var blitt lempet over bord, nåvar berget og satt på plass igjen i kanonportene.

Synet av skipet sendte motstridende følelser gjennomHenry Lafayette. Han ble rørt av de vakre linjene og denenorme størrelsen, samtidig som han kokte av sinne vedtanken på det tripolianske flagget som hang over akter-stavnen, og vissheten om at mannskapet på tre hundre ogsju mann var gisler i pasjaens fengsel. Ingenting ønskethan sterkere enn at Decatur skulle beordre sine menn tilå storme slottet og løslate fangene, men han visste at denordren aldri ville bli gitt. Kommandør Preble, øverstkom-manderende for hele middelhavsskvadronen, hadde gjortdet klart at han ikke ville risikere å la barbareskpiratene taflere amerikanske fanger enn de allerede hadde.

Samlet rundt havnen og fortøyd langs bølgebryterenlå det titalls andre skip, handelsfartøy med latinerseil ogstrømlinjeformede piratskip fulle av kanoner. Lafayettesluttet å telle etter tjue.

14

En ny følelse strammet til i brystet hans. Frykt.Hvis ting ikke gikk som planlagt, ville Intrepid aldri

komme seg ut av havnen igjen, og alle om bord ville dø– eller enda verre, bli tatt til fange og ende opp som slaver.

Henry ble plutselig tørr i munnen, og de utallige timenehan hadde trent med huggerten, virket på langt nær nok.De to ulike 58-kalibers flintelåspistolene han hadde stuk-ket ned i beltet rundt livet, føltes ynkelige. Så kikket hanned på sjømennene som gjemte seg bak relingen på Intre-pid. De var bevæpnet med økser, piker, sverd og dolker, også ut til å være like blodtørstige som noen arabisk pirat. Devar de beste mennene i verden, alle frivillige, og han vissteat de ville bringe seieren i land. En kadett gikk rundt mel-lom dem og sørget for at laglederne hadde lyktene tent oglengdene med lunter trukket i hvalolje klare.

Han så bort på Philadelphia igjen. Nå var de nær noktil å se en gruppe på tre vakter som sto ved relingen, medkrumsablene godt synlige. Men med så svak vind tok detenda to timer før de var på praiehold.

Catalano ropte høyt på arabisk: «Skip ohoi!»«Hva vil dere?» ropte en av dem tilbake.«Jeg heter Salvador Catalano,» sa den maltesiske losen

og holdt seg til planen som Decatur og Lafayette haddetenkt ut. «Dette er skipet Mastico. Vi er kommet for åkjøpe buskap til den britiske basen på Malta, men ble fan-get i en storm. Ankeret ble revet av, så vi kan ikke ankreopp. Jeg vil gjerne fortøye til det praktfulle skipet deres fornatten. Så fort det blir morgen, vil vi gå ordentlig i dokk ogiverksette reparasjoner.»

«Nå gjelder det,» hvisket Decatur til Henry. «Hvis deikke går med på det, så er vi i trøbbel.»

«De går med på det. Se på oss fra deres ståsted. Ville duvært bekymret for denne lille ketsjen?»

«Nei. Sannsynligvis ikke.»Vaktkapteinen klødde seg i skjegget mens han mønstret

Intrepid forsiktig, før han endelig ropte tilbake: «Dere kanfortøye, men dere må flytte dere ved daggry.»

15

«Takk skal du ha. Allah har en spesiell plass til deg i sitthjerte,» ropte Catalano, før han slo om til engelsk og hvis-ket til de to offiserene: «De har gått med på det.»

Lafayette sto ved siden av Decatur mens den lette brisenlangsomt førte Intrepid nærmere og nærmere siden av Phi-ladelphia. Den store fregattens kanoner var trillet ut, og debeskyttende munningsproppene var fjernet fra løpene. Jonærmere de kom, desto mer så munningene ut til å vokse.Hvis piratene ble mistenksomme, ville en bredside på detteholdet sprenge ketsjen til fliser og rive de åtti mennene ombord i filler.

Da de kom enda nærmere, var piratene som sto langs re-lingen, drøye 4,5 meter over Intrepids dekk. De begynte åmumle seg imellom og peke idet de skjelnet konturene avmennene som krøp sammen bak relingen på ketsjen.

Det var fortsatt tre meter mellom skipene da en av pira-tene ropte: «Americanos!»

«Be mennene Deres angripe,» jamret Catalano.«Bare kommanderende offisers ordre skal adlydes,» sa

Decatur rolig.Over dem trakk barbareskpiratene sverd, og en av dem

fomlet med muskedunderen han hadde festet med reimover ryggen. Det lød et skrik akkurat idet eikeskrogenestøtte mot hverandre, og Decatur ropte: «Entre henne!»

