Viveca Sten

FARLIG FARVANN

Oversatt av Astrid M. Almaas

Viveca StenOriginalens tittel: I de lugnaste vatten

Oversatt av Astrid Martinussen Almaas

Opprinnelig utgave:© 2008 Viveca Sten

First published by Forum Bokförlag. SwedenPublished by arrangement with Nordin Agency AB, Sweden

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2014

ISBN 978-82-02-43604-9

1. utgave, 1. opplag 2014

Omslagsdesign: Miriam EdmundsSats: Type-it AS

Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2014

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar

og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

PROLOG

Det var helt stille, så fredfullt som det bare kan være om vin-teren, mens skjærgården tilhører de fastboende og høylytte som-mergjester ennå ikke har tatt øyene i besittelse.

Vannet var mørkt og speilblankt, vinterkulden hvilte tungtpå overflaten. På svabergene lå noen spredte snøflak som ennåikke hadde smeltet. En flokk silender avtegnet seg som prikkermot himmelen, og solen hang fremdeles lavt over horisonten.

– Hjelp meg, skrek han. – Hjelp meg, for guds skyld.Tauenden som ble kastet ut til ham, var knyttet som en løkke.

Han tredde den famlende over kroppen i det iskalde vannet.– Hal meg opp, gispet han og grep etter båtripen med fingre

som allerede hadde begynt å stivne i kulden.Da ankeret som tauenden var festet til, ble slengt over relin-

gen, virket han nærmest forbauset, som om han ikke skjønte atdet snart ville dra ham ned mot bunnen.

At han bare hadde noen sekunder igjen å leve før kroppenhans skulle gå samme vei som det tunge jernloddet.

Det siste man så, var en hånd viklet inn i fiskegarn som brøtoverflaten. Så lukket vannet seg igjen med en nesten uhørlig,surklende lyd.

Deretter hørtes bare motordur, idet båten langsomt snudde ogbegynte å tøffe innover igjen med kurs mot havnen.

Mandag, første uke

1

– Kom hit, Pixie. Kom hit!Mannen kikket irritert etter daksen som la på sprang bort-

over stranden. Riktignok hadde tispen vært innestengt i båteni flere dager, men litt lydighet burde hun kunne vise. Egent-lig burde han hatt henne i bånd. På Sandhamn, i skjærgårdenutenfor Stockholm, var det båndtvang om sommeren, menhan hadde ikke hjerte til å følge påbudet når hunden frydetseg sånn over å få løpe fritt.

Det var forresten ikke mange mennesker på stranden såtidlig om morgenen. Innbyggerne i de få husene som lå istrandkanten, hadde knapt nok våknet. Det eneste som hør-tes, var måkeskrik. Luften var frisk og klar, og natteregnethadde etterlatt seg en nyvasket følelse. Solen varmet alleredeog bar bud om nok en strålende dag.

Sanden var hardpakket og behagelig å gå på. Lave furu-trær vek plassen for strandrug og malurt ispedd blomstrendeklynger av gule strandblomster. I vannkanten lå noen spredte,ilandskylte tangklaser, og ute ved Falkenskär skimtet han enseilbåt med kurs østover.

Hvor hadde den forbaskede bikkja gjort av seg?Han gikk etter lyden. Hunden bjeffet høyt og opphisset,

og den vesle halen viftet ivrig frem og tilbake. Ved en klippesto hun og snuste på noe, men han kunne ikke se hva det var.

7

Han gikk bort for å undersøke det og kjente en ubehageliglukt. Da han kom nærmere, vokste den til en sur og nærmestkvelende stank.

På bakken lå noe som så ut som en gammel bylt med fil-ler.

Han bøyde seg for å føyse bort hunden og oppdaget at byl-ten var et gammelt fiskegarn fylt med sjøgress og tang. Plut-selig skjønte han hva det var han så.

Fiskegarnet endte i to nakne føtter. På begge to mangletdet flere tær. Bare beinpipene stakk ut av det som var igjenav den innskrumpede, grønnaktige huden.

Han kjente en brå brekningsfornemmelse. I neste øye-blikk vrengte hele magesekken seg. Rosa oppkast sprutet utav munnen. Det traff skoene hans, men han registrerte detikke.

