31 mm

CIRCULATION OF

Proof no.

Department Approved Date

MAN. ED.

EDITOR

SALES

PUBLISHER

MARKETING

MAN.?ED.

DESIGNER

Publication date

A/W to production

Return to Art Director by

Printing instructions:

Publication Date

Cover ' Chris Frazer Smith

VINTAGE BOOKS TAKE YOUR IMAGINATION WITH YOU

FICTION UK £7.99CAN $21.95

VINTAGE U.K. Random Housewww.vintage?books.co.uk

CHARLOTTE GRAY

CHARLOTTE GRAY

S E B A S T I A N

FAULKS

SEBASTIAN

FAULKS

‘WITH CHARLOTTE GRAY, SEBASTIAN FAULKS COMPLETES ATRILOGY OF NOVELS SET IN FRANCE…IT IS AN IMPRESSIVEBODY OF WORK, MARKING FAULK’S GRADUATION TO ONE OFTHE MOST IMPRESSIVE NOVELISTS OF HIS GENERATION’

Sunday Telegraph

In 1942, Charlotte Gray, a young Scottish woman, heads for Occupied France on a dual mission – officially, to run an apparently simple errand for a Britishspecial operations group and unofficially, to search for her lover, an English

airman missing in action.

As the people in the small town of Lavaurette prepare to meet their terribledestiny, the harrowing truth of what took place in ‘the dark years’ is finally

revealed.

‘It would take a mile-long essay to do justice to the many virtues of SebastianFaulks’s wonderful novel. This riveting account of a young woman’s odyssey…deserves the highest praise…masterful narrative and zestful pen-portraits.

A beautiful near-masterpiece’John Murray, Independent on Sunday

‘Novelists are masters of the imagination. Faulks is beyond doubt a master’

Financial Times

‘Excruciatingly powerful’ Antony Beevor, Daily Telegraph

Charlotte Gray6_OP_GIRL AT THE LION D'OR 28.02.12 12:02 Page 1

Sebastian Faulks

Charlotte Gray

Oversatt av Liv Røsjø Sande

Originalens tittel: Charlotte GrayCopyright © Sebastian Faulks, 1998

Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2012Oversatt av: Liv Røsjø SandeOmslagsdesign: Juve Design

Omslagsfoto: Chris Frazer SmithRepro: RenessanseMedia ASSats: Type-it AS, Trondheim

Satt med: Sabon 10,5Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN: 978-82-516-3628-5

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven elleravtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid mednorsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning,

og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.schibstedforlag.no

Til minne om min far

PETER FAULKS1917–1998

Med kjærlighet og takknemlighet

del 1

Tidlig på året 1942

1

Peter Gregory sparket igjen døren til beredskapsbrakka medstøvelhælen. Han merket godt det iskalde draget i luftenutenfor, men han var for godt påkledd til at det kjentes kaldtmot huden. Han kikket opp og så månen henge der, stor ogubevegelig, mens forrevne skyer jaget forbi den og oppløstessom røyk i mørket. Han stolpret gjennom gresset, hvert skrittvar tungt på grunn av den begrensede bevegelsesfrihetensom fallskjermen på ryggen hans ga ham, men han la bred-siden til og slet seg fremover. Han hørte den raslende lydenfra flymekanikerens sykkel, som skumpet bortover jordet tilhøyre for ham. Kjedet trengte smøring, tenkte han. Mannenhadde ikke riktig utstyr, og den ene metallskjermen skraptemot dekket med en rytmisk subbing hver gang hjulet gikkrundt.

Han kunne se omrisset av flyet foran seg, ruvende i natte-mørket, den trebladete propellen var stoppet i en rett diago-nal, den konvekse buen av flyskroget virket glattere i mørketenn i dagslys. Mekanikeren slengte sykkelen fra seg på bak-ken. Han kom bortover i lyset fra en svak lommelykt somhan holdt mellom tennene, mens han støttet fallskjermenmed begge hender for å hjelpe Gregory opp på vingen. Såklatret han selv etter idet Gregory svingte benet over kantenpå cockpiten og lot seg gli ned i setet.

«Herregud, så kaldt det er», sa mekanikeren. «Hendenemine er helt følelsesløse, det er denne nordavinden.» Gregory

9

slo på instrumentlyset og akte seg til rette i det bøtteformedemetallsetet, mens han prøvde å finne en komfortabel stillingmot fallskjermen. Mekanikeren pratet i vei mens Gregory lotblikket gli over det opplyste instrumentpanelet. «Guttungenmin har fått en lei hoste. Jeg skjønner ikke hva jeg kan gjøremed det, jeg kommer jo ingen steder, siden jeg sitter fast her.Oksygen?»

