Rick Riordan

Athenesmerke

Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen, MNO

Mange takk til kurator Seán Hemingway ved avdelingen for greske ogromerske antikviteter ved Metropolitan Museum of Art i New York, som

hjalp meg å følge Athenes merke til dets kilde.

Originalens tittel: Heroes of Olympus – The Mark of AthenaCopyright © 2012 by Rick Riordan.

All rights reserved. First published by Disney · Hyperion Books,an imprint of Disney Book Group,

114 Fifth Avenue, New York, New York 10011-5690.www.disneyhyperionbooks.com

Permission for this edition was arranged through the Nancy Gallt LiteraryAgency and Ia Atterholm Agency.

Norsk utgave © 2014 Schibsted Forlag AS, Oslo 2014Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen, MNO

Omslagsillustrasjon: John RoccoRepro: RenessanseMedia AS, Asker

Sats: Type-It AS, TrondheimTrykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN 978-82-516-8348-7

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtalerom kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov elleravtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med

bøter eller fengsel.

www.schibstedforlag.no

Til Speedy

Hjemløse barn og omstreifere er ofte sendt av gudene

I

ANNABETH

Helt til hun møtte den eksploderende statuen, trodde Anna-

beth at hun var forberedt på alt.

Hun hadde gått frem og tilbake på dekket i det flygende krigsskipet

deres, Argo II, og sjekket og dobbeltsjekket katapultene for å forsikre

seg om at de var låst. Hun forvisset seg om at det hvite fredsflagget var

heist i masten. Hun gjennomgikk planen med resten av mannskapet

– og backup-planen, og backup-planen til backup-planen.

Det som var aller viktigst, var at hun tok til side den krigsgale

beskytteren deres, trener Gleeson Hedge, og oppfordret ham til å

ta fri den formiddagen og heller se repriser på diverse kampsport-

programmer. Det siste de trengte når de fløy et magisk gresk krigs-

skip inn i en mulig fiendtlig romersk leir, var en middelaldrende

satyr i treningstøy som viftet med en klubbe og ropte «Dø!»

Alt så ut til å være i orden. Selv den uforklarlige kulden hun

hadde følt helt siden skipet lettet, hadde forsvunnet, i hvert fall i

denne omgang.

Krigsskipet gikk ned gjennom skyene, men Annabeth klarte

ikke å slutte å bebreide seg selv. Hva om dette var en dårlig idé?

Hva om romerne fikk panikk og angrep dem med det samme de

fikk øye på dem?

7

Argo II så definitivt ikke vennligsinnet ut. Mer enn seksti meter

langt, med et skrog av bronseplater, med armbrøster montert

både for og akter, en skinnende metalldrage som gallionsfigur,

og to roterende katapulter som kunne fyre av eksplosive bolter

som var kraftige nok til å sprenge seg gjennom betong … tja, det

var ikke det mest velegnede fartøyet til en vennskapsvisitt hos

naboene.

Annabeth hadde prøvd å gi romerne et forhåndsvarsel. Hun

hadde bedt Leo sende en av spesialoppfinnelsene sine – en holo-

grafisk tekstrull – for å varsle vennene deres inne i leiren. For-

håpentligvis hadde meldingen nådd frem. Leo hadde foreslått å

male et gigantisk budskap på bunnen av skroget – SKJER’A? med

et smilefjes – men Annabeth hadde nedlagt veto mot ideen. Hun

var ikke sikker på om romerne hadde humoristisk sans.

Nå var det for sent å snu.

Skyene løste seg opp rundt skroget og avslørte det gylne grønne

teppet under dem, som var Oakland Hills. Annabeth grep tak i et

av bronseskjoldene som kantet ripa på styrbord side.

De tre mannskapskompisene hennes inntok plassene sine.

På akterdekket fløy Leo rundt som en galning og sjekket målere

og spaker. De fleste rormenn ville ha vært fornøyde med et ror

eller en styrepinne. Leo hadde i tillegg installert et tastatur, en

skjerm, flygekontrollen fra en Learjet, en lydmikser og bevegelses-

sensoren fra en Nintendo Wii. Han kunne snu skipet ved å gi gass,

fyre av våpen ved å sample et album, eller heve seilene ved å riste

veldig raskt på Wii-kontrollene. Selv etter halvgudmålestokk var

Leo seriøst ADHD.