Henry Lafayette la hånden mot bibelen han alltid haddepå seg, og hoppet mot en åpen kanonport, der han krøketén hånd rundt treverket på kanten og grep rundt den varmebronsekanonen med den andre. Han slengte beina inn i åp-ningen mellom kanonen og siden av skipet, og landet påføttene. Sverdet hans sang idet han dro det ut av skjeden. Ilyset fra én enkelt lykt som hang fra det lave taket, så hanto pirater som stormet bort fra en annen kanonport idetflere menn kravlet om bord. En av piratene snudde seg også ham. Piraten hadde plutselig den brede krumsabelen sini hånden, og de bare føttene hans trampet over dekket. Hanskrek idet han angrep, en teknikk som er best egnet hvisman møter ubevæpnede og utrente sjøfolk i handelsflåten.

16

Henry lot seg ikke vippe av pinnen. Den frykten hanhadde vært sikker på ville paralysere ham, var blitt til rentraseri.

Han lot mannen komme, og idet piraten begynte på etsvingslag i hoftehøyde som ville ha delt Henry i to, tokHenry et forsiktig skritt forover og boret sverdbladet sittinn i brystet på den andre mannen. Kraften i piratens an-grep drev stålet gjennom ribbeina på ham og ut av ryggen.Den tunge krumsabelen skramlet mot dekk idet korsarensank sammen mot Lafayette. Han måtte sette kneet imotfor å trekke ut bladet fra brystet på piraten. Henry virv-let rundt mot en skygge som beveget seg, og dukket un-der svingslaget fra en øks som var siktet inn mot skulde-ren hans. Han slo tilbake med sverdet sitt, og eggen skargjennom tøy, hud og muskler. Han hadde ikke hatt riktigvinkel til å sprette opp buken på ham, men alt blodet somvellet ut av såret, fortalte ham at piraten var ute av kam-pen.

Kanondekket var en scene fra helvete. Mørke skikkelserhakket og hugget uhemmet løs på hverandre. Lyden av stålmot stål ble avbrutt av smerteskrik når sverdblad møttehud. Luften var fylt av kruttlukt, men i tillegg kunne Henryane den kobberaktige duften av blod.

Han kastet seg inn i kampen. Med det lave taket var ka-nondekket ikke et ideelt sted å slåss med sverd eller pike,men amerikanerne kjempet innbitt. En av dem gikk i bak-ken da han ble truffet bakfra. Henry så at korsaren somhadde slått ham, tårnet over alle andre. Turbanen hansstrøk nesten borti bjelkene. Han svingte krumsabelen sinmot Henry, og da Henry parerte, gjorde kraften i slagetat hele armen hans ble nummen. Araberen svingte sabelenigjen, og Lafayette måtte bruke alle sine krefter på å hevebladet nok til å avverge sverdet som kom susende.

Han vaklet tilbake, og piraten utnyttet overtaket, slovilt med sverdet og holdt Henry med vekten på bakre beinog alltid på defensiven. Decatur hadde under planleggin-gen vært beinhard på at angrepet skulle foregå så lydløst

17

som mulig, på grunn av den enorme piratarmadaen som låfor anker i havnen. Nå som kreftene hans raskt forsvant,hadde Lafayette ikke noe annet valg enn å trekke pistolenfra beltet rundt livet. Han trykket på avtrekkeren selv førhan hadde funnet målet. Fengkruttet i pannen gnistret, ogidet pistolen kom opp, eksploderte drivladningen med etskarpt knall. 58-kaliberskulen braste inn i brystet på pira-ten.

Skuddet ville ha fått en vanlig mann til å segne om pådekk før han hadde hatt tid til å blunke, men kjempen barefortsatte. Henry hadde bare et øyeblikk på å løfte sver-det idet krumsabelen suste mot ham på nytt. Sverdbladetreddet ham fra å få armen kuttet av, men den lammendekraften kastet hele kroppen hans over kanondekket. Hanfalt mot en av Philadelphias 18-punds kanoner. Mens De-caturs ordre om stillhet fortsatt ringte i ørene hans, fom-let Lafayette etter den tente oljelampen som hang i en poserundt livet hans, og holdt flammen mot fenghullet på bron-sekanonen. Han kunne lukte at kruttet brant, selv om fre-singen knapt kunne høres i bråket fra kampene som fort-satt raste rundt på skipet. Han holdt kroppen sin mellomden store kanonen og angriperen, og satte sin lit til at allede årene han hadde bemannet skipskanoner, ville gjøre attimingen ble perfekt.