Motoren ble startet, og mannen hoppet ned fra vingen.Han rotet litt rundt under maskinen og gikk til side da Gre-gory ruste motoren, før han ga tegn til ham om å fjernebremseklossene som holdt flyet på plass i vinden. Gregoryså at han holdt lommelykten i været, før han rettet seg oppog grep tak i den veltede sykkelen. Han ga ham et minuttpå å sykle tilbake til den innestengte luften i den mørklagtemessa, tilbake til søt te og sigaretter. Så ga han gass og lotdet vesle flyet rulle frem over gresset, der det humpet av stedpå de tykke hjulene.

Da han hadde takset bort til enden av rullebanen, vendtehan flyet opp mot vinden og ventet. Han grøsset. Med barefingre sjekket han surstoffmasken og kabelen i hodetelefo-nen. Han pustet inn den skarpe lukten av råtten gummi framasken, så trakk han hansken på igjen og grep om stikkamellom knærne.

Det spraket i øret på ham – en eller annen utålmodigsjel som ville ha tak i øltønnen han hadde sett bli trilletinn samme ettermiddag. Vinden skiftet litt, mot nord, feidemellom markeringslinjene med tildekte lamper på hver sideav rullebanen; den fikk flyet til å vippe opp og ned, somen liten båt som lå for anker. Gregory sjekket at stignin-gen på propellen var riktig og ga mer gass. Han beveget segfremover.

Halen løftet seg så å si med det samme, og i hånden kjentehan at stikka gjorde motstand. Motoren jamret, og flyetskumpet bortover rullebanen, til vinden og farten fikk det til

10

å lette, for så å la det dumpe ned på bakken igjen. Han mer-ket at hjulene kom klar av bakken, før han igjen kjente flyetslå mot underlaget, og støtet slo inn i ryggen på ham da envindkule tvang ham ned. Han mumlet noe mellom tennene,bannet; så trakk han stikka mot seg med en liten fingerbe-vegelse og merket at bakken forsvant idet flyet steg grådigopp i luften.

To røde lamper viste at hjulene ikke var ute. Mens hansjekket kompasset med ett øye, lot han flyet stige gradvis ogsvinge mot venstre. Oppe i ti tusen fot kom han inn i et fuk-tig, urolig skylag, tettere og mer turbulent enn skyene hanhadde sett foran månen. Han fryktet at flyet skulle begynneå riste da han vendte nesen oppover, og han fikk en følelseav at det var et eller annet der oppe sammen med dem, etannet element, som hadde kurs rett mot flyruten hans. Blik-ket hans gled over instrumentpanelet. Nattflyging var direktei strid med alle instinkter; det var ingen kirkespir eller broersom en kunne bedømme posisjonen ut fra, ingen lysglimt fraen vingespiss eller et flyskrog til å avsløre at et annet fly varskjebnesvangert nær. Spitfire-flygernes trening når det gjaldtfart og koordinasjon fungerte på dagtid, nå var den ubruke-lig. Det var ikke noe annet enn nåler bak glass, som du varnødt til å stole på. Selv når du nesten kunne sverge på at dukjente tretoppene sveipe mot understellet, måtte du stole påhøydemåleren når den viste ti tusen fot.

Mens den dunkende propellen kvernet i nattemørket,strakte Gregory på seg inne i drakten. Han frøs på bena, tiltross for flystøvler og to par sokker; han løftet føttene somsnarest fra pedalene og stampet i flygulvet. Kilpatrick ogSimmons hadde begynt å le en dag de kom for å hente ham imessa og fant ham med føttene i et vaskefat med varmt vannetter dagens flytur.

Han fløy over kysten av England. Krittklipper, små seilbå-ter som lå fortøyd i påvente av bedre dager, badebyer med

11

hvitkalkede hus langsmed trange gater, som skrånet ned motde værbitte husfasadene mot sjøen. Da han som gutt blesendt fra India for å gå på skole ved den engelske kysten,hadde han hatet vinden og det åpne havet med den uendelige,grå horisonten.

Dette var tredje gangen han var ute på et lignende tokt,men det hadde tatt ham noen måneder å overbevise sine over-ordnede om at det var verdt risikoen. Først måtte han over-bevise skvadronlederen Landon, så var det hovedkvarteret.Luftstabssjefen hadde sagt til Landon at han ikke kunne tasjansen på å miste et fly under slike omstendigheter, for ikkeå snakke om en erfaren flyger. Gregory var ikke helt sikkerpå hva Landon til slutt hadde sagt for å overbevise ham.