Piper pilte frem og tilbake mellom stormasten og katapultene

og øvde seg på replikkene sine.

«Senk våpnene,» mumlet hun. «Vi vil bare snakke.»

8

Sjarmspråket hennes var så kraftfullt at ordene skylte over

Annabeth og fylte henne med lengsel etter å kaste fra seg dolken

og ha en lang, hyggelig prat.

Til et barn av Afrodite å være, prøvde Piper hardt å tone ned

skjønnheten sin. I dag var hun kledd i fillete jeans, slitte joggesko

og en hvit singlet med rosa Hello Kitty-mønster. (Kanskje det var

ment som en spøk, men Annabeth følte seg aldri helt sikker når

det gjaldt Piper.) Det oppklippede brune håret hennes var flettet

på høyre side og pyntet med en ørnefjær.

Så var det Pipers kjæreste – Jason. Han sto i baugen, på den

hevede armbrøstplattformen, hvor romerne lett kunne se ham.

Han knuget så hardt rundt skjeftet på gullsverdet sitt at knokene

hvitnet. Ellers så han rolig ut til å være en fyr som var en levende

blink. Over jeansen og den oransje Halvblodsleir-T-skjorta hadde

han en toga og en lilla kappe – symboler på hans gamle rang som

pretor. Med det rufsete lyse håret og de isblå øynene så han robust

og kjekk ut, med full kontroll – som det sømmet seg en sønn av

Jupiter.

Han hadde vokst opp i Jupiterleiren, så forhåpentligvis ville det

kjente ansiktet hans få romerne til å nøle med å sprenge skipet ned

fra himmelen.

Annabeth gjorde sitt beste for å skjule det, men hun stolte fort-

satt ikke helt på ham. Han oppførte seg for perfekt – fulgte alltid

reglene, gjorde alltid det som var riktig og rettskaffent. Han så til

og med perfekt ut. I bakhodet hadde hun en plagsom tanke: Hva

om dette er et knep, og han forråder oss? Hva om vi seiler inn

i Jupiterleiren og han sier: Hei, romere! Sjekk disse fangene og det

kule skipet jeg har med til dere!

Annabeth tvilte på at det ville skje. Likevel klarte hun ikke å

se på ham uten å få en bitter smak i munnen. Han hadde inn-

9

gått i Heras «utvekslingsprogram» for å gjøre de to leirene kjent

med hverandre. Hennes Mest Irriterende Majestet, dronningen av

Olympos, hadde overbevist de andre gudene om at de to grup-

pene med barn – romerske og greske – måtte forene krefter for

å redde verden fra den onde gudinnen Gaia, som var i ferd

med å våkne opp nede i jorden, og de fryktelige barna hennes,

kjempene.

Uten forvarsel hadde Hera rasket til seg Percy Jackson, Anna-

beths kjæreste, slettet hukommelsen hans og sendt ham til den

romerske leiren. I bytte for ham hadde grekerne fått Jason. Ikke

noe av dette var Jasons skyld, men hver gang Annabeth så ham,

husket hun hvor sterkt hun savnet Percy.

Percy … som var et sted under dem akkurat nå.

Å guder. Panikken vellet opp i henne. Hun tvang den tilbake.

Hun kunne ikke tillate seg å la seg overvelde.

Jeg er et barn av Athene, sa hun til seg selv. Jeg må holde meg til

planen min og ikke la meg distrahere.

Så følte hun det på nytt – det velkjente gyset, som om en psy-

kotisk snømann hadde listet seg inntil henne bakfra og pustet ned

nakken hennes. Hun snudde seg, men det var ingen der.

Det måtte være nerver. Selv i en verden av guder og monstre

nektet Annabeth å tro at et nytt krigsskip kunne være hjemsøkt.

Argo II var godt beskyttet. Skjoldene av overjordisk bronse langs

ripa var forheksede for å holde monstre på avstand, og satyren

deres om bord, trener Hedge, ville for lengst ha snust opp enhver

inntrenger.