Da han klarte å rette seg opp igjen, tok han litt sjøvannfor å skylle munnen. Deretter fant han frem mobilen og slonummeret til politiets vaktsentral.

2

Kriminalbetjent Thomas Andreasson så virkelig frem til fe-rien. Fire uker i sommerhuset på Harö i Stockholmskjærgår-den. Morgenbad. Padle i kajakk. Grille. Ta en svipptur tilSandhamn for å hilse på gudsønnen sin.

Thomas Andreasson likte å ta sen ferie, for da var vannetvarmere og været som regel bedre. Men akkurat nå, rett etterSankthans, var det vanskelig ikke å lengte bort fra byen ogut til øygarden.

Siden han begynte å arbeide på voldsavsnittet i Nacka-politiet året før, hadde han hatt hendene fulle. Det haddevært mye å lære selv om han hadde jobbet i politiet i fjortenår, de siste åtte i sjøpolitiet.

Der hadde han kjørt de fleste båttypene som sjøpolitietdisponerte, fra Stridsbåt 90 til Skerfe-båter og ribb. Skjær-gården kjente han som sin egen lomme. Han visste nøyaktighvor de umerkede grunnene lå, og hvilke rev som var ekstrafarlige ved lavvann.

Som sjøpolitimann hadde han sett mye rart og hørt mangefantastiske forklaringer på hvorfor enkelte båtførere kjørtesom de gjorde, særlig når det var alkohol med i bildet.

Han hadde håndtert alt fra stjålne båter og skadeverk tilvillfarne utlendinger og tenåringer som hadde kjørt på land.Lokalbefolkningen pleide med jevne mellomrom å klage over

9

at folk drev med tjuvfiske på private fiskesteder. Det var ikkeså mye sjøpolitiet kunne gjøre med det, annet enn å lukkeøynene for at den rettmessige eieren til fiskestedet beslaglade ulovlige garnene og beholdt dem som plaster på såret.

I det store og hele trivdes han svært godt, og hadde detikke vært for at vesle Emily hadde meldt sin ankomst, haddehan nok aldri overveid å søke en stilling som kriminalbetjentinne på fastlandet.

Etterpå, da alt virket forgjeves, hadde han ikke orket åflytte på seg. Han hadde med nød og neppe klart å holde segflytende ved å ta én dag av gangen.

Tempoet hos Nacka-politiet var imidlertid høyt og inten-sivt, og han fant seg forbausende godt til rette med den nyearbeidsformen, selv om han fra tid til annen, særlig på som-meren, lengtet etter friheten som sjøpoliti ute i skjærgården.

Margit Grankvist, en kollega som hadde langt mer erfa-ring som kriminalbetjent enn ham, stakk det kortklipte ho-det inn av døren og avbrøt ham i grubleriene.

– Bli med inn til Gamlingen, Thomas. De har funnet etlik ute på Sandhamn.

Thomas kikket opp.Gamlingen var synonymt med sjefen for Nacka-politiets

kriminalenhet, Göran Persson. Navnebror til statsministeren,noe han ikke kunne fordra. Han var svært nøye med å påpekeat hans politiske ståsted ikke nødvendigvis var det sammesom statsministerens. Hvor han sto, ville han imidlertid ikkeut med. Siden han også var omtrent like fyldig som statsrå-den, nærte han en svært begrenset entusiasme for alle lignel-ser som hans velvillige kolleger strødde om seg med.

Han var en politimann av den gammeldagse sorten, på-holden og nokså fåmælt. Samtidig klarte han å skape en god

10

stemning rundt seg og var godt likt av arbeidskameratene.Han var grundig, kunnskapsrik og svært erfaren.

Da Thomas kom inn på kontoret til Gamlingen, satt Margitder alt med en av sine utallige kaffekopper. Kaffeautomatenpå kontoret produserte en drikk som kunne ha avlivet detmeste, så sterkt minnet den om revegift. Hvordan Margitkunne helle innpå så store mengder, var for ham ubegripe-lig. Selv hadde han for første gang i sitt liv gått over til å blitedrikker.