Piraten må ha trodd at motstanderen var utkjørt pågrunn av den måten Lafayette bare sto der på, som om hanaksepterte det uunngåelige. Piraten løftet sarasenersverdetsitt og begynte slaget. Hele kroppen hans var forberedt påmotstanden idet sverdbladet skulle skjære gjennom kjøttog knokler. Da spratt amerikaneren til side. Araberen varaltfor godt i gang til å stoppe slaget eller legge merke tilrøyken som snodde seg opp bak på kanonen. Et øyeblikksenere drønnet den, og svovelluktende røyk vellet ut.

Det var bundet fast tykke hamptau som skulle bremsekraften i rekylen og hindre kanonen i å skrense over dekk,men de lot likevel kanonen bli skutt over en meter tilbake.Bakenden av kanonen traff piraten rett i skrittet, smadret

18

bekkenet hans, knuste hofteleddene og splintret begge lår-knoklene. Den slappe kroppen ble slengt mot en bjelke, oghan falt sammen på dekket brettet i to – bakover.

Henry brukte et sekund på å kikke ut av kanonporten.Den 18-punds kanonkulen hadde brast inn i festningen påden andre siden av havnen, og et skred av knust stein styr-tet ut av det gapende hullet.

«To fluer i én smekk. Ikke verst, mon ami Henri, slettikke verst.» Det var John Jackson, den store båtsmannen.

«Hvis kaptein Decatur spør, så var det en av disse slab-bedaskene som avfyrte kanonen, ikke sant?»

«Det var det jeg så også, Mr. Lafayette.»Kanonen som ble avfyrt, hadde fungert som en startpis-

tol på begynnelsen av et kappløp. De arabiske piratene for-lot forsvarsposisjonene sine og begynte å storme mot ka-nonportene, der de hoppet og falt ut i det rolige vannet ihavnen. De som kravlet opp leiderne til hoveddekket, villeutvilsomt støte på Decatur og hans menn.

«Da setter vi i gang.»Mennene gikk tilbake til styrbord side av skipet, der

mannskapsmedlemmer om bord på Intrepid sto parate,klare til å begynne å sende krutt opp til bordingslaget.Fulgt av Jackson og seks andre som bar på tønner medsvartkrutt, klatret Henry Lafayette ned en leider, forbimannskapslugarene, der hengekøyene fortsatt hang fratakbjelkene, men der alt annet utstyr var fjernet. De gikkenda lenger ned, til banjerdekket, det nederste dekket påfregatten, og gikk inn i et av skipets lasterom. De fleste har-piksproduktene var tatt, men det var igjen nok til at men-nene fikk satt fyr på fregatten.

De arbeidet raskt. Henry bestemte hvor de skulle leggeut luntene, og da de var på plass, tente han dem med olje-lampen. Flammene spredte seg raskt, mye raskere enn noenav dem hadde forventet. På et lite øyeblikk ble lasterommetfylt av osende røyk. De begynte på turen opp igjen mensde holdt ermene over munnen slik at de fikk puste. Taketover dem tok plutselig fyr med et drønn som fra en kanon.

19

John Jackson ble slått i bakken og ville ha blitt knust aven brennende tømmerstokk hvis ikke Henry hadde grepettak i et av beina hans og dratt ham over det grove planke-gulvet. Han hjalp båtsmannen opp, og de begynte å løpe,med resten av mannskapet i hælene. De måtte hoppe overog dukke unna ting etter hvert som biter av brennende trefortsatte å styrte ned ovenfra.

De kom til en leider, og Henry snudde seg og skyndte påmennene sine oppover. «Kom igjen, kom igjen, for helvete,ellers kommer vi til å dø her nede.»

Han fulgte etter Jacksons klossete rumpe akkurat idet enildstråle for bortover gangen. Henry kjørte skulderen oppi bakenden på Jackson og løftet av alle krefter. De to komseg ut av luken og rullet til side akkurat idet flammene slout fra lasterommet som i et vulkanutbrudd, traff taket ogspredte seg som en redselsfull baldakin.

De befant seg i et hav av ild. Veggene, dekket og ta-ket var kledd av flammer, og røyken var så tykk at tårenestrømmet fra øynene på Henry. Mens de løp i blinde, fanthan og Jackson den neste leideren og kom seg ut på kanon-dekket. Røyken strømmet ut av kanonportene, men det varnok frisk luft der til at de for første gang på fem minutterkunne fylle lungene uten å hoste.

En liten eksplosjon rystet Philadelphia og fikk Henry tilå dunke inn i John Jackson.

