Blåmandag

Nicci French

BlåmandagOversatt av Jorunn Carlsen

Nicci FrenchOriginalens tittel: Blue Monday

Oversatt av Jorunn Carlsen

Copyright © Joined-Up Writing, 2011Kart: Fleet © Maps Illustrated, 2011

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2012

ISBN 978-82-02-34660-7

1. utgave, 1. opplag 2012

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,

interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar

og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

1987

I denne byen var det mange onde ånder. Hun måtte væreforsiktig. Hun unngikk alle sprekkene mellom gatesteinene,hoppet og spratt så føttene i de slitte snøreskoene landetpå den rene flaten. Hun var blitt flink til denne paradis-hoppingen nå. Hun hadde gjort det hver dag på veien tilskolen og så langt tilbake hun kunne huske, først ved åholde i morens hånd, som trakk og rykket henne, menshun sprang fra den ene trygge plassen til den andre, så påegen hånd. Ikke tråkk på sprekkene. For ellers? Hun varantakelig for gammel til denne leken nå, allerede ni år, ogti om bare noen uker, like før sommerferien begynte. Endalekte hun med det, for det meste av gammel vane, menogså nervøs for hva som kom til å skje hvis hun sluttet.

Denne biten var vanskelig – gatesteinen var sprukketopp i en forreven mosaikk. Hun kom seg over med denene tåen presset ned på den vesle øya mellom sprekkene.Flettene svingte rundt de varme kinnene, og skoleveskendunket mot hoften, tung av bøker og den halvspiste skole-maten. Bak seg hørte hun Joannas føtter som fulgte skrit-tene hennes. Hun snudde seg ikke. Lillesøsteren hang all-tid etter henne og var alltid i veien for henne. Nå hørtehun at hun jamret: «Rosie, Rosie, vent på meg!»

«Skynd deg, da,» ropte hun over skulderen. Det varflere mennesker mellom dem nå, men hun fikk et glimtav Joannas ansikt, varmt og rødt under den mørke pan-neluggen. Hun så redd ut. Tungespissen lå på underlep-pen mens hun konsentrerte seg. Foten hennes landet på en

5

sprekk, og hun vaklet og traff en annen. Hun gjorde alltiddet. Hun var en klønete unge som mistet mat og sparkettærne bort i ting og tråkket i bikkjemøkk. «Skynd deg!»gjentok Rosie sint og snodde seg forbi alle menneskene.

Klokken var fire om ettermiddagen, og himmelen varmatt blå; sollyset flakket på asfalten og gjorde vondt i øy-nene hennes. Hun rundet gatehjørnet mot butikken og varplutselig i skyggen, der hun saktnet skrittene til gange, forfaren var over. Steinene på fortauet var erstattet av asfalt.Hun gikk forbi mannen med det kopparrete ansiktet somsatt i den åpne døren med en blikkboks ved siden av seg.Det var ingen lisser i støvlene hans. Hun prøvde å ikke sepå ham. Hun likte ikke måten han smilte på uten egentligå smile, sånn som faren hennes av og til gjorde når han saadjø på en søndag. I dag var det mandag: Mandag var dendagen hun savnet ham mest, når hun våknet til hele ukenog visste igjen at han ikke var der. Hvor var Joanna? Hunventet, og så på de andre menneskene som strømmet forbihenne – en flyt av ungdom, en kvinne med et skjerf rundthodet og en stor bag, en mann med stokk – og da duk-ket søsteren opp fra det blendende lyset inn til skyggen,en tynn skikkelse med en altfor stor skoleveske og knok-lete knær og skitne, hvite ankelsokker. Håret var klistrettil pannen.

Rosie snudde seg igjen og gikk mot godtebutikken, ogtenkte på hva hun skulle kjøpe. Kanskje Opal Fruits ellerkanskje Maltesere. Skjønt det var så varmt at de kom tilå smelte på hjemveien. Joanna kom til å kjøpe jordbær-strå, og munnen hennes ville bli rosa og klissete. Hayleyfra klassen var allerede der inne, og de sto ved disken ogplukket ut søtsaker sammen. Hun bestemte seg for OpalFruits, men hun måtte vente med å betale til Joanna kom.Hun så mot døren, og et øyeblikk trodde hun at hun sånoe – noe uskarpt, et lysskinn, noe som var annerledes,som et skimmer i den varme luften. Men så var det borte.Døren var tom. Det var ingen der.

Hun uffet seg høylytt over et hvin av bremser.

6

«Jeg må alltid vente på lillesøsteren min.»«Stakkars deg,» sa Hayley.«Hun er en sånn masete unge. Det er så gørr.» Hun sa

dette fordi det var noe hun følte at hun burde si. Manmåtte se ned på sine yngre søsken, rulle med øynene ogironisere.

«Det skal du få meg til å tro,» sa Hayley medfølende.«Hvor er hun?»Med et teatralsk sukk la Rosie fra seg pakken med søtsa-

ker og gikk til inngangsdøren for å se utenfor. Biler kjørteforbi. En dame i sari passerte, og alt var gull og rosa ogluktet søtt; så kom tre gutter fra ungdomsskolen bortoverveien, og dyttet inn i hverandre med spisse albuer.

«Joanna! Joanna, hvor er du?»Hun hørte sin egen stemme, høy og skarp, og tenkte: Jeg

høres ut som mamma når hun er sur. Hayley sto ved sidenav henne og tygget høylytt på en ballongtyggegummi.

«Hvor er hun gått hen, da?» En rosa boble kom ut gjen-nom munnen hennes, og hun suget den inn igjen.

«Hun vet at hun skal holde seg til meg.»Rosie løp bort til hjørnet der hun sist hadde sett Joanna,

mens hun stirret rundt omkring seg og myste. Hun ropteenda en gang, men stemmen ble overdøvet av en lastebil.Kanskje hun hadde gått over gaten, kanskje hun hadde setten venninne på den andre siden. Det var ikke sannsynlig.Hun var en lydig liten pike. Føyelig, sa moren deres.