Annabeth skulle ønske hun kunne be til moren om veiledning,

med det var ikke mulig nå. Ikke etter det som skjedde måneden

før, da hun hadde det fryktelige møtet med moren og fikk den

verste presangen i sitt liv …

10

Kulden presset på. Hun syntes hun hørte en svak, leende

stemme i vinden. Hver muskel i kroppen hennes spente seg. Et

eller annet var i ferd med å gå fryktelig galt.

Hun beordret Leo til å snu skipet. Men så lød hornene i dalen

under. Romerne hadde fått øye på dem.

Annabeth hadde trodd hun visste hva som var i vente. Jason

hadde beskrevet Jupiterleiren for henne i minste detalj. Likevel var

det så vidt hun klarte å tro sine egne øyne. Omringet av Oakland

Hills var dalen minst dobbelt så stor som Halvblodsleiren. En liten

elv rant på den ene siden og krummet seg inn mot byen som en

stor G, før den rant ut i en glitrende blå innsjø.

Rett under skipet, ved bredden av innsjøen, lå det nye Roma

og glitret i solskinnet. Hun kjente igjen landemerkene som Jason

hadde fortalt henne om – hippodromen, Colosseum, templene

og parkene, de nærliggende sju høydene med sine krokete gater,

fargerike villaer og blomstrende hager.

Hun så tydelige spor etter romernes nylige kamp mot en hær

av monstre. På bygningen hun gjettet var Senatet, var kuppelen

smadret. Forums store torg var fullt av hull. Noen fontener og

statuer lå i ruiner.

En drøss med ungdommer i togaer strømmet ut av Senatet for

å ta Argo II nærmere i øyesyn. Enda flere romere kom ut av butik-

kene og kafeene og glodde og pekte mens skipet gikk inn for

landing.

Sju–åtte hundre meter mot vest, hvor lyden fra hornene kom

fra, sto et romersk fort på et høydedrag. Det så nøyaktig ut som på

bildene Annabeth hadde sett i bøker om militærhistorie – med en

vollgrav full av spisse påler, høye murer og vakttårn forsynt med

katapulter. Innenfor murene var hovedveien flankert av perfekte

rader med hvite brakker – Via Principalis.

11

En kolonne med halvguder kom marsjerende ut gjennom por-

ten, og det glitret i spydene og rustningene deres mens de hastet

av sted mot byen. Midt i rekkene deres var en ekte krigselefant.

Annabeth håpet de rakk å lande med Argo II før disse troppene

ankom, men det var fortsatt et par hundre meter ned til bakken.

Hun gransket mengden i håp om å få et glimt av Percy.

Bak seg hørte hun plutselig et voldsomt BOOM!

Eksplosjonen holdt på å slå henne over bord. Hun virvlet rundt

og sto ansikt til ansikt med en sint statue.

«Dette er uakseptabelt!» skrek den med skingrende stemme.

Etter alt å dømme hadde han dukket opp med et smell der på

dekket. Gul svovelrøyk drev opp fra skuldrene hans. Fra livet og

ned var han bare en firkantet marmorsokkel. Fra livet og opp var

han en muskuløs menneskeskikkelse med utskåret toga.

«Jeg vil ikke ha våpen innenfor Pomerium!» forkynte han med

prippen lærerstemme. «Og jeg vil absolutt ikke ha noen grekere!»

Jason kastet et blikk på Annabeth, som sa: Dette fikser jeg.

«Terminus,» sa han. «Det er meg. Jason Grace.»

«Å ja, jeg husker deg, Jason!» brummet Terminus. «Jeg trodde

du hadde bedre vett enn å menge deg med Romas fiender!»

«Men de er ikke fiender …»

«Det stemmer,» innskjøt Piper. «Vi vil bare snakke med dere.

Hvis vi kunne …»

«Ha!» glefset statuen. «Ikke prøv deg med sjarmspråk på meg,

unge dame. Og legg fra deg den dolken før jeg slår den ut av

hendene dine!»

Piper kikket ned på bronsedolken, som hun åpenbart hadde

glemt at hun holdt. «Eh … OK. Men hvordan skulle du klare det?