«Kom igjen, kamerat.»De kravlet ut av en av kanonportene. Mannskapet på In-

trepid var på plass for å hjelpe dem ned på den lille ketsjen.Noen i mannskapet slo Henry i ryggen flere ganger. Hantrodde de gratulerte ham med vel gjennomført jobb, meni virkeligheten slukket de det ulmende stoffet i forklednin-gen hans.

Over dem ved ripa sto Stephen Decatur med den ene stø-velen oppe på relingen. «Kaptein,» ropte Lafayette, «nedredekk er ok.»

«Veldig bra, løytnant.» Han ventet mens et par av men-nene hans klatret ned tauene, og gikk så ned på skipet sitt.

20

Philadelphia var innhyllet i brann. Flammene skjøt ut avkanonportene og begynte å klatre oppover i riggen. Snartville varmen være sterk nok til å utløse kruttladningene ikanonene, hvorav åtte var siktet direkte inn mot Intrepid.

Bauglinen som fortøyde ketsjen til fregatten, ble kas-tet av enkelt nok, men akterlinen satte seg fast. Henryskjøv mennene til side og trakk sverdet. Linen var nestentre centimeter tykk, men sverdbladet, som var skjemt etterstriden, skar det likevel tvers av med ett slag.

Siden brannen fortærte så mye luft, fikk ikke ketsjen fyltseilene, og fokken var farlig nær ved å vikle seg inn i Phila-delphias brennende rigg. Mennene brukte årer for å prøveå skyve fartøyet bort fra det flytende bålet, men så fort deskjøv seg bort, trakk storbrannen dem tilbake igjen.

Biter av brennende seil fra fregattens stormast falt somkonfetti. Håret til en av matrosene tok fyr.

«Henry,» brølte Decatur, «sett ut livbåten og slep ossbort.»

«Skal bli.»Henry, Jackson og fire andre låret jollen. Med en line fes-

tet i baugen på Intrepid rodde de bort fra ketsjen. Da tauetble stramt, halte de alt de maktet i årene for å vinne noencentimeter. Da de løftet årene fra vannet for å ta et nytt tak,mistet de halve avstanden de hadde tilbakelagt, idet vindenfra brannen dro dem tilbake.

«Ro, slubberter,» ropte Henry. «Ro!»Og det gjorde de. De kjempet iherdig mot skipets seks-

tifire dødvekttonn og det kraftige suget fra brannen. Men-nene halte og dro i årene så virvlene knaket i ryggen på demog blodårene bulet ut i halsen. De halte skipet og mannska-pet bort fra Philadelphia så Decatur fikk satt seil i stormas-ten og fylt seilene med den lette brisen som nå blåste ut fraørkenen.

Plutselig lyste det opp høyt oppe i slottsmuren. Et øye-blikk etterpå fulgte det rystende drønnet fra en kanon. Ku-len landet langt utenfor ketsjen og robåten, men den blefulgt av et titall flere. Små plask fylte plutselig vannflaten

21

– skudd fra håndvåpnene til utkikksmenn og vakter somløp langs moloen.

Om bord på Intrepid tok mannskapet i bruk årene ogrodde av alle krefter, og bak dem blusset Philadelphia plut-selig opp idet resten av seildukene tok fyr.

I tjue anstrengende minutter rodde mannskapet mensskudd etter skudd traff vannet rundt dem. En kanonkulegikk gjennom bramseilet på Intrepid, men bortsett fra detble skipet ikke truffet. Skuddene fra håndvåpnene dødeut først, og så var de utenfor rekkevidden til pasjaens ka-noner. Det utslitte mannskapet kollapset over hverandre,mens de lo og sang. Bak dem var festningsmurene opplystav den blafrende gløden fra det brennende skipet.

Henry kom med jollen og festet den under daviten.«Godt gjort, min venn.» Decatur smilte, og i ansiktet

hans så man gjenskinnet av det skimrende lyset bak dem.Henry var altfor utmattet til å gjøre noe annet enn å hive

etter pusten, så han gjorde bare en slapp honnør til Deca-tur.

Alles øyne ble plutselig vendt mot havnen, idet de bren-nende tårnene som var Philadelphias master, langsomt kol-lapset over babord side i en eksplosjon av gnister. Og så,som en siste salutt, smalt kanonene, en rungende kanonadesom sendte noen kuler utover vannet og andre inn i slotts-murene.

Mannskapet brølte over skipets uttrykk for trass motbarbareskpiratene.