«Finner du henne ikke?» Hayley dukket opp ved sidenav henne.

«Hun har antakelig gått hjem uten meg,» sa Rosie, hunville gjerne virket nonchalant, men hørte panikken i stem-men sin.

«Vi sees, da.»«Vi sees.»Hun prøvde å gå normalt, men klarte det ikke. Krop-

pen ville ikke la henne være rolig. Hun satte i gang medujevn løping, hjertet dunket i brystet, og hun hadde envond smak i munnen. «Dumme idioten,» sa hun hele ti-

7

den. Og: «Jeg skal drepe henne. Når jeg ser henne, skaljeg …» Bena kjentes ustøe. Hun så seg selv ta tak i Joannai de benete skuldrene og riste henne helt til hodet slingret.

Hjemme. En blå inngangsdør og en hekk som ikke varblitt klippet siden faren dro. Hun stanset og følte seg littkvalm, den følelsen hun hadde når hun kom til å få proble-mer med noe. Hun banket hardt med dørhammeren, forringeklokken virket ikke lenger. Ventet. La henne være der,la henne være der, la henne være der. Døren ble åpnet, ogmoren dukket frem, ennå i kåpen fra jobben. Blikket tokinn Rosie, og sank til plassen ved siden av henne.

«Hvor er Joanna?» Ordene hang i luften mellom dem.Rosie så morens ansikt bli anspent. «Rosie? Hvor er Jo-anna?»

Hun hørte sin egen stemme si: «Hun var der. Det er ikkemin skyld. Jeg trodde hun var gått hjem alene.»

Hun kjente et grep i hånden, og hun og moren løp bort-over den veien hun var kommet, bortover gaten der debodde og forbi godtebutikken, der unger hang rundt døren,forbi mannen med det kopparrete ansiktet og det tommesmilet, og rundt hjørnet ut av skyggen og ut i solskinnet.Føttene smalt og det stakk i ribbena, over gatesprekkeneuten stans.

Hele tiden hørte hun, over hjerteslagene sine og denastmatiske hvesingen av sin egen pust, moren som ropte:«Joanna? Joanna? Hvor er du, Joanna?»

Deborah Vine presset et papirlommetørkle mot munnen,som for å hindre ordene fra å strømme ut av henne. Uten-for vinduet på baksiden kunne politimannen se en tynn,mørkhåret jente som sto helt stille på den vesle hageflek-ken, med hendene langs siden og skolevesken som ennåhang ned fra skulderen. Deborah Vine så på ham. Hanventet på et svar fra henne.

«Jeg er ikke helt sikker,» sa hun. «Ved firetiden. På veihjem fra skolen, Audley Road førskole. Jeg ville ha hen-tet henne selv, men det er vanskelig å komme dit fra job-

8

ben i tide, og dessuten var hun sammen med Rosie, og deter ingen gate å krysse og jeg trodde det var trygt. Andremødre lar jo ungene gå hjem alene, og de må jo lære, ikkesant, lære å passe på seg selv, og Rosie lovet å holde øyemed henne.»

Hun trakk pusten langt, ujevnt.Han noterte noe i boken sin. Han undersøkte Joannas

alder en gang til. Fem år og tre måneder. Hvor hun sist blesett. Utenfor godtebutikken. Deborah kunne ikke huskenavnet. Hun kunne ta dem med dit.

Politimannen lukket notisboken.«Hun har antakelig gått hjem til en venninne,» sa han.

«Men har dere et fotografi? Ett som er tatt nylig?»«Hun er liten for alderen,» sa Deborah. Hun kunne nes-

ten ikke få frem ordene, så politimannen måtte lene segfrem for å høre. «En mager, liten jente. Hun er en snillpike. Veldig sky ved første møte. Hun ville ikke gå av gårdemed en fremmed.»

«Et foto,» sa han.Hun gikk for å se etter. Politimannen kikket enda en gang

bort på piken i hagen med det tomme, hvite ansiktet. Hanmåtte snakke med henne, eller kanskje en av kollegene. Enkvinne ville være bedre. Men kanskje Joanna dukket oppfør det ble nødvendig, kom tumlende inn. Hun hadde an-takelig gått sammen med en venninne, og lekt med hva nåfemårige jentunger leker med – dukker og fargeblyanterog tesett og tiaraer. Han så på bildet Deborah Vine hadderakt ham, av en pike med mørkt hår, som søsterens, og etsmalt ansikt, en tann med skår i, en alvorlig pannelugg, etsmil som så ut som om hun hadde begynt på det da foto-grafen ba henne si «cheese».

«Har du fortalt det til din mann?»Hun laget en grimase.«Richard – min …, jeg mener, faren deres – bor ikke

sammen med oss.» Som om hun ikke kunne stoppe segselv, la hun til: «Han forlot oss for en som var yngre.»

«Du burde la ham få vite det.»

9

«Betyr det at du tror at dette er virkelig alvorlig?» Hunville at han skulle si nei; det spilte egentlig ingen rolle, menhun visste at det var alvorlig. Hun var fuktig av skrekk.Han kunne nesten føle at skrekken steg opp i henne.

«Vi holder kontakten, en kvinnelig politibetjent er påvei hit.»

«Hva kan jeg gjøre? Det må være noe jeg kan gjøre? Jegkan ikke bare sitte her og vente. Si meg hva jeg kan gjøre.Hva som helst.»

«Du kan ringe til folk,» sa han. «Hvor som helst hunkan ha gått.»

Hun klynget seg til ermet hans.«Si at hun har det bra,» insisterte hun. «Si at du får

henne tilbake.»Politimannen så tafatt ut. Han kunne ikke si det, og han

visste ikke hva han ellers kunne si.