Du har jo ingen armer.»

12

«For en frekkhet!» Det lød et skarpt POPP, fulgt av et gult lyn-

blink. Piper skrek og slapp dolken, som det nå røk og gnistret

av.

«Flaks for deg at jeg nettopp har vært gjennom et slag,» for-

kynte Terminus. «Hvis jeg hadde hatt min fulle styrke, ville jeg

allerede ha sprengt dette flygende misfosteret ned fra himme-

len!»

«Gi deg.» Leo tok et skritt frem og viftet med Wii-kontrollen.

«Kalte du nettopp skipet mitt et misfoster? Jeg håper for din del at

du ikke gjorde det.»

Tanken på at Leo kanskje ville angripe statuen med spillkon-

trollen sin, var nok til å riste Annabeth ut av sjokket.

«Nå roer vi oss, alle sammen.» Hun løftet hendene for å vise at

hun ikke hadde noen våpen. «Jeg antar at du er Terminus, grense-

guden. Jason fortalte meg at du beskytter det nye Roma, stemmer

det? Jeg er Annabeth Chase, datter av …»

«Å, jeg vet hvem du er!» Statuen glodde stygt på henne med et

av de tomme, hvite øynene. «Et barn av Athene, Minervas greske

motstykke. Skandaløst! Dere grekere eier ikke anstendighet. Vi

romere kjenner det rette stedet for den gudinnen.»

Annabeth skjøt haken frem. Denne statuen gjorde det ikke

enkelt å være diplomatisk. «Hva mener du egentlig med den

gudinnen? Og hva er så skandaløst med …»

«OK!» avbrøt Jason. «I hvert fall, Terminus, så er vi her i fre-

delige hensikter. Vi vil gjerne ha tillatelse til å lande, sånn at vi

kan …»

«Utenkelig!» pep guden. «Legg ned våpnene og overgi dere!

Forlat byen min umiddelbart!»

«Bestem deg,» sa Leo. «Vil du at vi skal overgi oss, eller dra?»

«Begge deler!» sa Terminus. «Overgi dere først, så kan dere dra.

13

Jeg gir deg en ørefik for å stille et så dumt spørsmål, din tåpelige

gutt! Kjenner du det?»

«Wow.» Leo gransket Terminus med profesjonell interesse. «Du

er virkelig ganske gira. Har du noen tannhjul inni der som må

justeres? Jeg kan ta en kikk.»

Han byttet ut Wii-kontrollen med en skrutrekker fra det

magiske verktøybeltet og banket den lett mot statuens sokkel.

«Hold opp!» insisterte Terminus. En ny liten eksplosjon fikk

Leo til å miste skrutrekkeren. «Våpen er ikke tillatt på romersk

jord innenfor Pomerium.»

«Innenfor hva for noe?» spurte Piper.

«Bygrensen,» oversatte Jason.

«Og hele dette skipet er et våpen!» sa Terminus. «Dere kan ikke

lande.»

Nede i dalen var legionforsterkningene halvveis mot byen. Det

var mer enn hundre mennesker på Forum nå. Annabeth gransket

ansiktene og … ved gudene. Hun så ham. Han gikk mot skipet

med armene rundt skuldrene på to andre ungdommer som om de

var bestekompiser – en kraftig gutt med svart, kortklipt hår, og en

jente med romersk kavalerihjelm. Percy virket så avslappet og lyk-

kelig. Han var kledd i en lilla kappe akkurat som Jasons – drakten

til en pretor.

Annabeths hjerte gjorde baklengs saltomortale.

«Leo, stans skipet,» beordret hun.

«Hæ?»

«Du hørte hva jeg sa. Hold oss nøyaktig her hvor vi er.»

Leo tok frem kontrollen og ristet den oppover. Alle de nitti

årene stivnet til. Skipet sluttet å synke.

«Terminus,» sa Annabeth, «det finnes ingen regel mot å sveve

over det nye Roma, gjør det vel?»

14

Statuen rynket pannen. «Eh, nei …»

«Vi kan holde skipet i luften,» sa Annabeth. «Så bruker vi en

taustige til å komme oss ned på Forum. På den måten vil skipet

ikke befinne seg på romersk jord. Ikke formelt sett.»