«Hva nå, kaptein?» spurte Lafayette,Decatur stirret utover havet og så ikke på Henry mens

han snakket. «Dette er ikke over i natt. Jeg kjente igjen etav sjørøverskipene i havnen. Det var Suleiman Al-Jamasskip. Det heter Saqr. Det betyr falk. Du kan vedde din sistecent på at han gjør seg klar til å seile etter oss akkurat idette øyeblikk. Pasjaen vil ikke hevne seg på de tilfange-tatte sjømennene våre for det vi gjorde i natt – de er altforverdifulle for ham – men Al-Jama vil ha hevn.»

«Han var en hellig mann tidligere, ikke sant?»

22

«Frem til for noen få år siden,» konstaterte Decatur.«Han var det muslimene kaller en imam. Nesten som enprest. Han hatet kristendommen så sterkt at han kom fremtil at det ikke var nok å preke, og han begynte kampen motalle skip som ikke fører muslimsk flagg.»

«Jeg har hørt at han aldri tar fanger.»«Jeg har hørt det samme. Pasjaen kan ikke være særlig

fornøyd med det, siden man kan kreve løsepenger for fan-ger, men han har lite makt over Al-Jama. Pasjaen inngikken pakt med djevelen da han lot Al-Jama seile ut fra Tripoliav og til. Jeg har også hørt at han har uendelig av frivilligesom slutter seg til ham når han drar på tokt. Mannskapethans er suicidale i sin oppofrelse for ham.»

«Vanlige barbareskpirater ser på det de driver med, somet yrke, en måte å tjene til livets opphold på. Det er noede har drevet med i generasjoner. Du så i natt hvordande fleste av dem flyktet fra Philadelphia så fort vi bordethenne. De ville ikke bli drept i en kamp de ikke kunnevinne.»

«Men Al-Jamas tilhengere er av en helt annen sort. Detteer et hellig kall for dem. De har til og med et ord for det:jihad. De vil kjempe til døden hvis det betyr at de kan tamed seg en vantro til.»

Henry tenkte på den store piraten som hadde kommet sånådeløst mot ham og kjempet videre selv etter at han varskutt. Han undret på om han var en av Al-Jamas tilhen-gere. Han hadde ikke fått sett mannen i øynene, men hanhadde ant en berserks vanvidd ved piraten, som om det ådrepe en amerikaner var viktigere for ham enn å unngå atPhiladelphia ble brent.

«Hvorfor tror du de hater oss?» spurte han.Decatur så skarpt på ham. «Løytnant Lafayette, jeg har

aldri hørt et mer irrelevant spørsmål i hele mitt liv.» Hantrakk pusten. «Men jeg skal fortelle deg hva jeg tror. Dehater oss fordi vi eksisterer. De hater oss fordi vi er anner-ledes enn dem. Men mest av alt hater de oss fordi de trorde har rett til å hate oss.»

23

Henry forholdt seg taus i et minutts tid, mens han prøvdeå tenke over svaret til Decatur, men et slikt trossystem varså fremmed for ham at han ikke var i stand til å fatte det.Han hadde drept en mann i natt, og likevel hadde han ikkehatet ham. Han gjorde bare det han hadde fått ordre omå gjøre. Punktum. Det hadde ikke vært noe personlig, oghan kunne ikke forstå hvordan noen kunne gjøre det tildet.

«Hva er ordrene dine, kaptein?» spurte han til slutt.«Intrepid er ingen stor utfordring for Saqr, spesielt ikke

så overfylt som vi er. Vi skal slutte oss til Siren som plan-lagt, men i stedet for å vende tilbake til Malta i konvoi viljeg at du og Siren skal bli værende her ute og lære SuleimanAl-Jama at den amerikanske marinen ikke er redd for hameller hans like. Si til kaptein Stewart at han ikke må mis-lykkes.»

Henry klarte ikke å la være å smile. I to år nå hadde devært lite i strid, med unntak av å kapre Intrepid og nå åbrenne Philadelphia. Han var opprømt over å bringe stri-den direkte til korsarene.

«Hvis vi klarer å fange eller drepe ham,» sa han, «vil detgjøre underverker for kampmoralen vår.»

«Og svekke deres alvorlig.»

* * *

En time etter daggry ropte utkikken høyt oppe i toppen avSirens stormast ned: «Seil! Seil i sikte! Fem punkter fra styr-bord tvers.»

Henry Lafayette og løytnant Charles Stewart, sjefen påskipet, hadde ventet på dette siden soloppgang.