Hver gang telefonen ringte, var det lite grann verre. Folkbanket på døren. De hadde hørt om det. Noe så grusomt,men naturligvis ville det bli bra igjen. Alt ville bli bra. Ma-rerittet ville ta slutt. Var det noe de kunne gjøre, noe i dethele tatt? Bare spør. Kom med det. Nå sto solen lavt påhimmelen, og skyggene lå over gater og hus og parker. Detvar blitt kaldt. Over hele London satt folk foran TV-eneller sto ved komfyren og rørte i kasseroller, eller samletseg i røykfylte grupper i puber, snakket om lørdagens re-sultater og planer for helgen, og klaget over små og storeplager og smerter.

Rosie krøkte seg sammen i stolen med øynene vidt åpne.En av flettene hadde løsnet. Politikvinnen som satt på hukved siden av henne, stor og fyldig og vennlig, klappet hennepå hånden. Men hun kunne ikke huske, visste ikke, måtteikke snakke; ord var farlige. Ingen hadde fortalt hennenoen ting. Hun ønsket at faren skulle komme hjem og fåalt til å bli i orden igjen, men de visste ikke hvor han var.De kunne ikke finne ham. Moren sa at han sannsynligvisvar på veien. Hun så ham for seg på en vei som strakte

10

seg vekk fra ham og forsvant i det fjerne under en mørksky.

Hun knep øynene hardt igjen. Når hun åpnet dem, villeJoanna være der. Hun holdt pusten til hun fikk vondt ibrystet og blodet hamret i ørene. Hun kunne få ting til åskje. Men da hun åpnet øynene og så politikvinnens pene,bekymrede ansikt, gråt moren fremdeles, og ingenting varforandret.

Klokken halv ti neste formiddag var det et møte i det somble betegnet som operasjonsrommet ved Camford Hill po-litistasjon. Det var nå at det som hadde vært en hektiskleting, ble til en samkjørt operasjon. Den ble gitt et saks-nummer. Kriminalførstebetjent Frank Tanner tok kom-mandoen og holdt en tale. Folk ble presentert for hver-andre. Det ble tildelt pulter og diskutert over dem. Entekniker installerte telefonlinjer. Korktavler ble festet tilveggene. Det var noe presserende i rommet. Men det varnoe annet som ingen snakket om, men som alle kjente: enkvalm følelse et eller annet sted i magen. Dette var ikkeen tenåring eller en ektemann som var forsvunnet etter enkrangel. Hvis det hadde skjedd, ville de ikke ha vært her.Dette dreide seg om en fem år gammel jentunge. Sytten ogen halv time var gått siden hun sist var blitt sett. Det varaltfor lenge. Det var gått en hel natt. Det hadde vært enkjølig natt. Dette var juni og ikke november, og det var jonoe. Likevel. En hel natt.

Kriminalførstebetjent Tanner var akkurat i ferd med de-taljer om den pressekonferansen som skulle finne sted se-nere denne formiddagen, da han ble avbrutt. En unifor-mert konstabel var kommet inn i rommet. Han banet segvei, og sa noe til Tanner som ingen andre kunne høre.

«Er han nedenunder?» sa Tanner. Politimannen svarteat det var han. «Jeg vil treffe ham nå.»

Tanner nikket til en annen etterforsker, og de to forlotrommet sammen.

«Er det faren?» spurte kollegaen, som het Langan.

11

«Han er nettopp kommet.»«Står de på dårlig fot med hverandre?» spurte Langan.

«Han og ekskonen?»«Jeg går ut fra det,» sa Tanner.«Det er som regel noen de kjenner,» sa Langan.«Du sier ikke det.»«Jeg bare nevnte det.»De beveget seg ut av forhørsrommet. «Hvordan kom-

mer du til å gjennomføre det?» spurte Langan.«Han er en bekymret far,» sa Tanner og skjøv opp dø-

ren.Richard Vine var fort på bena. Han hadde på seg grå

dress uten slips.«Er det noe nytt?» spurte han.«Vi gjør alt det vi kan,» svarte Tanner.«Overhodet ikke noe nytt?»«Det er tidlig på dagen,» sa Tanner, og visste i det samme

han sa det at det ikke var sant. At det var det motsatte avsannheten.

Han fikk Richard Vine til å sette seg. Langan flyttet segtil side slik at han kunne observere faren mens han snak-ket. Vine var høy, med den lutende holdningen som mennsom er ukomfortable med høyden sin, ofte har, og hanhadde mørkt hår, som allerede begynte å bli grått i tin-ningene, selv om han ikke kunne være mer enn i midtenav 30-årene. Han hadde mørke, buskete øyenbryn og varubarbert, og det bleke, lett oppsvulmete ansiktet var be-kymret. De brune øynene var rødkantete og så såret ut.Han virket fortumlet.

«Jeg var ute og kjørte,» sa Vine, uten å bli spurt. «Jegvisste ikke noe. Jeg hørte ingenting før tidlig i morges.»

«Kan du fortelle meg hvor du var, Mr. Vine?»«Jeg var ute og kjørte,» gjentok han. «Jobben min …»

Han stanset, og strøk noe av håret bakover og vekk fraansiktet. «Jeg er selger. Jeg tilbringer veldig mye av tidenmin på reisefot. Hva har det med datteren min å gjøre?»

«Vi trenger bare å finne ut hvor du befant deg.»

12

«Jeg var i St. Albans. Der er det et nytt sportssenter.Vil du vite klokkeslettet, trenger du bevis?» Stemmen bleskarpere. «Jeg var overhodet ikke her i nærheten, hvis deter det du tror. Hva har Debbie sagt om meg?»

«Jeg vil gjerne vite tidspunkter.» Tanner holdt stemmensin nøytral. «Og noen som kan bekrefte det du fortelleross.»

«Hva tror du? At jeg har bortført henne og gjemt henneet eller annet sted fordi Debbie ikke vil la dem få overnattehos meg, fordi hun vender dem mot meg? At jeg har …»Han klarte ikke å si ordene.

«Dette er bare rutinespørsmål.»«Ikke for meg! Den vesle jenta mi er borte – ungen min.»