Han ristet på hodet og gned hendene mot lårene. Underden pelsfôrede flygerdressen hadde han en serge feltuniform,en høyhalset genser, pysjamas og en tykk redningsvest av ullog silke. Hvis han bare hadde vært varm på føttene, kunnedet ha hindret kroppsvarmen fra å forsvinne ut i de iskaldepedalene. Mens det lille flyet pløyde seg oppover og instru-mentene viste sine beroligende tall, kjente Gregory et kul-degufs av ufortjent ansvar – alene, betrodd, høyt hevet oververden. Han skjøv stikka fremover og begynte nedstigningen.

Han hadde vært i byen en gang tidligere, før tyskerne komdit. En fransk flyger tok ham med på en bar som het Guil-laume Tell der de drakk champagne, og så til en annen hvorde bestilte øl. Kvelden ble avsluttet på La Lune, det var etbordell, men det virket ikke som om den franske flygerenvar interessert i jentene. Fra Le Havre hadde skvadronendratt videre opp over langs kysten til Deauville for å spillegolf.

Da han fløy inn i skybanken, merket Gregory den vel-kjente følelsen som alltid slo ned i ham i slike øyeblikk ogsom han ikke likte – snart ville en eller annen prøve å drepeham. I Le Havre ville en luftvernskytter, skjønt han ikke

12

visste det selv ennå, utelukkende konsentrere seg om dettedrapet.

Den gang Gregory ble utsatt for beskyting fra britiske ogfranske batterier, som ved en feiltagelse hadde identifisertflyet hans som tysk, var han blitt klar over at flyet ikke varnoe annet enn noen biter flybåret tre og metall. Antiluftskytsvar noe annet enn å bli skutt på fra et jagerfly, men én tingvar det samme; noen få centimeter fra øynene hans hang deten drivstofftank og ventet på å eksplodere.

Han kunne skimte omrisset av noen dokker under segnå; så langt under støvlene hans lå den jordiske verden.Den sparsomme belysningen tydet på en viss grad av defen-siv beredskap, men etter hva han hadde sett på fotografier,kunne han huske hvor oljetankene lå. Han vrengte flyet overtil venstre for å vinne høyde og forberede seg på stupet. Hannådde toppen av den lette stigningen og sjekket posisjonender han hang i den iskalde luften.

Han lo, skjønt han ikke kunne høre noe på grunn avmotorstøyen; et øyeblikk holdt han flyet vannrett, så ga hangass og skjøv stikka frem. Han holdt øye med fartsmålerensom beveget seg oppover: 340, 360. Han stupte for brått.Forparten var for langt nede, det kjentes som om han villegå rundt. Så, da han kunne se bakken – skygger av fabrik-ker, tett mørke – kunne han finne ut hvor horisonten var.Han holdt stikka helt rolig. Tyngdekraften begynte å presseøynene inn i øyenhulene, og han bannet. Han kunne se noesom han antok var oljedepotet og rykket i sideroret for åfå flyet inn på kurs mot målet. Omsider ble det reagert dernede. Han kunne se røde kuler av sporlys svinge i en buegjennom luften, som kokende frukt, dovent inntil de nåddeham, da pisket de forbi med lysets hastighet. Ingen kom tettpå ham. Tommelfingeren hans gled over avtrekkeren, og dabakken var så nær at han nesten kunne kjenne den gjennomsetet, avfyrte han kanonen.

13

Han kunne høre lyden fra den, som stoff som flerres, dahan trakk stikka hardt tilbake for å klatre. Han strakte hals,men kunne ikke se noe tilfredsstillende ragnarok under seg,ikke engang noen enkelte småbranner. Da han mente at hanvar utenfor rekkevidden av antiluftskytset, lot han flyet flateut og merket trykket forsvinne fra nakke og skuldre. Hanslakket av på gassen mens han fløy nordvestover, mot havet;svetten rant nedover ryggraden hans.

Han pustet dypt inn og saknet igjen farten, i sikkerhetover Den engelske kanal. Han lot flyet gå i en sirkel menshan samlet tankene og lyttet, men det var ikke annet åhøre enn dunkingen fra motoren og fløytingen fra vindengjennom flykroppen. Hurricanen hans var utstyrt med fire20 mm Hispano-kanoner, kjent som «stridsvognknuserne»blant beundrerne, og fire 113-kilos bomber i stedet for devanlige maskingeværene. Han antok at han hadde halvpar-ten av ammunisjonen igjen; han kunne ikke vende tilbaketil basen med den, og han kunne ikke avfyre den mot dentomme himmelen mens han fløy hjemover.