Det lot til at statuen grublet over dette. Annabeth lurte på om

han klødde seg på haken med innbilte hender.

«Jeg liker formaliteter,» medga han. «Likevel …»

«Alle våpnene våre vil bli igjen om bord på skipet,» lovte Anna-

beth. «Jeg går ut fra at romerne – selv de forsterkningene som

kommer marsjerende mot oss – også vil måtte overholde reglene

dine innenfor Pomerium hvis du gir dem ordre om det?»

«Selvfølgelig!» sa Terminus. «Ser det ut som jeg tolererer regel-

brytere?»

«Eh, Annabeth …» sa Leo. «Er du sikker på at dette er en god

idé?»

Hun knyttet hendene for at de ikke skulle skjelve. Følelsen av

kulde var der fortsatt. Den svevde rett bak henne, og nå som Ter-

minus ikke lenger ropte og utløste eksplosjoner, syntes hun at hun

kunne høre ånden, eller hva det var, le, som om den frydet seg over

de dårlige valgene hun tok.

Men Percy var der nede … han var så nær. Hun var nødt til å

komme ned til ham.

«Det går bra,» sa hun. «Ingen vil være bevæpnet. Vi kan snakke

sammen i fred og ro. Terminus vil sørge for at begge parter over-

holder reglene.» Hun så på marmorstatuen. «Har vi en avtale?»

Terminus snøftet. «Jeg antar det. I denne omgang. Dere kan

klatre ned stigen deres til det nye Roma, datter av Athene. Vær så

snill, prøv å la være å ødelegge byen min.»

II

ANNABETH

Et hav av hastig sammenstimlede halvguder delte seg for Anna-

beth da hun gikk gjennom Forum. Noen så anspente ut, andre

nervøse. Noen hadde bandasjer etter slaget mot kjempene, men

ingen var bevæpnet. Ingen angrep henne.

Hele familier hadde samlet seg for å ta nykommerne i øye-

syn. Annabeth så par med babyer, smårollinger som klamret seg

til beina til foreldrene, til og med noen eldre folk i en blanding

av romerske drakter og moderne klær. Var alle sammen halvgu-

der? Annabeth antok det, selv om hun aldri hadde sett et sted

som dette. I Halvblodsleiren var de fleste halvgudene tenåringer.

Hvis de overlevde lenge nok til å fullføre high school, ble de enten

værende som rådgivere, eller de dro for å leve som best de kunne

i de dødeliges verden. I dette samfunnet var alle generasjoner

representert.

Helt bakerst i mengden fikk Annabeth øye på kyklopen Tyson

og Percys helveteshund, Molly – som var de første speiderne fra

Halvblodsleiren som hadde nådd frem til Jupiterleiren. De så ut

til å være i godt humør. Tyson vinket og gliste. Han bar et SPQR-

banner som en diger bleie.

Litt åndsfraværende registrerte Annabeth hvor vakker byen

16

var – luktene fra bakeriene, de gurglende fontenene, blomstene

som lyste opp i hagene. Og arkitekturen … ved gudene, arki-

tekturen … forgylte marmorsøyler, blendende vakre mosaikker,

monumentale bueganger og hele terrasser med villaer.

Foran henne delte halvgudene seg og slapp frem en jente i full

romersk rustning og lilla kappe. Mørkt hår falt i bølger rundt

skuldrene hennes. Øynene hennes var svarte som obsidian.

Reyna.

Jason hadde gitt en god beskrivelse av henne. Selv uten den ville

Annabeth ha pekt henne ut som lederen. Rustningen var prydet

med medaljer. Hun tedde seg med en slik selvsikkerhet at de andre

halvgudene rygget tilbake og unngikk blikket hennes.

Annabeth la merke til noe annet i ansiktet hennes også – i

den sammenknepne munnen og den bevisste måten hun løf-

tet haken på, som om hun var klar til å ta imot enhver utford-

ring. Reyna tvang seg til å se modig ut, mens hun holdt tilbake

en blanding av håp og uro og frykt som hun ikke kunne vise i

offentlighet.