– Man har altså funnet liket av en mann på nordvestsidenav Sandhamn, sa Gamlingen. – Kroppen er temmelig opp-løst og har tydeligvis ligget i vannet en god stund.

Margit noterte noe på blokken før hun kikket opp.– Hvem var det som fant ham?– En stakkars seiler. Fyren er naturligvis svært oppskaket.

Det var ikke noe vakkert syn. Han slo alarm for en drøy timesiden, like før klokken sju i morges. Han var ute og luftethunden da han mer eller mindre snublet over liket.

– Foreligger det mistanke om drap? spurte Thomas menshan fant frem sin egen notisbok. – Noen tegn til mishand-ling eller annen form for vold?

– Det er for tidlig å si. Liket var tydeligvis viklet inn i etfiskegarn av et eller annet slag. Sjøpolitiet er på vei ut for åundersøke saken, og det er ordnet med transport av liket.

Gamlingen stirret megetsigende på Thomas. – Du har joet hus på Harö. Er ikke det naboøya til Sandhamn?

Thomas nikket.– Det tar ti–femten minutter fra øy til øy.– Utmerket. Lokalkunnskap. Du får dra ut til Sandhamn

og ta en titt. Og hilse på dine gamle venner i Sjøpolitiet.

11

Et finurlig smil lekte om munnen på kriminalsjefen.– Er det noe som tyder på at dette bør etterforskes som en

drapssak? spurte Thomas og kastet et blikk på Gamlingen.– Inntil videre behandler vi det som et mistenkelig døds-

fall. Skulle det vise seg å være en drapssak, får Margit væreetterforskningsleder, men foreløpig tror jeg du kan ta deg avdet.

– Det passer bra for meg, sa Margit. – Jeg har hendenefulle med alle rapportene som skal leveres før ferien. Det erbare å forsyne seg!

Hun nikket ettertrykkelig for å understreke det. Det vartydelig at nedtellingen til ferien hadde begynt. Bare noen fådager med papirarbeid igjen, så ventet friheten i form av etleid feriehus på vestkysten og fire uker sammen med fami-lien.

Gamlingen kastet et blikk på klokken.– Jeg har pratet med helikopterfolkene. Det ene helikop-

teret er i byen og kan plukke opp deg og teknikerne omtjue minutter. Du må bare kjøre til landingsplattformen vedSlussen. Du kan sitte på med Sjøpolitiet inn igjen. Eller taen av Waxholmsbåtene. Det siste sa han med et flir.

– Ikke meg imot, smilte Thomas. – Du kan kommanderemeg ut på helikopterferd når som helst.

Gamlingen reiste seg for å markere at møtet var over.– Da sier vi det. Gi beskjed når du er tilbake, så jeg vet

hvor vi står.Han stanset i døren og klødde seg på haken.– Og du, Thomas. Ta det litt med ro der ute. Det er

midt på sommeren og høysesong for turistnæringen. Vi tren-ger ikke en masse opphissede feriegjester og journalister sominnbiller seg ting. Du vet hvordan kveldsavisene er. De leng-

12

ter etter å bytte ut agurknyhetene med spekulasjoner om etskjærgårdsdrap.

Margit smilte oppmuntrende til Thomas.– Dette klarer du fint. Ring meg hvis du lurer på noe. Og

vær forsiktig med å trekke noen slutninger før teknikerne harsagt sitt.

Thomas tok på seg skinnjakken som han alltid gikk med,uansett vær.

– Tror du helikopteret kan sette meg av på Harö når vi erferdig? slengte han ut av seg idet han gikk.

– Selvfølgelig. Når regjeringsflyet kunne frakte ThomasBodström på ferie til Hellas, kan vel Stockholm-politiet flyThomas Andreasson til landstedet hans.

Gamlingen lo godt av sin egen morsomhet.Margit ristet på hodet, men kunne ikke annet enn å dra

på smilebåndet. – Vi snakkes i ettermiddag. Hils ut til skjær-gården.

Hun vinket til avskjed.