Han sank sammen. «Naturligvis kan jeg gi deg tidene. Dukan undersøke dem. Men du kaster bort tiden på meg, oghele denne tiden leter du ikke etter henne.»

«Vi leter,» sa Langan. Han tenkte: sytten og en halvtime. Atten nå. Hun er fem år gammel, og hun har værtborte i atten timer. Han så hardt på faren. Man kan aldrivite.

Senere satt Richard Vine på gulvet ved siden av sofaen derRosie krøllet seg sammen, fremdeles i pyjamas og fremde-les med flettene fra gårsdagen, selv om de begge var løs-net nå.

«Pappa?» sa hun. Det var nesten det første hun sa etterat moren hadde tilkalt politiet i går ettermiddag. «Pappa?»

Han åpnet armene og samlet henne i dem.«Ikke vær bekymret,» sa han. «Hun kommer hjem snart.

Det skal du få se.»«Lover du det?» hvisket hun mot halsen hans.«Lover.»Men hun kjente tårene hans på toppen av hodet sitt, der

skillen var.

De spurte henne hva hun kunne huske, men hun husketingenting. Bare sprekkene på fortauet, bare det å velge

13

søtsaker, bare Joanna som ba henne vente. Og klumpenmed sinne mot lillesøsteren, ønsket om at hun skulle væreet annet sted. De sa at det var svært viktig at hun for-talte om alle hun så på hjemveien fra skolen. Folk hunkjente og folk hun ikke kjente. Det spilte ingen rolle omhun ikke trodde at det var noe viktig, det skulle de be-stemme. Men hun hadde ikke sett noen, bare Hayley igodtebutikken og mannen med det kopparrete ansiktet.Skygger flakket igjennom tankene hennes. Hun frøs, selvom det var sommer utenfor vinduet. Hun puttet en endeav de oppløste flettene i munnen og suget voldsomt påden.

«Sier hun fremdeles ingenting?»«Ikke et ord.»«Hun tror det var hennes skyld.»«Stakkars unge, for en byrde å vokse opp med.»«Hysj. Ikke snakk som om det er slutt.»«Tror du virkelig at hun fremdeles er i live?»

De dannet rekker og gikk over den udyrkede marken inærheten av huset, veldig langsomt, og bøyde seg nå ogda for å plukke opp ting fra bakken og putte dem ned iplastposer. De gikk fra dør til dør, og holdt frem et bildeav Joanna, det som moren hadde overrakt den mandagsettermiddagen, med svart pannelugg og et lydig smil idet tynne ansiktet. Nå var det blitt et berømt bilde. Avi-sene hadde fått fatt i det. Utenfor huset var det jour-nalister, fotografer og fjernsynsteam. Joanna ble til «Jo»eller, enda verre, «Lille Jo», som et fromt heltinnebarnfra en viktoriansk roman. Det gikk rykter. Det var umu-lig å vite hvor de begynte, men de spredde seg fort i nabo-laget. Det var løsgjengeren. Det var en mann i en blåstasjonsvogn. Det var faren hennes. Klærne hennes varblitt funnet på et skip. Hun var blitt sett i Skottland, iFrankrike. Hun var definitivt død, og hun var definitivt ilive.

14

Rosies bestemor kom for å være hos dem, og Rosie begyntepå skolen igjen. Hun ville ikke gå. Hun grudde seg til må-ten folk ville se på henne på, og hviske om det bak ryggenhennes, og smiske for henne, prøve å bli venn med hennepå grunn av at denne svære tingen var skjedd med henne.Hun satt ved pulten sin og prøvde å konsentrere seg omdet læreren sa, men hun kunne kjenne dem bak seg. Hunlot lillesøsteren sin bli tatt.

Hun ville ikke gå på skolen, men hun ville ikke værehjemme heller. Moren hennes lignet ikke moren henneslenger. Hun var som en person som lot som om hun varmor, men hele tiden var hun et annet sted. Blikket hennesflakket omkring. Hun holdt stadig hånden for munnen somom hun holdt noe der inne, en eller annen sannhet som el-lers ville bryte ut. Ansiktet hennes ble tynt og skrapet oggammelt. Om kvelden, når Rosie hadde lagt seg og så påbillysene som krysset over taket hennes fra veien utenfor,hørte hun moren som beveget seg rundt omkring neden-under. Selv når det var mørkt og alle andre i hele verdensov, var moren våken. Og faren hennes var også anner-ledes. Han bodde alene igjen nå. Han klemte henne altforhardt. Det luktet rart av ham – søtt og surt samtidig.

Deborah og Richard Vine satt foran fjernsynskameraenesammen. De hadde fremdeles samme etternavn, men de såikke på hverandre. Tanner hadde bedt dem om å gjøre detenkelt: Fortell verden hvordan dere savner Joanna, og ap-peller til den som har tatt henne, om å komme hjem igjenmed henne. Ikke vær redde for å vise følelser. Mediene li-ker det, så lenge det ikke hindrer dem fra å si noe.

«La datteren min komme hjem,» sa Deborah Vine. Stem-men hennes knakk; med den ene hånden dekket hun an-siktet, som nå var blitt herjet. «Bare la henne komme hjemigjen.»

Richard Vine la til mer voldsomt: «Vær så snill å gioss datteren vår tilbake. Den som vet noe, vær så snill oghjelp.» Ansiktet hans var blekt med røde flekker.

15

«Hva tror du?» spurte Langan Tanner.Tanner trakk på skuldrene. «Du mener om de er opp-

riktige? Jeg aner ikke. Hvordan kan en unge forsvinne slik,i løse luften?»

Det ble ingen sommerferie dette året. De skulle ha reist tilCornwall for å være på en gård. Rosie husket at de planladet, at det ville være kuer på engene og høner i hønse-gården og til og med en gammel, feit ponni som eiernekanskje ville la dem få ri på. Og de skulle gå til strandeni nærheten. Joanna var redd for vannet – hun skrek nårbølgene slo over anklene hennes – men hun elsket å byggesandslott og å lete etter skjell, og spise kremmerhus mediskrem med sjokoladeflak på toppen.