Annabeth kjente det uttrykket. Hun så det hver gang hun tok

en kikk i speilet.

De to jentene vurderte hverandre. Annabeths venner spredte

seg ut i vifteform på begge sider. Romerne mumlet Jasons navn og

stirret på ham med ærefrykt.

Så dukket en person til frem fra mengden, og Annabeth fikk

plutselig tunnelsyn.

Percy smilte til henne – det sarkastiske, rampete smilet som

hadde irritert henne i årevis, men som til slutt hadde sjarmert

henne i senk. De sjøgrønne øynene hans var like flotte som hun

husket dem. Det mørke håret var strøket til den ene siden, som om

han nettopp hadde kommet tilbake etter en spasertur på stranda.

17

Han så enda bedre ut enn han hadde gjort for seks måneder siden

– brunere og høyere, slankere og mer muskuløs.

Annabeth var for overveldet til å røre på seg. Hun følte at alle

molekylene i kroppen hennes kunne ta fyr hvis hun kom nær-

mere ham. Hun hadde vært hemmelig forelsket i ham siden de

var tolv år gamle. I fjor sommer hadde hun falt for ham for alvor.

De hadde vært et lykkelig par i fire måneder – og så hadde han

forsvunnet.

Under atskillelsen hadde noe skjedd med Annabeths følelser.

De var blitt smertefullt intense – som om hun var blitt tvunget til

å slutte med en livsnødvendig medisin. Nå var hun ikke sikker på

hva som var mest ulidelig – å leve med det grusomme fraværet,

eller bli sammen med ham igjen.

Pretoren Reyna rettet seg opp. Med synlig motvilje snudde hun

seg mot Jason.

«Jason Grace, min tidligere kollega …» Hun uttalte ordet kol-

lega som om det var noe farlig. «Jeg ønsker deg velkommen hjem.

Og disse, eh, vennene dine …»

Annabeth mente ikke å gjøre det, men hun begynte å løpe.

Percy stormet mot henne samtidig. Mengden ble urolig. Noen

grep etter sverd som ikke var der.

Percy slo armene rundt henne. De kysset hverandre, og i et

øyeblikk var det ingenting annet som betydde noe. En asteroide

kunne ha truffet planeten og utslettet alt liv, og Annabeth ville ikke

brydd seg.

Percy luktet havbris. Leppene hans var salte.

Tarehjerne, tenkte hun omtåket.

Percy lente seg bakover og gransket ansiktet hennes. «Ved

gudene, jeg hadde aldri trodd …»

Annabeth grep ham rundt håndleddet og kastet ham over skul-

18

deren. Han traff fortauet med et smell. Romerne ropte ut. Noen

styrtet forover, men Reyna ropte «Vent!»

Annabeth satte kneet mot Percys bryst. Hun skjøv underarmen

mot halsen hans. Hun ga blaffen i hva romerne tenkte. En hvit-

glødende klump av sinne svulmet i brystet hennes – en svulst av

bekymring og bitterhet som hun hadde båret rundt på siden i fjor

høst.

«Hvis du noen gang går fra meg igjen,» sa hun med sviende

øyne, «så sverger jeg ved alle gudene …»

Percy var frekk nok til å le. Plutselig begynte klumpen av

opphisselse å smelte inne i Annabeth.

«Melding oppfattet,» sa Percy. «Jeg har savnet deg også.»

Annabeth reiste seg og hjalp ham på beina. Hun verket av lyst

til å kysse ham igjen, men hun klarte å holde seg i skinnet.

Jason kremtet. «Jo altså, eh … Det er godt å være tilbake.»

Han presenterte Reyna for Piper, som virket litt fornærmet over

at hun ikke hadde fått si replikkene hun hadde øvd inn, deretter

Leo, som gliste og viste fredstegnet.

«Og dette er Annabeth,» sa Jason. «Eh, hun utfører normalt

ikke judo på folk.»

Reynas øyne glitret. «Er du sikker på at du ikke er romer,

Annabeth? Eller en amasone?»

Annabeth visste ikke om det var ment som en kompliment,

men hun rakte ut hånden. «Det er bare kjæresten min jeg angriper

på den måten,» lovte hun. «Hyggelig å møte deg.»