3

– Hallo.Nora Linde grep automatisk mobiltelefonen og svarte, før

hun innså at det var alarmen som pep, ikke telefonen. Rik-tignok hadde hun en vekkerklokke som virket helt greit, mendet var lettere å stille inn mobilen sånn at den gjorde dobbelnytte for seg. Nora strakte seg. Deretter snudde hun seg oggransket ektemannen, som lå ved siden av henne i sengen.

Henrik sov som et barn. Nora misunte ham evnen til å soveseg gjennom hva som helst. Det eneste som klarte å vekkeham, var personsøkeren fra sykehuset – da kunne han værevåken i løpet av et sekund.

Han hadde nesten ikke forandret seg siden de giftet seg forsnart tolv år siden. Mørkebrunt hår, senete mage- og arm-muskler som stammet fra årevis med kappseiling, følsommelegehender med lange, vakre fingre. Nora misunte ikke Hen-rik den stilige profilen med en elegant, nærmest gresk nese.Derimot syntes hun at den var bortkastet på en mann. Detvar i alle fall det hun pleide å si for å trøste seg selv, fordi hen-nes egen nese var altfor butt etter hennes smak. Det mørkethåret til Henrik hadde fått et grått stenk – en påminnelse omat han nettopp hadde fylt trettisju år, akkurat som henne.

Mobilen durte igjen.Nora sukket. Å stå opp kvart på åtte mandag til fredag var

14

ikke akkurat det hun forbandt med ferie, men hadde manbarn på ei øy som Sandhamn, så gikk de på svømmeskole.På de klokkeslettene som var satt opp.

Med et gjesp slengte hun på seg morgenkåpen og tassetinn på barnerommet. Simon, som var seks år, lå i en merke-lig, foroverbøyd stilling med hodet boret ned i puten. Detvar neste utrolig at han klarte å puste.

Adam, som nettopp hadde fylt ti, hadde sparket av seg dy-nen og lå på tvers i sengen. Det hvitblonde håret var fuktigav svette og krøllet seg litt i nakken.

Begge to sov dypt.Svømmeskolen til Simon begynte klokken ni. Adam be-

gynte halv elleve, dermed rakk hun og Simon hjem akkurattidsnok til å sjekke at eldstemann fikk i seg frokost før hansyklet av sted.

Perfekt timing, med andre ord.Antakelig kom hun til å savne samværet med de andre

mødrene og fedrene den dagen også Simon var stor nok tilå sykle av gårde på egen hånd. Det var jo ganske koselig åsitte ved bassengkanten og småprate mens ungene øvde påsvømmetakene sine.

Mange av foreldrene hadde hun selv gått på svømmeskolemed da hun var barn, derfor kjente hun de fleste. På den ti-den var det imidlertid ikke snakk om å bade i et oppvarmetbasseng og varme seg i badstuen etterpå. I stedet steg manhutrende ut i sjøen ved Fläskberget, stranden på nordsiden avøya, der svømmeskolen hadde holdt til før bassengområdetble bygget.

Hun kunne ennå huske hvor ulidelig kaldt hun syntes detvar. Men svømmemerkene sine hadde hun tatt i vann somholdt seksten grader, og de befant seg fremdeles et eller an-

15

net sted. Trolig i foreldrenes hus bare noen hundre meterunna.

Nora gikk inn på badet for å gjøre seg i stand. Menshun pusset tennene, stirret hun søvndrukkent på sitt egetspeilbilde. Rufsete, rødblondt hår klippet i en pasjefrisyre.Oppstoppernese. Grå øyne. Veltrent kropp, gutteaktig villekanskje noen si.

Hun var rimelig fornøyd med utseendet. Det meste i allefall. Aller best likte hun de lange, veltrente beina som var etresultat av mange års joggerunder. Hun tenkte så godt nårhun jogget. Brystene var ikke akkurat noe å skryte av, særligikke etter to barn, men i dag fantes det heldigvis push-up-behåer. Det hjalp jo alltids litt.