I stedet reiste Rosie til bestemoren i noen uker. Hunhadde ikke lyst til å dra. Hun ville være hjemme når Jo-anna ble funnet. Hun mente at Joanna ville bli urolig hvishun ikke var der; det ville være som om hun ikke bryddeseg nok om henne til å vente.

Det var møter der etterforskerne bladde igjennom erklærin-ger fra fantaster, tidligere gjerningsmenn, øyenvitner somikke hadde sett noe som helst.

«Jeg tror fremdeles at det er faren.»«Han har alibi.»«Vi har vært igjennom dette. Han kunne ha kjørt til-

bake til området. Så vidt.»«Ingen så ham. Hans egen datter så ham ikke.»«Kanskje hun gjorde det. Kanskje det er derfor hun ikke

vil si noe.»«I hvert fall, hva hun enn har sett, så husker hun det

ikke nå lenger. Det vil bare være minner om minner avantydninger. Alt er tildekket.»

«Hva er det du mener?»«Jeg mener at hun er borte.»«Død?»«Død.»

16

«Du gir henne opp?»«Nei.» Han tok en pause. «Men jeg tar noen av men-

nene av saken.»«Det var det jeg sa. Du gir opp.»

Ett år senere viste et fotografi som var forstørret av et nyttdataprogram – som selv oppfinneren advarte om at varspekulativt og upålitelig – hvordan Joanna måtte ha for-andret seg. Ansiktet hennes var litt fyldigere, det mørkehåret var bitte lite grann mørkere. Tannen hadde fremde-les et hakk, og smilet var fremdeles engstelig. Noen aviserbrukte bildet, men bare på innsidene. Det hadde vært etdrap på en særlig fotogen tretten år gammel pike, og dettehadde dominert overskriftene i ukevis. Joanna var nå engammel historie, en pirring i den offentlige hukommelsen.Rosie så på fotografiet så hardt og så lenge at det ble tåket.Hun var redd for at hun ikke kom til å kjenne igjen søste-ren når hun fikk se henne, at hun ville være en fremmed.Og hun var redd for at Joanna ikke ville gjenkjenne henneheller – eller ville kjenne henne igjen, men snu seg vekk frahenne. Av og til gikk hun inn og satte seg på Joannas rom,et rom som ikke var endret siden den dagen hun forsvant.Teddybjørnen hennes lå fremdeles på puten, lekene hen-nes var stablet i kasser under sengen, klærne hennes – somville være altfor små for henne – var pent foldet sammeni skuffer eller hang i garderobeskapet.

Rosie var ti år nå. Neste år skulle hun begynne på ung-domsskolen. Hun hadde tigget om å få gå på den som låto og en halv kilometer unna i bydelen bortenfor, to buss-reiser, for der ville hun ikke lenger være den jenta somhadde mistet lillesøsteren sin. Hun ville være bare RosieVine, elleve år, sky og ganske liten for alderen, og somgjorde det bra i alle fag, men ikke var best i noe, bort-sett fra kanskje biologi. Hun var gammel nok til å forståat faren drakk mer enn han burde. Av og til måtte morenkomme og hente henne fordi han ikke kunne ta ordentligvare på henne. Hun var gammel nok til å ha følelsen av å

17

være storesøster uten en lillesøster, og noen ganger haddehun følelsen av Joannas nærhet som en ånd – en ånd medbrukket tann og en klagende stemme, som ba henne om åvente. Av og til så hun henne på gaten, og hjertet henneshoppet over et slag før ansiktet oppløste seg til ansiktet tilen fremmed.

Tre år etter at Joanna var forsvunnet, flyttet de til et mindrehus halvannen kilometer unna, nærmere Rosies skole. Dethadde tre soverom, men det tredje var ganske lite, nær-mest som et kott. Deborah Vine ventet til Rosie haddegått om morgenen før hun pakket bort Joannas eiendeler.Hun gjorde det metodisk, pakket myke hauger med vesterog bluser ned i esker, foldet sammen kjoler og skjørt ogprøvde å få dem ned i store poser, og forsøkte å ikke sepå de rosa plastdukkene med det lange nylonhåret og defikserte, stirrende øynene. På det nye dataforstørrede bil-det så Joanna ganske rolig ut, som om hennes barnsligeengstelse var forsvunnet. Den ødelagte tannen var byttetut med en som var uskadd.

Rosie fikk mensen. Hun barberte leggene. Hun ble forels-ket for første gang, i en gutt som knapt nok visste at huneksisterte. Hun skrev dagbok under dynen og låste den meden sølvnøkkel. Hun så moren gå ut med en fremmed mannmed et strittende brunt skjegg, og lot som om hun ikke syn-tes at det gjorde noe. Hun helte farens drink i vasken, selvom hun visste at det ikke ville bedre noe som helst. Hungikk i bestemorens begravelse, og leste et dikt av Tenny-son med en svak stemme som ingen egentlig kunne høre.Hun klippet håret kort og begynte å gå ut med den guttenhun hadde vært så begeistret for da hun var yngre, menhan kunne ikke leve opp til hennes tanker om ham. Hunhadde en liten haug med bilder i undertøyskuffen: Joannasom seks-, syv-, åtte- og niåring. Joanna som 14-åring. Hunmente at søsteren ville se ut akkurat som hun selv gjorde, ogav en eller annen grunn fikk dette henne til å føle seg verre.

18

«Hun er død.»Deborahs stemme lød flat, ganske rolig.«Er du kommet hele denne veien for å fortelle meg det?»«Jeg trodde at vi i det minste skyldte hverandre såpass,

Richard. La henne være.»«Du vet ikke at hun er død. Du bare gir henne opp.»«Nei.»«Fordi du har funnet en ny mann og nå …» Blikket han

kastet på den gravide magen hennes, var fullt av forakt.«Nå skal du til med en ny, lykkelig familie.»