Han kretset rundt nok en gang mens han fikk bekreftetposisjonen sin, og begynte så langsomt å miste høyde. Hanfløy gjennom det tynne skylaget og så omrisset av havnenunder seg. Han ville flate ut over havnebassenget og åpne ildidet han begynte å klatre igjen.

Denne gangen kom sporilden med det samme, langs densvake lyskjeglen fra et søkelys.

Gregory ga full gass og lukket ørene for hviningen framotoren. Flyet dirret da han flatet ut. Han var så langt nedeat han kunne se bakken, men fikk ikke øye på noen oljetan-ker. Han slo bryteren over på «fyr» og tømte kanonen påmåfå over de parkerte lastebilene. Så trakk han stikka til-bake og steg så kjapt han kunne. Han så sporilden igjen vedbabord vinge, så slo sideroret mot føttene, og han visste atflyet var truffet.

14

Sporilden opphørte. Han så ned på et brusende svart havav kjærkomne skyer. Han begynte å flate ut, trakk pustendypt inn og pustet ut igjen mot frontruten. Han sjekket side-roret, først den ene veien, så den andre, det lot til å fungerehelt normalt – skuddet i halen hadde åpenbart ikke gjortnoen særlig skade.

Sørkysten av England lå foran ham. På flyplassen sto noenog ventet på ham ved beredskapshytta med whisky, hvis hanville ha det. Ingenting kunne skade ham. De andre var døde,men han var usårlig.

Det ble plutselig lysere. En blanding av oppstemthet oglikegladhet over sin egen sikkerhet gjorde at han fikk lyst til åta en rulle oppover, og han ga gass igjen: 320, 350 viste måle-ren. Han justerte haleroret, det reagerte. Han trakk stikkatilbake, først forsiktig, så hardere, helt til flyet sto loddrett,hang i propellen. Han skjøv stikka mot høyre og kjente atflyet gikk rundt. Han stoppet og trakk stikka tilbake. Hori-sonten hang opp ned i nattemørket. Han kunne ikke se noe,men han visste hvordan flyet oppførte seg. Han skjøv stikkaforover og så til venstre og rullet over igjen.

Han følte seg uvel. Så ble det verre enn det; han kjente segdesorientert. Han visste ikke hva som var opp eller ned, oget skylag skjulte plutselig månen. Han trakk stikka tilbakefor å stige, men det kjentes som om flyet var i spinn; han blebevisst det enorme luftrommet rundt seg og den bitte lilleboksen som han suste nedover i.

Fordømte Isaac, hveste han inn i munnstykket. Hvis hanikke kunne finne et lys eller et fast holdepunkt å orientereseg etter, visste han ikke hvilken vei han skulle skyve stikka.Halen på flyet måtte være mer skadd enn han hadde trodd.

Flyet spratt til da det traff skylaget, og gjennom bunnen– selv om det i virkeligheten må ha vært cockpitglasset – fikkGregory et glimt av månen. Han strakte hals for ikke å mistelyset av syne, fikk rettet opp flyet og dreid det om sin egen

15

akse. Ryggen hans verket av presset og anstrengelsen for ikkeå miste månen av syne mens han forsøkte å fange den usyn-lige horisonten der han mente den burde være, med månenover og bakken under ham.

Han saktnet farten og sjekket høydemåleren, gyroskopenevar kommet i ulage etter rullene. Det var noe som var galt;selv om sideroret tilsynelatende fungerte, føltes ikke tyngdenriktig. Han satte kursen mot flyplassen og håpet at vindfor-holdene tillot en landing. Omsider fikk han øye på lysenelangs rullebanen og senket farten til 150, så tok han ut hju-lene. Han bremset farten ytterligere ned med vingeklaffene,svingte brått og merket at sidevinden rusket i flyet da hanstrakte seg for å åpne hood’en. Pedalene dirret da vindenstrøk gjennom det ødelagte halepartiet.

Under seg kunne Gregory se lysene langs landingsbanenhoppe fra side til side. Han tok flyet sakte ned; men det dan-set og steg igjen i vindkastene, mot utkanten av flyplassen.Han ga gass og begynte å stige igjen. Denne gangen kom haninn fra en annen vinkel og smalt i bakken. Han presset flyetned og bremset.

Han takset bort til parkeringen, pumpet bensinen ut avforgasseren og slo av. Han løsnet selene og krabbet ut avcockpiten. Da han sto ute på vingen, merket han at benaskalv under ham.

Han gikk bortover mot beredskapshytta mens han tok avseg head-settet og lot en hånd gli gjennom håret. Han kjentelukten fra en koksgrill, og et engstelig, rødt ansikt syntes ilyset.

«Hvordan var det, Greg?»«Kaldt.»

16