«Det var pokker meg på tide,» sa Stewart.Stewart var bare tjuefem år gammel og var blitt ut-

nevnt til offiser en måned før Marinen offisielt ble etablertav Kongressen. Han hadde vokst opp sammen med Step-hen Decatur, og i likhet med ham var Stewart en stigendestjerne i Marinen. Ryktene om bord ville ha det til at han

24

kom til å bli forfremmet til kapteins grad før flåten vendtetilbake til USA. Han hadde slank kroppsbygning og etlangt ansikt med øyne som lå dypt og langt fra hverandre.Han opprettholdt disiplin på en fast, men rettferdig måte,og uansett hvilket skip han tjenestegjorde på, ble skipet avmannskapet alltid ansett for å være heldig. Sanden i time-glasset rant i ti minutter før utkikken ropte på nytt. «Hunseiler parallelt med kysten.»

Stewart snøftet. «Jævelen må ha mistanke om at vi er herute. Han prøver å seile rundt oss og så krysse etter Intre-pid.» Så henvendte han seg til båtsmann Jackson, som varskipets navigasjonsoffiser. «Sett alle seil.»

Jackson brølte ordren opp til mennene som hang i rig-gen, og i en perfekt koreografert febrilsk aktivitet foldet etdusin seil seg ut fra råene og slo ut i blomst med vinden somfrisknet til. Fokkemasten og stormasten knirket under be-lastningen idet skipet på to hundre og førti tonn begynte åskjære seg gjennom Middelhavet.

Stewart kikket over siden på det skummende vannet somsprutet langs skipets eikeskrog. Han anslo hastigheten til tiknop, og visste at de ville gjøre fem til i dette været.

«Hun har oppdaget oss,» ropte utkikken. «De setterflere seil.»

«Det finnes ikke et latinerrigget skip i disse farvannenesom er raskere enn oss,» sa Henry.

«Nei, men han stikker halvparten så dypt som oss. Hvishan vil, kan han holde seg nær kysten og utenfor rekkevid-den til kanonene våre.»

«Da jeg snakket med kaptein Decatur, fikk jeg inntrykkav at denne Suleiman Al-Jama ikke er redd for å slåss.»

«Du tror han vil komme ut for å møte oss?»«Decatur tror det.»«Bra.»De neste fjorten timene fulgte Siren hardnakket etter

Saqr. Med større seilflate var den amerikanske briggenflere knop raskere enn Al-Jamas skip, men den arabiskekapteinen kjente disse farvannene bedre enn noen andre.

25

Gang på gang lokket han Siren farlig nær sandbanker ogtvang henne til å avbryte jakten på leting etter dypere vann.Saqr klarte også å finne sterkere vind nær land, vind somblåste fra den glovarme ørkenen som bakenfor klippenetårnet i uendelige voller over kystlinjen.

Avstanden mellom skipene krympet merkbart da solenbegynte å gå ned og vinden inne ved land stilnet.

«Vi har ham i løpet av en time,» sa Stewart, idet han tokimot et glass lunkent vann fra lugartjeneren sin.

Han gransket det åpne kanondekket. Mannskapet stoved kanonene, med ivrig forventning i øynene. Kuler ogkrutt ble lagt inn, klart til skudd, men ikke for mye i til-felle en kanon ble truffet direkte. Såkalte kruttaper – gutterså unge som ti år – var klare til å pile frem og tilbake tilkruttkammeret for å holde våpnene forsynt. Noen mennvar oppe i riggen, klare til å trimme seilene slik kampenedikterte. Og to og to skarpskyttere kravlet seg opp til mer-sene i fokkemasten og stormasten. To av dem var brødrefra Appalachia, og selv om ingen i mannskapet skjønte hvade sa, kunne de begge lade og skyte fire ganger i minuttetog treffe blink med alle fire skuddene.

To hvite røykskyer tilslørte plutselig akterdekket påSaqr, og et øyeblikk etterpå kom drønnet fra skuddene. Enkule landet femti meter unna Intrepids babord baug, menden andre landet langt akterut.

Stewart og Lafayette så på hverandre. Henry satte ordpå den bekymringen de delte. «Akterkanonene hennes erlangkanoner. I hvert fall med dobbelt så lang rekkeviddesom våre.»

«Mr. Jackson, gå baut ti grader mot babord,» komman-derte Stewart, for å riste av seg Saqrs kanonerer. «Ståendeordre for en lik manøver for hvert skudd som avfyres. Vendmot stedet der den nærmeste kulen faller.»

«Og ordrene dine hvis vi blir truffet?» spurte den storebåtsmannen før han klarte å stoppe seg selv.