«Richard.»«Og glemme alt om henne.»«Det er ikke riktig. Det er gått ti år. Livet må gå videre,

for oss alle.»«Livet må gå videre. Vil du fortelle meg at dette er det

Joanna ville ha ønsket seg?»«Joanna var fem år da vi mistet henne.»«Da du mistet henne.»Deborah reiste seg, på tynne ben på høye hæler og en

rund mage som skjørtet strammet over. Han kunne se nav-len hennes. Munnen var en smal, skjelvende strek.

«Din drittsekk,» sa hun.«Og nå går du fra henne.»«Vil du at jeg også skal ødelegge meg selv?»«Hvorfor ikke? Alt annet enn at livet må gå videre. Men

ikke vær redd. Jeg venter fremdeles.»

Da Rosie begynte på universitetet, kalte hun seg RosalindTeale, og tok stefarens navn. Hun fortalte det ikke til fa-ren. Hun var fremdeles svært glad i ham, men hun varskremt av hans kaotiske, uforanderlige sorg. Hun villeikke at noen skulle si: «Rosie Vine? Sier ikke det navnetmeg noe?» Selv om det var mindre og mindre sjanse fordet. Joanna hadde smeltet inn i fortiden og var et glimti hukommelsen nå, en glemt selebritet, et engangsunder.Av og til lurte Rosie på om søsteren hennes bare var endrøm.

19

Deborah Teale – en gang Vine – ba i all hemmelighet, vold-somt, for å få en sønn og ikke en datter. Men først komAbbie, og så kom Lauren. Hun bøyde seg over sengenederes om nettene for å høre at de pustet, hun holdt fasti hendene deres. Hun slapp dem ikke av syne. De nåddeJoanna, de tok henne igjen, og de vokste fra henne. På lof-tet sto eskene med Joannas klær uåpnet.

Saken ble egentlig aldri avsluttet. Ingen tok noen avgjø-relse. Men det ble mindre og mindre å rapportere. Politi-folk fikk andre oppgaver. Møtene ble færre og færre, også ble de smeltet sammen med andre møter, og så ble ikkesaken nevnt i det hele tatt.

Rosie, Rosie. Vent på meg!

Kapittel 1

Klokken var ti på tre om morgenen. Det var fire mennes-ker som krysset Fitzroy Square. Et ungt par som klyngetseg sammen i vinden, hadde tatt veien dit fra Soho, derde hadde vært på en klubb. For dem sluttet søndagskvel-den gradvis. Selv om de ikke hadde sagt det til hverandre,trakk de ut stunden da de måtte bestemme seg for om deskulle ta hver sin drosje, eller om de skulle ta én sammen.En mørkhudet kvinne i brun regnfrakk og gjennomsiktigregnhatt som var knyttet under haken, subbet nordoverlangs østsiden av plassen. For henne var det mandag mor-gen. Hun skulle til et kontor på Euston Road for å tømmesøppel og støvsuge gulvene på den mørke, tidlige morge-nen for folk hun aldri så.

Den fjerde personen var Frieda Klein, og for henne vardet hverken søndag kveld eller mandag morgen, men noemidt imellom. Da hun gikk ut på plassen, traff vinden hennemed full styrke. Hun måtte stryke håret bort fra øyneneså hun kunne se. I løpet av den siste uken hadde bladenepå platantrærne gått fra rødt til gull, men nå hadde vin-den og regnet løsnet dem, og de bølget rundt bena hennessom en sjø. Det hun egentlig ville, var å ha London for segselv. Dette var det nærmeste hun kunne komme til det.

Hun stanset et øyeblikk, ubesluttsom. Hvilken vei skullehun ta? Nordover, langs Euston Road til Regent’s Park?Der ville det i all fall være øde, for tidlig til og med forjoggerne. Av og til om sommeren kunne Frieda gå dit midtpå natten, klatre over gjerdet og sette kursen inn i mørket,

21

se på det glitrende vannet i innsjøen, lytte til lydene fraden zoologiske hagen. Men ikke i natt. Hun ville ikke latesom om hun ikke var i London. Ikke sørover heller. Detville føre henne over Oxford Street inn i Soho. Noen netterkunne hun fortape seg i merkverdighetene til alle mennes-kene som kom frem eller holdt seg i nærheten midt på nat-ten, de tvilsomme små drosjefirmaene som kunne få folkhjem for det de kunne få dem til å betale, grupper av po-litifolk, varebilene som unngikk problemene med folk ogtrafikk, og mer og mer folk som ennå spiste, ennå drakk,uansett hvilken tid det var på døgnet.

Ikke i natt. Ikke i dag. Ikke nå, når en ny uke nettoppmotvillig var i ferd med å våkne og smaløyd komme i gang.En uke som måtte se november i øynene, med mørke ogregn, med bare enda mer mørke og regn å se frem til. Detvar en tid da man burde sove og ikke våkne igjen før imars eller april eller mai. Sove. Frieda fikk den plutseligkvelende følelsen av at hun var omgitt av sovende mennes-ker, alene eller som par, i leiligheter eller vertshus og ho-teller, og som drømte eller så filmer inni hodene sine. Hunhadde ikke noe ønske om å være en av dem. Hun dreideøstover, forbi de lukkede butikkene og restaurantene. Detvar et blaff av aktivitet av nattbusser og drosjer da hunkrysset Tottenham Court Road, men så ble det stille endaen gang, og hun kunne høre klapringen av føttene sine,der hun gikk langs anonyme herskapshus, nedslitte hotel-ler, universitetsbygninger, til og med noen hus som utrolignok hadde overlevd. Det var et sted hvor mange mennes-ker levde, men det kjentes ikke slik. Hadde det noe navn,tro?