Mens hun dusjet, tenkte hun på hvor mye Sandhamnhadde forandret seg siden hun var barn. Trafikken ut til øyahadde økt i takt med den voksende sommerbefolkningen. Nåhadde man sjøfly som tilbød sommerturistene en halvtimesflytur over skjærgården, og helikopterfirma som fløy sultnespisegjester ut til Seglarrestauranten. Konferansesenteret somlå i KSSS, det gamle klubbhuset til Kungliga Svenska SegelSällskapet, som ble bygget i 1897 i nasjonalromantisk stil,holdt åpent året rundt. I tillegg kunne man leie kajakker ogretroinspirerte sykler for å ta seg rundt på øya.

Under regattaer og internasjonale kappseilaser pleide fint-folket å samles i Sandhamn. Da økte Gucci-tettheten medflere hundre prosent, som Henrik pleide å si når den storebryggen foran klubbhuset ble fylt opp av elegante kvinner idyre klær og middelaldrende menn som bar både de trinnemagene og de stinne lommebøkene sine med selvsikker pon-dus.

Enkelte klaget over den økende trafikken og de mange

16

turistene på øya, men de fastboende innbyggerne som tjentetil livets opphold på feriegjestene, var stort sett positive tilutviklingen.

Kontrasten mellom sommermånedene, med to–tre tusensommergjester og hundre tusen besøkende, og vinterens etthundre og tjue fastboende øyinnvånere, kunne imidlertidikke vært større.

Selv om Thomas hadde tilbrakt hver eneste sommer i Stock-holms skjærgård, syntes han den var ufattelig vakker i denklare morgenluften.

Å fly med helikopter ut til Sandhamn var et uventet pri-vilegium. Utsikten fra den brede frontruten var enestående.Øyene som lå spredt utover det glitrende vannet, var sylskarpei konturene. Det så ut som om de lå og fløt i vannskorpen.

De hadde fløyet over Nacka og ut mot Fågelbrolandet. Dade hadde lagt Grinda bak seg og kom ut i den ytre skjærgår-den, endret landskapet karakter. Den indre skjærgårdens ly-segrønne løvtrær og åpne jorder ble erstattet av steinete øyerog holmer med lave, vindskjeve furuer og nakne svaberg.

Da de fløy over Runmarö, åpnet den særpregede Sand-hamnsmynningen seg foran dem – en tettbebyggelse av rødeog gule hus akkurat der sundet mellom Sandhamn og Tele-grafholmen begynte.

Thomas ble aldri lei av å se den velkjente silhuetten avdet vesle tettstedet helt uti havgapet. Det hadde ligget herhelt siden slutten av femtenhundretallet, da det var toll- oglosstasjon, hadde opplevd russiske plyndringstokt og iskaldevintrer, dampskipfartens spede begynnelse og krigsårenes iso-lasjon. Den dag i dag var det en levende bosetning i ytre delav skjærgården.

17

Thomas myste gjennom solbrillene og speidet nedover.Ved de tjæremalte trebryggene lå motor- og seilbåter for-

tøyd, og bak dem skimtet han det gamle lostårnet som tronetpå øyas høyeste punkt. Utenfor flytebryggene duppet hvitebøyer, mens de grønne og røde prikkene viste vei for bådenyttetrafikk og lystbåter. Det var tidlig om morgenen, menpassasjen var allerede fylt av hvite seil på vei ut i skjærgården.

Bare noen minutter senere fløy de inn over Sandhamn. Pi-loten rundet den prangende tollstasjonen fra syttenhundre-tallet, Tullhuset, og helikopterplattformen kom til syne. Hansatte helikopteret forsiktig ned midt i den oppmalte firkan-ten, bare noen meter fra bryggekanten.

– Jeg kan vente cirka en halv time, men så må jeg dra. Pi-loten så spørrende på Thomas.

Thomas kikket på klokken og tenkte seg om.– Jeg tror ikke vi blir ferdige så fort. Du kan like gjerne

dra. Vi kommer oss tilbake på en annen måte.Han snudde seg mot de to teknikerne, som hadde løftet

de svarte veskene sine ned på plattingen.– Da går vi. Vi skal til den vestre stranden nord for Ko-

berget. Sjøpolitiet er allerede på plassen. Motorisert ferdseler forbudt på øya, så vi får nøye oss med en rask skogstur.