Stewart kunne ha fått Jackson pisket for en så uforskam-met kommentar. I stedet sa han: «Trekk deg selv for en dags

26

betaling, og håp at vi har mer skip enn du har hyre.» Vin-den nær land stilnet plutselig. Saqrs store trekantseil mis-tet spenn og blafret til ingen nytte, mens seilene på Intre-pid holdt seg stramme. De seilte inn aktenom piratskipetlitt på skrå, for å holde seg unna akterkanonene hennes.På hundre og femti meters avstand skjøt tre av Saqrs ka-noner og sendte en vegg av røyk over skipssiden, slik atsjørøverskipet forsvant helt ut av syne. To skudd gikk forhøyt, mens det tredje traff skroget på Siren uten å trengeinn.

Stewart forholdt seg taus mens avstanden ble mindre,noe som økte hans sjanser for et treff for hver meter devant. Han så at ingen av de andre kanonene var siktet innmot dem ennå, så han ventet til det arabiske mannskapettrillet ut de våpnene de akkurat hadde pusset og ladet pånytt.

«Skyt når dere får målet i sikte!»Fire karronader gikk av i ett dypt drønn, som slo inn i

brystet til Henry som om han var blitt sparket. Baugen varinnhyllet i røyk som drev nedover langs skroget på Intre-pid mens hun angrep Saqr. På mersene var soldatene opp-tatt med sine musketter og plaffet ned pirater på dekket tilSaqr som trodde de var usynlige bak relingen på skipet.

To kanoner til drønnet før noen kunne se om den førstesalven traff. Saqr svarte med en bredside som var perfektsiktet inn. Én kule knuste en karronade med tent lunte, slikat våpenet veltet akkurat idet det skjøt. Kulen fra karro-naden traff kanonmannskapet som sto like ved, drepte tomann og kvestet en annen. Poser med krutt brant som nød-bluss. Et annet skudd fra Saqr slo i stykker stormasten tilIntrepid, men ikke nok til å velte den, mens andre rev løsnåleskarpe fliser fra skansekledningen med høy nok fart tilat de kunne gå gjennom en mann.

«Mr. Jackson,» ropte Stewart over alt bråket fra kam-pene, «få noen av seilene ned fra stormasten før vi misterden helt. Mr. Lafayette, ta ansvaret oppe i baugen. Få sluk-ket brannen og ordnet opp med karronadene.»

27

«Aye, aye, sir.» Henry gjorde raskt honnør og sprangfort mot baugen, samtidig som dekket ble bestrøket av mus-kettild fra Saqr.

Han kikket bort og så en brann som herjet på barbaresk-skipet. Intrepid bet fra seg like godt som hun selv ble ram-met. Han kunne se en skikkelse som ropte ut ordrer, ikkepanisk, men med en ro som sto helt i motsetning til situa-sjonen. Han var iført en ren, hvit kappe og hadde et mørktskjegg som sto i kontrast til kappen, med to hvite strekersom gikk ned fra munnvikene. Nesen var stor, og med en såkraftig krumming at den nesten berørte overleppen hans.

Suleiman Al-Jama måtte ha merket at noen gransketham, for han valgte nettopp det øyeblikket til å se bort pådet amerikanske skipet. På hundre meters avstand kunneHenry føle hatet som strålte ut fra mannen. Et nytt skuddfra kanonene skjulte piratkapteinen et øyeblikk, og Henrymåtte dukke idet relingen bak ham ble sprengt i filler. Dahan kikket på ny, sto Al-Jama fortsatt der og stirret.

Henry så bort.Han kom frem til baugen og organiserte raskt en bøtte-

kjede for å slukke flammene. Den ene karronaden som vartruffet, var ødelagt, men kanonen ved siden av var i godstand. Henry tok kommandoen over den selv. Kadetten itenårene som hadde hatt ansvaret for denne seksjonen medkanoner, hadde så store brannskader at han var ugjenkjen-nelig.

Henry siktet inn den ladde kanonen og antente den medet stykke glødende, saktebrennende lunte. Kanonen drøn-net og gled tilbake på løpeskinnene før man rakk å blunke.Lafayette fikk noen menn til å rense løpet før han sjekketSaqr for skade. Kulen hadde truffet ved siden av en av ka-nonportene, og gjennom hullet den hadde sprengt i trever-ket, kunne han se at noen menn lå og vred seg i smerte.

«Lad om!»På nesten kloss hold hamret de to skipene løs på hver-

andre som proffboksere som ikke vet når de skal gi seg. Detvar i ferd med å bli mørkere nå, men de var så nær hver-

28

andre at mannskapene kunne sikte ved hjelp av lyset frabrannene som flammet opp og avtok.

Mengden av kuler fra Saqr begynte å avta. Amerika-nerne ødela kanonene hennes én etter én. Og da ilden ikkeble besvart fra det tripolianske fartøyet på nesten et minutt,ga Stewart ordre om å seile Siren tettere innpå.