To politikonstabler som satt i en parkert politibil, såhenne da hun nærmet seg Gray’s Inn Road. De betrak-tet henne med en slags trett omsorg. Dette var ikke nød-vendigvis noe trygt område for en kvinne å gå alene i omnatten. De kunne ikke helt bli klok på henne. Ingen hore.Hun var ikke spesielt ung, kanskje midt i 30-årene. Langt,mørkt hår. Middels høy. Den lange kåpen skjulte figuren

22

hennes. Hun så ikke ut som en som var på vei hjem etteret selskap.

«Hun kunne ikke tenke seg å tilbringe hele natten sam-men med ham,» sa en.

Den andre smilte.«Jeg ville ikke sparket henne ut av sengen en natt som

denne,» svarte han.Han rullet ned vinduet da hun nærmet seg.«Alt i orden, frøken?» spurte han da hun passerte.Hun bare stakk hendene godt ned i kåpelommene og

gikk forbi, uten å gi noe tegn på at hun hadde hørt ham.«Sjarmerende,» sa en av konstablene og gikk i gang

med å fylle ut episoderapporten, om noe som egentlig ikkehadde vært mye til episode.

Da Frieda gikk videre, hørte hun morens ord i ørene.Det ville ikke ha skadet å si «hei,» hadde det vel? Nå ja,hva visste vel hun? Det var en av grunnene til at hun tokdisse turene. Slik at hun ikke behøvde å snakke, ikke be-høvde å være på utstilling, bli sett på og vurdert. Det varen tid for å tenke, eller ikke tenke. Bare gå og gå gjennomdisse nettene, når søvnen ikke ville komme, og når hunkunne få kaoset ut av hodet. Søvn var ment å skulle gjøredet, men det skjedde ikke for henne, selv ikke når den komi små bruddstykker. Hun krysset Gray’s Inn Road – flerebusser og drosjer – og gikk bort en bakgate, så liten at detvar som om den var glemt.

Da hun dreide inn i King’s Cross Road, så hun at hunnærmet seg to tenåringsgutter. De hadde på seg hettegen-sere og posete jeans. En av dem sa noe til henne som hunikke helt kunne høre. Hun så hardt på ham, og han såvekk.

Dumt, sa hun til seg selv. Det var dumt. Det var en avde viktigste reglene når man gikk omkring i London: Manmå ikke ha øyekontakt. Det er en utfordring. Denne gan-gen hadde han veket unna, men én gang kan være nok.

Nesten uten å tenke tok Frieda veien vekk fra hovedga-ten, og så tilbake, og deretter vekk igjen. For de fleste men-

23

nesker som arbeidet der eller kjørte igjennom, var dettebare en stygg og uanselig del av London, med kontorblok-ker, leiligheter, en jernbaneskjæring. Men Frieda gikk langsløpet til en gammel elv. Hun hadde alltid vært tiltrukketav den. En gang hadde den rent gjennom marker og ha-ger ned til Themsen. Det hadde vært et sted hvor folk sattog fisket. Hva ville de tenkt, disse mennene og kvinnenesom hadde sittet en sommerkveld og dinglet med bena ivannet, hvis de hadde sett elvens fremtid? Den var blitt tilen søppelfylling, en kloakk, en grøft belastet med skitt ogdøde dyr og alt annet som folk ikke gadd å gjøre noe med.Til slutt var den blitt overbygd og glemt. Hvordan kunneen elv bli glemt? Når Frieda gikk denne veien, stanset hunalltid ved en rist der man ennå kunne høre elven som fløtdypt der nede, som et ekko av noe. Og når man haddeforlatt den, kunne man fremdeles gå mellom elvebreddersom hevet seg på hver side. Selv sporadiske gatenavn an-tydet havneplassene der båtene var blitt losset, og før detbakkene, gresslettene der folk satt og betraktet det krys-tallklare vannet som fløt ned til Themsen. Dette var Lon-don. Ting bygd på ting bygd på ting bygd på ting, hver isin tur glemt, men hver av dem hadde likevel etterlatt seget spor, om det så bare var et sus av vann som hørtes fraen rist.

Var det en forbannelse at byen dekket så mye av for-tiden sin, eller var det den eneste måten en by kunne over-leve på? En gang hadde hun hatt en drøm om et Londonder bygninger og broer og veier var ødelagt og utgravd,slik at de gamle elvene som rant inn i Themsen, kunne åp-nes til himmelen igjen. Men hva ville være vitsen? De varsannsynligvis lykkeligere slik det var, hemmelige, upåak-tet, mystiske.

Da Frieda nådde Themsen, bøyde hun seg frem, slik hunalltid gjorde. Som regel kunne man ikke se hvor strøm-men fløt ut fra den ynkelige, lille vannledningen, og dennemorgenen var det altfor mørkt. Hun kunne ikke enganghøre lyden av plaskene. Her nede ved elven var den sør-

24

lige vinden sterk, men det var merkelig varmt. Det kjentesgalt en mørk novembernatt. Hun så på klokken, den varennå ikke fire. Hvilken vei? Mot øst eller mot vest? Hunvalgte vest, krysset elven og vandret oppover. Nå var hunendelig blitt trett, og resten av veien var som i en tåke: enbro, regjeringsbygninger, parker, store plasser, over Ox-ford Street, og innen hun hadde de velkjente brosteineneunder føttene ved leiligheten der hun bodde, var det ennåså mørkt at hun måtte skrape rundt med nøkkelen på inn-gangsdøren før hun fant nøkkelhullet.

Kapittel 2

Carrie så ham på avstand, der han kom gående over gres-set mot henne i det avtagende lyset; føttene hans rørte oppi haugene med fuktig, brunt løv, skuldrene var lett bøydfremover og hendene stukket godt ned i lommene. Hanså henne ikke. Blikket hans var festet ned i bakken foranham. Og han beveget seg langsomt og tungt, lik en mannsom nettopp er våknet, og som fremdeles er treg og opp-tatt av drømmen sin. Eller marerittet, tenkte hun, der hunså på mannen sin. Han kikket opp, og ansiktet klarnet,føttene gikk litt fortere.