Reyna tok hånden hennes i et fast grep. «Det virker som vi har

mye å diskutere. Centurioner!»

Noen av de romerske leirdeltakerne kom løpende – åpenbart

de høyere offiserene. To ungdommer dukket opp på Percys side,

de samme som Annabeth hadde sett ham henge sammen med

19

tidligere. Den røslige asiatiske fyren med det kortklipte håret var

omtrent femten. Han var søt i den forstand at han så ut som en

forvokst kosepanda. Jenta var yngre, kanskje tretten, med ravgule

øyne og sjokoladefarget hud og langt, krøllete hår. Hun holdt

kavalerihjelmen under armen.

Annabeth kunne se på kroppsspråket deres at de hadde et nært

forhold til Percy. De sto beskyttende ved siden av ham, som om

de allerede hadde delt mange eventyr sammen. Hun undertryk-

ket et stikk av sjalusi. Var det mulig at Percy og denne jenta …

nei. Kjemien mellom de tre var ikke sånn. Annabeth hadde brukt

hele livet sitt på å lære å tyde mennesker. Det var en overlevelses-

evne. Hvis hun skulle gjette, ville hun si at den store asiatiske gut-

ten var jentas kjæreste, men i så fall trodde hun ikke at de hadde

vært sammen lenge.

Det var én ting hun ikke forsto: Hva var det jenta stirret på? Hun

så spørrende i Piper og Leos retning, som om hun kjente igjen en

av dem, og at minnet var smertefullt.

I mellomtiden ga Reyna ordrer til offiserene sine. «… be legio-

nen om å tre av. Dakota, gå og varsle åndene på kjøkkenet. Be dem

gjøre i stand til velkomstfest. Og Octavian …»

«Slipper du disse inntrengerne inn i leiren?» En høy fyr med

stritt, lyst hår albuet seg frem. «Reyna, sikkerhetsrisikoen …»

«Vi tar dem ikke med inn i leiren, Octavian.» Reyna sendte ham

et strengt blikk. «Vi spiser her, på Forum.»

«Å ja, det var mye bedre,» brummet Octavian. Det virket som

om han var den eneste som ikke så på Reyna som sin overordnede,

til tross for at han var mager og blek, og av en eller annen grunn

hadde tre teddybjørner hengende i beltet. «Du vil at vi skal slappe

av i skyggen av krigsskipet deres.»

«Dette er gjestene våre,» sa Reyna skarpt. «Vi skal ønske dem

20

velkommen, og vi skal snakke med dem. Som augur bør du brenne

et offer til gudene for at de brakte Jason trygt tilbake til oss.

«God idé,» innskjøt Percy. «Gå og brenn bamsene dine, Octa-

vian.»

Det så ut som om Reyna undertrykket et smil. «Ordren er gitt.

Gå.»

Offiserene spredte seg. Octavian sendte Percy et tvers igjen-

nom foraktfullt blikk. Så stirret han et øyeblikk mistenksomt på

Annabeth og trampet av sted.

Percy stakk hånden i Annabeths. «Ikke bry deg om Octavian,»

sa han. «De fleste romere er bra mennesker – som Frank og Hazel

her, og Reyna. Dette går bra.»

Annabeth følte det som om noen hadde lagt en kald klut over

halsen hennes. Hun hørte den hviskende latteren igjen, som om

det usynlige vesenet fra skipet hadde fulgt etter henne.

Hun så opp på Argo II. Det massive bronseskroget glitret i sol-

skinnet. En del av henne hadde lyst til å kidnappe Percy der og da,

klatre om bord og reise herfra mens de fortsatt hadde sjansen.

Hun klarte ikke å riste av seg følelsen av at noe kom til å gå

fryktelig galt. Og det var ikke snakk om at hun ville ta sjansen på

å miste Percy igjen.

«Det går bra,» gjentok hun og prøvde å tro på det.

«Utmerket,» sa Reyna. Hun snudde seg mot Jason, og Annabeth

syntes at hun så et slags sultent glimt i øynene hans. «La oss snakke

sammen, så kan vi ha en ordentlig gjenforening etterpå.»