«Bordingsavdelinger i beredskap!»Noen matroser løftet entrehaker for å feste de to far-

tøyene sammen, mens andre delte ut piker, økser og sverd.Henry sjekket kruttpannen på de to pistolene han haddestukket ned i beltet, og trakk huggerten.

Siren skjøv en bølge av skummende vann foran bau-gen idet skipet angrep Saqr som en okse, og da skipenevar rundt ti meter fra hverandre, ble entrehakene kastet.I samme øyeblikk som skrogene krasjet inn i hverandre,sprang Henry over til det andre skipet.

Ikke før hadde han satt beina på dekk, så lød en rekkeøredøvende eksplosjoner langs hele piratfartøyet. Kano-nene var på ingen måte brakt til taushet. Piratene haddelatt som om de var forsvarsløse for å lokke Siren inn pånært hold. Tolv kanoner løsnet skudd inn i den amerikan-ske briggen, rett inn i rekken av menn ved relingen. Stewartmåtte dreie skarpt av. Matrosene hakket på entretauene iet desperat forsøk på å komme seg løs.

Å se skipskameratene sine bli meid ned på den måtenvar like vondt for Henry som om det hadde vært hans egetkjøtt som ble revet i filler. Men han rakk ikke å hoppe til-bake om bord før det var blitt fem–seks meter mellom ski-pet hans og piratenes fartøy. Han var fanget på Saqr. Mus-kettkuler fra soldatene hvinte over hodet på ham.

Araberne som bemannet Saqrs kanoner, hadde ikke lagtmerke til at han hoppet. Den eneste utveien som var åpenfor Henry, var å hoppe på sjøen og be om at han var ensterk nok svømmer til å nå frem til kysten i det fjerne.Han begynte å krype mot den bakre relingen og var nestenfremme da en skikkelse plutselig kom til syne over ham.

Han gikk instinktivt til angrep før mannen fullt ut kunne

29

forstå hva det var han så. Henry trakk en av pistolene medvenstre hånd og skjøt et øyeblikk, før skulderen hans støttesammen med brystkassen til mannen.

Idet de ramlet over rekkverket, kjente han igjen de ka-rakteristiske hvite strekene i skjegget til den andre mannen:Suleiman Al-Jama.

De traff det badekarvarme vannet viklet inn i hverandre.Henry fikk hodet opp over vann og oppdaget Al-Jamaved siden av seg. Han gispet for å fylle lungene. Han slovilt rundt seg, men på en merkelig måte også. Det var daHenry oppdaget den mørke flekken på den ellers hvite kap-pen. Kulen fra pistolen hans hadde truffet kapteinen i skul-derleddet, og han klarte ikke å løfte den armen.

Han kikket raskt og så at Saqr allerede var femten me-ter unna og på nytt utvekslet bredsider med Siren. Det varikke snakk om at noen på et av de to skipene kunne høreHenry rope, så han ga blaffen.

Al-Jamas anstrengelser for å holde hodet over vann blestadig svakere. Han hadde ennå ikke fått luft i lungeneigjen, og den tunge kappen dro ham under. Henry haddevært god til å svømme hele livet, men det var åpenbart ataraberen ikke var det. Hodet hans forsvant under vannfla-ten et øyeblikk, og han kom hostende og harkende opp.Men ikke en eneste gang ropte han om hjelp.

Han gikk under igjen, lenger denne gangen, og da hankom opp til overflaten igjen, klarte han så vidt å holde lep-pene over vann. Henry sparket av seg de tunge støvlene ogbrukte dolken til å skjære opp kappen til Al-Jama. Tøyetfløt av sted, men Al-Jama ville ikke klare seg et minutt til.

Kystlinjen lå minst fem kilometer unna, og Henry Lafay-ette var ikke sikker på om han kunne klare det i det heletatt, for ikke å snakke om med piraten på slep, men livet tilSuleiman Al-Jama var i hans hender nå, og han hadde plikttil å gjøre alt som sto i hans makt for å redde ham.

Han grep rundt den bare overkroppen til Al-Jama. Kap-teinen slo for å dytte ham vekk.

Henry sa: «Det øyeblikket vi falt av skipet, var du ikke

30

lenger min fiende, men jeg sverger ved Gud på at hvis dukjemper mot meg, så vil jeg la deg drukne.»

«Jeg vil heller det,» svarte Suleiman på engelsk med sterkaksent.

«Du får få det som du vil, da.» Med det trakk Henry denandre pistolen sin og kylte den inn i tinningen på Al-Jama.Han tok tak under den ene armen på den bevisstløse man-nen og begynte å svømme mot land.