«Takk for at du kom.»Hun stakk armen inn i hans. «Hva er det, Alan?»«Jeg måtte bare komme meg vekk fra jobben. Jeg klarte

ikke å være der lenger.»«Var det noe som skjedde?»Han trakk på skuldrene og bøyde hodet. Han så ut som

en gutt fremdeles, tenkte hun, selv om håret hans var blitttidlig grått. Han hadde et barns blyghet og hudløshet; mankunne se følelsene i ansiktet hans. Han virket ofte litt råd-vill, og folk ville gjerne beskytte ham, særlig kvinner. Hunville beskytte ham, bortsett fra når hun ville ha beskyttelseselv, og da ble ømheten hennes erstattet med en utålmo-dig irritasjon.

«Mandager er alltid vanskelige.» Hun gjorde stemmensin lett og frisk. «Særlig mandager i november, når det be-gynner å duskregne.»

«Jeg måtte se deg.»

26

Hun trakk ham bortover stien. De hadde gått denneveien så mange ganger at det virket som om føttene styrtedem. Lyset begynte å svinne. De passerte lekeplassen. Hunvendte blikket sitt bort, slik hun alltid gjorde nå for ti-den, men den var tom, bortsett fra noen duer som hakketpå den gummierte asfalten. Videre til hovedstien og forbimusikkpaviljongen. En gang for mange år siden hadde dehatt en piknik der. Hun visste ikke hvorfor hun husket detså tydelig. Det var om våren og en av årets første varmedager, og de hadde spist fleskepostei og drukket lunkentøl fra flasken og sett på barna som løp omkring på gres-set foran dem og snublet over sine egne skygger. Hun hus-ket at hun lå på ryggen med hodet i fanget hans, og hanstrøk håret hennes vekk fra ansiktet og sa at hun betyddeall verden for ham. Han var ikke en mann av mange ord,så det var kanskje derfor hun husket slike hendelser.

De gikk over bakketoppen mot dammene. Av og til tokde med seg brød til endene, selv om det egentlig var noesom småbarn gjorde. Men nå var endene blitt jaget vekkav kanadagjess, som prustet seg opp og strakte på nakkenog kom løpende mot dem.

«En hund,» sa hun. «Kanskje vi skulle skaffe oss enhund?»

«Det har du aldri sagt før.»«En cocker spaniel. Ikke for stor, men ikke for liten og

gneldrete heller. Har du lyst til å snakke om det du fø-ler?»

«Hvis du har lyst på en hund, så la oss skaffe oss en.Hva med en julegave til hverandre?» Han prøvde å opp-arbeide seg entusiasme for tanken.

«Bare gjøre det, liksom?»«En cocker spaniel, sier du. Fint.»«Det var bare en tanke.»«Vi kan gi ham et navn. Synes du at det skulle være en

hann? Billy. Freddie. Joe.»«Det var ikke det jeg mente. Jeg skulle ikke sagt noe.»«Unnskyld. Det er min skyld. Jeg er ikke …»

27

Han stoppet. Han kunne ikke helt tenke seg hva det varhan ikke var.

«Jeg skulle ønske du kunne fortelle meg hva somskjedde.»

«Det er ikke slik. Jeg kan ikke forklare det.»Nå oppdaget de at de var tilbake ved barnas lekeplass,

som om de var trukket dit. Gyngen og dumpehusken vartomme. Alan stanset. Han tok armen sin ut av hennes oggrep fatt i gjerdestakittet med begge hender. Han sto slik ien liten stund, helt stille. Han la den ene hånden flat motbrystet.

«Føler du deg ikke bra?» spurte Carrie.«Jeg føler meg rar.»«Hvordan rar?»«Jeg vet ikke. Rar. Som om et uvær er i emning.»«Hva slags uvær?»«Vent.»«Ta armen min. Len deg på meg.»«Vent et sekund, Carrie.»«Fortell meg hva du føler. Gjør det vondt?»«Jeg vet ikke,» hvisket han. «Det er brystet mitt.»«Skal jeg ringe til legen?»Han sto bøyd nå. Hun kunne ikke se ansiktet hans.«Nei. Ikke gå fra meg,» sa han.«Jeg har med meg mobilen.» Hun famlet under den tykke

kåpen og trakk den frem fra bukselommen.«Jeg føler det som om hjertet mitt kommer til å spren-

ges gjennom brystet, så hardt slår det.»«Jeg tilkaller en ambulanse.»«Nei. Det går over. Det gjør alltid det.»«Jeg kan ikke bare stå her og se på at du lider.»Hun prøvde å legge armen sin rundt ham, men han var i

en så forkommen tilstand, samlet om seg selv, og hun følteseg ubrukelig. Hun hørte at han klynket, og et øyeblikkhadde hun lyst til å løpe sin vei og la ham stå der, uhånd-terlig og håpløs i skumringen. Men naturligvis kunne hunikke gjøre det. Og gradvis merket hun at det som hadde

28

holdt tak i ham begynte å løsne, til han omsider rettet segopp igjen. Hun kunne se svetteperlene på pannen hans,enda hånden var kald da hun grep den.

«Bedre?»«Litt. Beklager.»«Du må gjøre noe med det.»«Det blir bra.»«Det blir det ikke. Det blir verre. Tror du ikke at jeg

hører deg om nettene? Og det gjør noe med jobben din.Du er nødt til å gå til dr. Foley.»

«Jeg har vært hos ham. Han gir meg bare disse sovepil-lene som slår meg ut og gir meg tømmermenn.»

«Du må gå igjen.»«Jeg har tatt alle prøvene. Jeg så det på øynene hans. Jeg

har fått det halvparten av folk har fått som går til dokto-ren. Jeg er trett.»

«Dette er ikke normalt. Lov meg at du går. Alan?»«Hvis du sier det, så.»